I uke 22 har jeg endelig ny jordmortime. Jeg sier endelig, da kynnerne kommer så fryktelig hyppig og ofte er vonde. Selv om jeg jo vet det er lite å gjøre med det, utover å hvile som jeg allerede gjør, så føles det godt å kunne dele bekymringen med en som kan dette. Uten å ha tenkt på det har jeg nok samlet opp langt mer bekymringer enn det som godt er, og det er fint å få tømt seg litt.

Sist oppdatert: 29. august 2019

Jeg merker at presset om å nå uke 24 trykker ekstra på, det hadde vært så fryktelig trist om noe galt skulle skje nå. Magen er heller ikke blitt mindre ,og hver gang jeg treffer på et annet menneske må de visst alle sammen kommentere på hvor langt på vei jeg er. Det gjør det ikke lettere å ignorere, selv om nok de fleste gravide kan kjenne seg igjen i at magen og temaer rundt det er «allemannseie» når man er gravid.

Jordmor er bekymret

Jordmor har ikke den vanlige, beroligende praten parat denne gangen. Hun ser nesten mer bekymret ut enn meg, men hun tar seg veldig god tid til å lytte til alt jeg har å si. Hun sjekker også urinprøven min, måler blodtrykket, lytter etter hjertelyden og måler SF-målet mitt. Magen fortsetter som forventet å være unaturlig stor.

Urinen har høyt utslag på leukocytter, som kan tilsi urinveisinfeksjon, men mine prøver har blitt dyrket så mange ganger uten resultat så jeg tror kroppen min bare er sånn. Jeg har også gjort alt jeg kan for ikke å få en forurenset prøve fra utflod, som er vanlig som gravid.

Sjekker med vakthavende gynekolog på sykehuset

Til slutt sier jordmor at dette er et komplisert tilfelle, spesielt gitt historikken min. Hun føler seg ikke bekvem med å ta en beslutning på dette alene enn hvor erfaren hun er, så hun bestemmer seg for å ringe vakthavende gynekolog på sykehuset. Jeg vet jo fra før at det er lite de gjør før uke 24, men er enig i at det er fint å dele ansvaret med flere.

Gynekologen bestemmer at jeg skal rett på en antibiotika kur. I tilfelle jeg kan ha en urinveisinfeksjon kan det ubehandlet også gi kraftige kynnere og de vil ikke ta sjansen på å vente på en dyrkning.

Glukosebelastningstest

I tillegg må jeg inn og ta en glukosebelastningstest allerede neste uke for å få avklart at det store magemålet ikke skyldes svangerskapsdiabetes. Jeg vet jo helt sikkert at jeg ikke har det for vi har målt blodsukkeret mitt flere ganger hjemme, men jeg vet også at legene på sykehuset aldri vil gi seg før jeg har tatt testen så jeg nikker bare stumt. Den testen var noe av det verste jeg gjorde hele sist svangerskap og jeg har gruet meg hele denne graviditeten til jeg skulle bli presset til å ta den igjen.

Har man vært kvalm og kastet opp store deler av svangerskapet, finnes det ikke noe verre enn å måtte stå over frokosten for så å drikke en liten flaske med tykt sukkervann og deretter vente enda et par timer før du får spise. Tross det er det bare noe man må gjennom. Jeg husker enda fra sist gang hvordan jeg slet med ikke å kaste det opp og kan bare håpe det går bedre denne gangen siden hyperemesisen ga seg tidligere nå.

Videre til fastlegen

Styrete nok må jeg dra rett fra jordmor til fastlegen, for det er hun som må skrive ut resept på antibiotika og henvise til glukosebelastningstesten. Hun skriver også en henvisning til fødepoliklinikken og ber de ta meg inn til kontroll på grunn av SF-målet mitt så snart resultatet fra glukosebelastningen er klar.

Jeg er litt lei meg for å måtte inn på fødepoliklinikken enda 3 uker tidligere i svangerskapet enn jeg måtte sist gang, men innser at det bare må bli slik. Vi må jo få vite hvordan det ligger an med fostervannet og ikke minst behøver jeg at legene på sykehuset forteller meg hvordan jeg burde leve disse ukene. Hvor mye hensyn skal man egentlig ta for disse kynnerne? Kan de være farlige?

Roe ned, men ikke for mye heller

Jordmor oppfordret meg før jeg gikk til å ta det så mye med ro som jeg kan, samtidig som jeg bør prøve å røre på meg i ti minutter av gangen flere ganger om dagen. Vi vil jo ikke at jeg skal få blodpropp, samtidig som det disse ukene er kritisk ikke å irritere på seg for mye kynnere. De kan tross alt utvikle seg til premature rier, som de gjorde i uke 30 med storesøster.

Jordmor la også veldig trykk på at jeg fremover ikke skal planlegge aktiviteter, men se an dag for dag hva jeg orker. Alt jeg burde gjøre må avlyses og jeg skal kun gjøre det jeg kjenner at jeg har veldig lyst til dersom jeg har overskudd til det.

Med bakgrunn i anbefalingene fra jordmor avlyser vi alle planene fremover, inkludert et søskenbarntreff jeg hadde gledet meg til. Hverken jeg eller mannen stoler på at jeg vil legge meg ned og hvile nok på et slikt treff, for det er så alt for lett å ta seg sammen og strekke strikken for langt i hyggelige lag. Jeg ville heller aldri tilgitt meg selv om noe gikk galt og jeg visste at jeg kunne tatt det mer med ro.

Bivirkninger av antibiotikakuren

Utover uka får jeg også plagsomme bivirkninger fra antibiotikakuren. Jeg har aldri opplevd det tidligere, men jeg får sår inne i hele munnen og ned i halsen. Det gjør det svært vondt å spise. I tillegg blir jeg helt rar i magen, får masse ekstra magesmerter og problemet med hard mage tidligere i svangerskapet forsvinner helt. Faktisk ramler det helt over i andre grøfta og jeg skjønner at det er antibiotikaen som roter til systemet mitt.

Hjemme alene i helga mens familien er på søskenbarntreffet mitt uten meg, er jeg stort sett lei meg. Jeg har fortsatt mye kynnere, men har nå også ekstra vondt i magen og i hele munnen. Jeg kan ikke engang trøste meg med sjokolade, noe som sikkert er bare bra innser jeg ironisk. Heldigvis er det liv i magen og det trøster meg. Igjen minner jeg meg på at jeg er heldig som et gravid for tredje gang og at det viktigste nå er å passe på babyen. Livet må leves senere, når dette er over.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTermin i mai 2020
Neste artikkelUke 23: Glukosebelastningstest og fryktelig frisørtime
DEL