En historie om da vesle Ane kom til verden. Vårt første barn, men slettes ikke det siste!

Sist oppdatert: 9. oktober 2006

Natt til fredag 7 april 2006, kjente jeg de første vage tegnene på at noe var i gjære. Jeg våknet i 03-tiden med noe som minnet mest om svake menssmerter… Rier… Jeg sto opp fordi jeg samtidig måtte på en nattlig tisse-runde, som det i det siste hadde blitt svært mange av!
 
Jeg oppdaget at det kom litt blod, og kjente straks at jeg ble helt varm og «mo» i kroppen… «Nå skjer det virkelig!!» 14 dager før den «datoen» som var satt, litt sjokk, ettersom jeg hadde belaget meg på å gå litt over tiden. Det var jo kun et par dager siden jeg ble ferdig med avsluttende eksamen på sykepleierutdanningen! Skulle liksom hvile meg litt nå jeg, før fødsel og baby, he he…
 
Jeg vekket mamma og samboer’n min, og hvisket; «Nå er det i gang…» Kjæresten min sa at han ble helt kald og kvalm stakkar av denne meldingen, han hadde vært seint i seng, og for sikkerhets skyld vært å tatt seg ut skikkelig på trening før sengetid! Bra planlegging det! Begge to ble så ivrige nå, at vi sto opp å satte oss i sofaen på stua med tepper og dyner… Mamma’n min som hadde kommet for å «passe på» meg, kokte te og lagde litt mat til oss! Kosa oss.
 
Vi ventet og ventet på at riene skulle ta seg opp å bli vondere og tettere. Lå bare på sofaen alle mann, og snakket om hvor mye vi gleda oss, og tittet stadig på magen som bulket og hoppet mellom riene! Babyen hadde det i allefall bra!
 
I 10-tiden var vi på sykehuset. Vi ringet første tidlig i 07-tiden, og da sa de at vi bare måtte komme så fort vi rakk, fordi vi hadde litt lang vei… Med ferge-tider var det lurest å være på «rette» sida av fjorden. Ved innkomst målte de først rieaktivitet og fosterlyd i ca 30 min. Jordmor skjekka åpning, 2 cm. Vi ble råda til å slappe av eller gå oss en tur ut i finværet. Vi dro å shoppa litt. Ikke så gøy å i på butikker og krøke seg sammen hvert 7 minutt, men spennende dog!
 
Kl 13 var vi tilbake, og åpningen skjekka igjen, ca 4 cm nå. Dette er som i bøkene tenkte jeg, og følte jeg hadde god kontroll og følte meg trygg. Vi fikk nå tildelt rom for oppholdet, og vi la oss nedpå å hvilte, det vi klarte da… Lå og leste bok, spiste sjokolade og kjeks. Denne dagen spiste og drakk jeg akkurat det jeg ville! Nå kunne jo ikke babyen legge på seg unødig likevel, tenke jeg. Mamma’n min var veldig spent – siden første barnebarn var på veg…
 
Jeg kjente stadig at riene ble sterkere og sterkere, det ble etterhvert uutholdelig å lese gjennom riene, så da boka fløy gjennom rommet når ei ny rie kom… Da mente samboer at det var nok lesing på meg. Jeg gikk og tok en laaaaaang glovarm dusj, deilig!
 
Vi gikk og gikk i korridoren nå, jeg begynte etterhvert å lene meg på samboer for hver rie som kom, «vugget» som jordmor anbefalte. Hjalp faktisk godt, og jeg forestilte meg hodet til babyen sige lenger og lenger ned.
 
Kl. 16 ble vi fulgt inn på ei stor og koselig fødestue. Det var rart å si «hade» til mamma i gangen, hun sa «dette klarer du så bra!» Da jeg tittet meg rundt i rommet, ble jeg plutselig veldig rørt eller ekstatisk på et vis. Her skulle barnet vårt komme ut snart, og det UT fra meg?! Væ… spennende og litt skumle greier!
 
Jeg fikk nå sige ned i badekaret, og samboer satte på «føde-musikken» han hadde snekra sammen til meg. Ane Brun og Sivert Høyem sang «Lift me», og jeg nynnet stadig høyere, he he… Riene kom med ca 3 min. intervall nå, men jordmor ville vente med å skjekke åpning. Jeg lå slik leeeeenge, og jordmor var inne hvert 20 minutt ca og så til oss. Veldig avslappende og trygt føltes det. Smertene var overkommelige, men ble stadig mer intense. «Du må bare ta-i-mot smertene, de hjelper deg» hørte jeg jordmor si stille ved sia av meg.
 
Babyens hjertefrekvens lå stadig på mellom 136 og 159, h*n hoppet og sparket mellom riene. Ca kl. 17.30 merker jeg at riene blir kraftigere og lengre. Jordmora skjekka åpning igjen, 8 cm åpning og nesten utflatet mormunn! Nå nærmet det seg skikkelig. Sto opp av badekaret, og da ble riene mer intense ja! Hang over samboer gjennom riene, og pustet og peste som en hund!! Pustingen var forøvrig noe som kom naturlig, alt jeg hadde lest og øvd på forhånd var unødvendig.
 
Ca 18.00 må jeg bare legge meg ned, ååååhh… Fikk lystgass nå, med goooood virkning. Jeg følte at de tok av det verste av toppene, og pustingen ble dypere og roligere. Kjenner en slags trykketrang melde seg, nesten som om jeg må på do, «det er vel bra,» tenkte jeg. «Kan jeg presse nå?» spør jeg jordmor. Hun skjekka igjen, 10 cm og flat mormunn, ja jeg skal få presse! Neste rie kommer snart, og jeg prøver å finne en god stilling. Barnepleier og jordmor finner fort frem «fødeutstyr» og setter opp håndtakene på senga. Lystgassen slenges vekk, og samboer blir «plassert» i en stol ved sida av meg. Han begynte visst å bli litt blek!?
 
«Babyens hode ligger litt skjevt» sier jordmor, og jeg må legge meg over på sida, puhhh… Dette var det vondeste med fødselen synes jeg i ettertid. Jeg presset det jeg kunne i riene, men følte meg litt hemmet av «side-stillingen». Jeg kunne jo ikke sparke fra med all makt på barnepleierens skulder!? «Å JO da, jeg er stekere enn du aner», smiler hun bare. Etter et par rier, er hodet glidd i riktig posisjon, og jeg snur meg raskt på ryggen – halvt sittende, med hendene under knærne gjør jeg meg klar!
 
Jordmor tar vannet, med et splasj. Etter et par-tre skikkelige pressrier, kommer hodet forsiktig ut. Helt rar følelse… Det svei litt ja, men gjorde slettes ikke så vondt som jeg trodde! Jordmor sier «trekk pusten, så klarer du resten på samme rie!» Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og den lille kroppen gled ut! Klokken var da 18.24.
 
Samboeren kysset meg med en gang, og jeg kjente tårene presse på!! «se på magen din» sa han å lo. Den ble flat og skrukkete gitt. Jordmor løfta opp klumpen, og det var ei jente! Herlig, rosafarge hadde hun, og masse svart hår. Hun skrek iltert, og hadde skikkelig trutmunn. Så litt fornærmet ut, stakkar! Sikkert vondt å bli presset ut gjennom en hard «bein-grind» som bekkenet er.
 
Vi var så begeistret og stolte, jeg ville bare holde henne med en gang. Navlestrengen var litt kort, så jeg fikk henne bare så vidt oppå magen! Morkaken kom veldig lett ut, et lite press til bare. Nå var jeg ferdig, og smertene forduftet!
 
Samboer klipper navlesnora, og jeg får sydd noen små sting. Lykken var så fullkommen, verdens beste jente lå å kikket opp på oss! Barnepleieren vasket og stelte henne raskt, hun var 3350gram og 49cm lang, 35cm i hodeomkrets, helt «prima» sa hun, så koselig dame. Barnepleieren som var med under fødselen var forøvrig med på mamma’n min sin første, da jeg kom til verden for 26 år siden!
 
Den nybakte mormora får komme inn, hun var så spennt nå, og var på nippet til å banke på døra er jeg sikker på!Hun blir jo helt over seg av lykke, hun som hadde sagt det ble jente fra første stund! En ny tidsregning har startet.. Vi har blitt stolte foreldre!
Klem fra en lykkelig mor!!!
Hva synes du om artikkelen?