I fjor ble 41680 barn døpt i Den norske kirke. Noen foreldre velger å døpe barnet selv om de ikke definerer seg selv som kristne. Er det ”greit”?

Sist oppdatert: 12. mai 2010

Thea Jeanett Staurset er en av flere foreldre som velger kirkelig dåp uten selv å tro på Gud. Hun har ingen problemer med å bruke kirken til verken dåp, konfirmasjon eller ekteskapsinngåelse, selv om man ikke tror på det kirken står for.

– Jeg er ikke kristen, selv om jeg er medlem av statskirken. Jeg tror ikke på Gud eller Jesus, og Bibelen regnes, for meg, som en helt vanlig, kjedelig og sær bok. Jeg tror heller på Darwins teori om at menneskene stammer fra apene, da den i grunn virker mer sannsynlig, sier Thea til Babyverden.

– Tror at det finnes noe der ute…
Men selv om Thea ikke regner seg som kristen, tror hun at det finnes ”noe”.

– Jeg tror det er noe der ute i universet, som er større enn oss mennesker. Hva slags navn det går under, er meg klinkende likegyldig..om det er Gud, Allah, Buddah, Ove Bertil eller Bottolf. I de fleste religioner går de samme verdiene igjen og igjen, det er bare tolkningene som er forskjellig. Jeg har mine verdier, som stammer fra en kristen barnetro. Vi gikk i kirken, deltok på happenings i regi av kirken og vi hjalp til der det trengtes. Jeg gjorde ikke det fordi jeg trodde på Gud eller Jesus…eller fordi jeg trodde mine handlinger ville gi meg plass i himmelen. Jeg gjorde det fordi jeg ville det, uavhengig av om det var en prest eller rabbiner som preket, sier hun.

Hun mener kirken representerer noe helt spesielt. Et sted for de store begivenhetene – et sted hun kan dele begivenheter med folk hun er glad i. Selv har hun fått døpt begge barna i kirken.

– Kirken er stedet for de store begivenhetene
– Det er liksom noe eget ved kirken, en egen atmosfære man ikke finner igjen andre steder – det estetiske er unikt. Jeg er selv døpt, min datter er døpt og min sønn er døpt i kirken. For oss blir dåpsritualet det øyeblikket hvor barnet får navnet sitt..selv om det har hatt navnet offisielt siden folkeregisteret behandlet navneskjemaet. Når tiden for konfirmasjon kommer, står barna fritt til å velge hva de vil selv. Jeg er selv konfirmert i kirken, det var et valg jeg tok alene. Jeg følte at en borgerlig konfirmasjon ikke var noe for meg, det var liksom ikke noe spesielt ved det. Ved å konfirmere meg i kirken fikk jeg lære mye om Bibelen – jeg fikk oppleve mye jeg ikke ville vært foruten, sier Thea.

Hun ser det som helt naturlig å også velge kirken den dagen hun skal gifte seg.

-Jeg skal også gifte meg i kirken, når den tid kommer. Å gifte seg, er for meg, noe man gjør kun èn gang i livet. Og skal man gjøre det «riktig», gjør man det i kirken. Man står sammen med sin kjære, og lover troskap til HVERANDRE foran en forsamling. Man står ikke å lover seg til Gud. Om man skal se det ordentlig, er Gud bare et vitne..på lik linje med resten av slekt og venner som overværer begivenheten. Å gifte seg på tinghuset, blir for dagligdags for meg.

Thea har hatt en samtale med en prest om nettopp dette; å ville gifte seg uten å være troende.

– Det eneste svaret jeg fikk, var; Guds veier er mange. Kirken tar imot alle barn, om de tror med en t-skje eller med en lastebil.

Hva tror kirken selv om dåp der foreldrene ikke tror?
I 2009 ble det døpt 41680 i Den norske kirke (foreløpige tall fra SSB). De fleste av disse er spedbarn, men hvert år døpes ca.1400 ungdom/ voksne, de fleste i forbindelse med konfirmasjonstiden. Hvor mange av disse barnas foreldre som døper barna sine uten å definere seg som troende, er selvsagt umulig å vite, og Babyverden kjenner ikke til at det er undersøkt heller. Vi spør derfor hva kirken selv mener om bruk av kirken som et ”seremonirom”. Seksjonsleder i Den norske kirke, Kristine Aksøy, svarer om dåp og tro.

– Tror du det er mange barn som blir døpte i kirken uten at foreldrene er kristne?

– Foreldres motiver for å velge dåp er nok sammensatt av mange elementer. For noen er det et klart bevisst valg ut fra egen tro og tilhørighet til kirken. Mange velger nok dåp ut fra et ønske om å ha en høytidelig feiring av det nye barnet, tradisjon og familiehensyn. Foreldre vil ha ulik vektlegging av disse og også andre elementer som bakgrunn for å velge dåp, svarer Kristine Aksøy.

– Hva mener du om å la barnet bli døpt uten at foreldrene er kristne?

– Her kommer det an på hva du legger i å være kristen. Kirkens forståelse av dåpen er at vi blir Guds barn i dåpen og får troen i gave. Dermed kan enhver som er døpt, kalle seg kristen. Det er fint og naturlig at foreldre som selv hører til i kirken og opplever det som en god ramme for livet at de vil gi dette videre til sine barn. I dåpen tar foreldre, faddere og menighet sammen på seg en oppgave med å be for barnet og å la det bli kjent med troen og kirken som de døpes til. Dette kan gjøres ved å synge aftenbønn, feire høytidene og delta når kirken inviterer til trosopplæring for barna.

– Men hvis man er veldig i tvil om man skal velge kirkelig dåp, bør man da heller velge en humanistisk navnefest? Eller vente til barnet er større?

– Hvis en er veldig i tvil om dåp, vil en kanskje ha behov for å få vite noe mer om hva dåpen er. Å be om en samtale med presten for å drøfte spørsmålet kan være en hjelp i prosessen. Det ligger også informasjon om dåp på nettsteder som www.barnogtro.no og kirken.no, i tillegg til informasjonsmateriell som menigheten kan bidra med å skaffe.

Som foreldre foretar vi valg for barna våre. De trenger at vi gjør det. Å velge å ikke døpe er et like radikalt valg som å gjøre det. Som representant for kirken, mener jo jeg at der er et mer radikalt valg å ikke døpe enn å velge dåp. Ved å la barnet bli døpt og la det ta del i kirkens trosopplæring, vil barnet ha et utgangspunkt for å kunne ta stilling til troen når det blir større. Uansett om man velger å la barnet døpe eller ikke, er kjennskap til kirken og troens innhold en forutsetning for å kunne ha et bevisst forhold til dette når en vokser opp, svarer Kristine Aksøy.

Hva synes du om artikkelen?