– Jeg klarte ikke å sitte på fire måneder. Ikke klarte jeg å holde på luft, og måtte bæsje før jeg turte å gå ut. Det var helt håpløst. Det er nok flere som har problemer enn man vet om, sier hun.

Sist oppdatert: 13. februar 2013

– Alvorlige rifter er ikke noe man snakker om, dessverre, sier Ann Sylvia Roseth.

Hun hadde ikke hørt om at slike rifter da hun var gravid, og var slett ikke forberedt på hva som ventet. Sønnen ble født på termin.

– Fødselen var egentlig veldig grei. Men den gikk nok litt fort. Fra vannet gikk til det var full åpning tok det bare fem timer, forteller hun.

Fordi vannet hadde gått, var jordmor forsiktig med å sjekke åpningen. Og siden Ann Sylvia var førstegangsfødende var det heller ingen som trodde det ville gå så fort. Men plutselig hadde hun full åpning. Og da stoppet fødselen opp.

– Han stod og stanget i bekkenet og jeg fikk drypp for å få i gang riene igjen. Jeg fikk pressrier, men han kom ikke ut. Jeg ble sliten, og jordmor la fundustrykk på magen min. Hun la seg over magen og dyttet på babyen. Det tok fire timer fra jeg hadde full åpning til han ble født, sier hun.

Winnie opplevde også totalruptur: – Jeg føder ikke igjen

Ble klippet, og revnet videre derfra
Jordmor klippet Ann Sylvia for å hjelpe sønnen hennes til verden. Men snart revnet det videre derfra.

– Jeg husker ikke så mye av det, men kjente at noe skjedde. Det jeg husker er at det ble febrilsk rundt meg, men samboeren min mener at stemningen var rolig. Jeg syntes det kom inn så mange folk og hørte noen si ”det slutter ikke å blø”, forteller hun.

Hun fikk sønnen på brystet et kvarters tid før det bar rett til operasjonsbordet med henne.

– Han hadde stått lenge i åpningen og tøyd, så det er ingen som skjønner hvorfor jeg revnet, sier Ann Sylvia.

Det ble utført en operasjon kalt sfinkterplastikk på henne. I praksis betyr det at de sydde sammen den alvorlige riften. Ann Sylvia hadde revnet grad 3C som er den nest mest alvorlige. Her er også hele endetarmens ringmuskel skadet.

– Det var først litt utpå ettermiddagen at jeg fikk vite hvor mye jeg hadde revnet. Men jeg fikk ikke vite noe om konsekvensene dette kunne ha. Jeg kjente ikke så mye til det i begynnelsen, og alle har jo vondt i underlivet etter en fødsel, sier hun.

Det skulle også ta nesten fem timer før hun fikk se sin nyfødte sønn igjen.

– Det var jo ikke en sånn start jeg hadde sett for meg, sier Ann Sylvia.

Les om klipp (episitomi)

To prosent får alvorlige rifter
Hvert år får over 1200 fødende store rifter under fødselen – rifter som inkluderer lukkemuskelen i endetarmen. Noen er mer uheldige enn andre.

– Skjedeinngangen og mellomkjøttet er konstruert for å kunne tøyes, men går det for fort, eller barnet er stort, kan det hende det ikke får tøyd seg nok i tide, og man revner, sier overlege Philip von Brandis ved fødeavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus.

Det er flest førstegangsfødende som får alvorlige rifter, men også fødsler som går veldig fort (styrtfødsler) øker risikon. Ved bruk av tang eller vakuum under fødselen, er risikoen for alvorlig rift oppe i fem prosent. Også barnets bevegelser i fødselskanalen virker inn. Står hodet skjevt, er risikoen større både for vakuum/tang og alvorlige rifter.

Von Brandis understreker at det er viktig at riftene gror skikkelig. De fleste kvinnene blir helt bra igjen, men rundt 40 prosent opplever plager i etterkant.

Les hele artikkelen hvor von Brandis forklarer om alvorlige rifter

Skjønner at noe er galt
Det første hun merket var at hun ikke klarte å holde på luft. Hun klarte heller ikke å sitte. Alt gjorde vondt.

– Det tok litt tid før jeg skjønte at noe var galt. Jeg lærte aldri å sitte og amme på sykehuset, så det måtte jeg få hjelp til på helsestasjonen. Men jeg klarte ikke å sitte på fire måneder, sier hun.

Det som fikk henne til å skjønne at noe var fryktelig galt var da sønnen var tre uker gammel og Ann Sylvia ble dårlig i magen.

– Jeg rakk ikke å komme meg på do. Det var heldigvis den første og eneste gangen jeg har bæsjet på meg, men da skjønte jeg at det var noe som ikke stemte, sier hun.

Hun fikk tett oppfølging, men ingen skjønte hvorfor sårene ikke grodde, og hvorfor Ann Sylvia hadde så mye smerter.

Les også om Anette som har avføringsinkontinens: – Dette er et stort tabu

Kommer seg ut blant folk
Til tross for til dels pinlige plager, var Ann Sylvia bestemt på å ikke bure seg inne hjemme. Hun dro ut på barseltreff og møtte venner.

– Jeg var åpen om det, og det har reddet meg mye. Det er viktig for meg at dette emnet blir snakket om, sier hun.

Luftproblemene lærte hun seg raskt å leve med. Hun var åpen om dem, og da hun forklarte årsaken, var det ingen som reagerte særlig.

– Men jeg måtte bæsje før jeg turte å gå ut. Hvis jeg ikke fikk gått på do på morgenen, ventet jeg til det var overstått før jeg gikk ut, sier hun.

Og selv om hun klarte å holde på avføring, var det ikke snakk om å holde seg særlig lenge.

– Måtte jeg på do, var det snakk om å løpet på toalettet så raskt som mulig, sier hun.

Hun klarte å unngå en psykisk knekk, og tror selv det skyldes at hun var så sosial.

– Det ødela ikke hverdagen min, sier hun.

Treffer legen som forandrer tilværelsen
Seks måneder etter fødselen hadde såret grodd. Men plagene ga seg likevel ikke.

– Jeg hadde mye vondt. Noe av luften fra endetarmen lakk over i skjeden og ga meg en ballongfølelse. Det presset på, og var ikke noe gøy, sier hun.

Hun ble automatisk henvist videre, og havnet hos Ylva Sahlin ved Sykehuset Innlandet avdeling Hamar – en kirurg Ann Sylvia er full av godord om.

– Jeg var heldig som fikk komme til henne. Hun er en av landets beste kirurger på dette, og folk reiser langveisfra for å bli behandlet av henne, sier Ann Sylvia.

Sahlin konkluderte med at sykehuset ikke hadde gjort en god nok jobb da de opererte Ann Sylvia etter fødselen. Kjerringrådet om grønnsåpebad hadde dessuten gjort vondt verre. For vann hadde trukket opp i såret uten å komme ut igjen. I vannet florerte bakteriene, og infeksjoner hindret at sårene grodde.

– Det var hun som endelig fortalte meg nøyaktig hvor stor skaden var. Jeg visste ikke at jeg hadde revnet hele analkanalens lengde, samt et par centimeter av endetarmen. På sykehuset hadde de bare sydd meg helt nederst. Halve analkanalen min var nå arrvev, forteller Ann Sylvia.

Les også: Hvilken bekkenbunnstrening er den beste?

Ble operert på nytt
Det var ikke tvil om at det måtte en ny operasjon til. Men slimhinnene måtte bli tykkere og sterke før det ble aktuelt. For å oppnå det, måtte Ann Sylvia slutte å amme. Da sønnen var åtte måneder gammel var det duket for ny operasjon.

Ann Sylvia hadde grudd seg litt til operasjonen, og fryktet store smerter. Hun ville være sykemeldt en god stund etter fødselen, og mannen måtte bli hjemme siden Ann Sylvia ikke kunne løfte.

– Jeg kunne sitte igjen allerede på sykehuset, og formen var mye bedre enn etter fødselen. Det var kjempestor forskjell – også knipefunksjonen var bedre, sier hun.

Men som etter mange andre typer operasjoner, krevde også denne opptrening i etterkant.

– Jeg fikk oppfølging hos fysioterapeut og brukte et biofeedback-apparat. Det føres inn i analkanalen og gir impulser til sammentrekning og måler styrke, forklarer Ann Sylvia.

Apparatet gir svar i form av et tall. Ann Sylvia lurte på hva som var vanlig knipestyrke og fikk til svar at tallet burde ligge mellom 20 og 40. Etter operasjonen var hennes 9.

– Og det til tross for at den var mye bedre etter operasjonen. Før den må den vel ha vært på nesten null, sier hun.

Les også: Knip deg sterk!

Ble gravid igjen
Da sønnen var 2 ½ år gammel, ble Ann Sylvia gravid igjen. Hadde hun ikke allerede visst at hun aldri ville få lov til å føde vaginalt igjen, hadde hun ikke våget å bli gravid igjen.

– Men det var godt å høre dem si det på ultralyden i uke 18. Det stod i papirene mine etter inngrepet av Sahlin at jeg skulle ha keisersnitt, så det var aldri noen diskusjon. Jeg fikk en ekstra samtale og ultralyd i uke 33, men var likevel redd for at noen skulle forsøke å overtale meg til vaginal fødsel likevel, sier Ann Sylvia.

Hun fryktet også at fødselen skulle begynne av seg selv før datoen for planlagt keisersnitt. Det var en uke mellom menstermin og ultralydtermin.

Da hun kom inn på sykehuset, viste CTG-registreringen små rier. Men hun ble forsikret om at de ville rekke keisersnittet selv om ting skulle komme til å gå fort. Ann Sylvia var veldig nervøs før keisersnittet, men det gikk heldigvis bra.

– Det var en drøm. Keisersnittet og fødselen kan ikke sammenlignes. Jeg ville heller hatt hundre keisersnitt enn én vaginal fødsel til, og det sier mye, for jeg liker ikke sprøyter og operasjon, sier hun.

Ann Sylvia var også sprek igjen kort tid etter at minstemann ble født. Bortsett fra en brannsårlignende følelse rundt såret, hadde hun lite smerter.

– Sju uker etterpå dro vi på ferie. Sju uker etter den første fødselen hadde jeg nok med å komme meg opp om morgenen, sier Ann Sylvia.

Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Ønsker mer åpenhet om emnet
Ann Sylvia er ikke redd for å fortelle sin historie, akkurat som at hun ikke holdt problemene skjult mens de varte.

– Men jeg prøver å moderere meg litt overfor de som ikke har født før. Men jeg skulle gjerne visst litt om dette på forhånd. Selv om man ikke ønsker å høre masse skrekkhistorier, er det greit å vite litt om hva som kan skje, sier hun.

Hun oppfordrer andre i samme situasjon til å være åpne og komme seg ut blant folk;

– Jeg fikk det bedre med meg selv ved å komme meg ut og være sosial. Jeg tror bare problemene psykisk blir vanskeligere om man stenger seg inne. Men det er et emne folk ikke snakker om. Det er nok flere som har problemer enn man vet om, dessverre, sier hun.

For selv om plagene fremdeles i stor grad er tabubelagt, forsvinner de ikke om man ikke snakker om dem.

Det var jo ikke min skyld at det skjedde. Og ingen bruker sånt mot en, for det er jo ikke noe en kan noe for. Det var mer sånn at folk syntes synd på meg, men jeg ble ikke skviset ut av vennegjengen eller noe, avslutter hun.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTo uker gamle Magnus ble alvorlig syk av RS-viruset
Neste artikkel10 gode råd ved legging
DEL