Både på jobb og hjemme hersker det ofte forvirring omkring fordelingen av ansvar og oppgaver. Ledere snakker om å delegere ansvar, men delegerer i praksis bare oppgaver. Partnerne fordeler omhyggelig oppgavene i hjemmet mellom seg, men opplever likevel at ansvarsfordelingen er skjev. Kjenner du deg igjen? Da bør du lese hva Jesper Juul har å si om emnet.

Sist oppdatert: 10. mars 2011

Jeg har tidligere skrevet om utviklingen av ansvarlighet hos barn, og der gjort rede for de to typene ansvar vi enten kan utvikle eller undertrykke hos barna og i oss selv:

1) Vi kan utvikle ansvar for noe eller noen. Det kan være overfor familien, gruppen, samfunnet, skolen og så videre. Vi bruker forskjellige betegnelser på denne typen ansvar – for eksempel å være sosial, å være ansvarlig eller å være uselvisk.

2) Vi kan også utvikle ansvar for oss selv – for vårt eget liv, egne følelser og reaksjoner og for våre handlinger i livet.

Jeg har ansvar for meg?

Som tidligere beskrevet er de fleste av oss oppdratt til først og fremst være ansvarlige overfor andre, og våre foreldre, skolen og andre har sjelden lagt vekt på å utvikle ansvar for oss selv. Det er ikke noe galt med å føle et sterkt ansvar overfor andre, men det er ofte noe galt med vektingen av dette, som gjør at vi som voksne får problemer med å ta ansvar for vårt eget liv. Når vi vokser opp med den første typen ansvarlighet, blir vi ofte uansvarlige på det personlige plan, mens hvis vi lærer å ta ansvaret for oss selv, blir vi også nesten alltid svært ansvarlige overfor andre og.

Historisk sett har familien de siste 20-25 årene arbeidet for å få en riktigere fordeling av ansvar og oppgaver de voksne imellom. Vi har kritisk tatt stilling til de oppgavene og det ansvaret som tradisjonelt har hørt til kjønnsrollene, og har i den forbindelse måtte se på både individuelle begrensninger som mann/kvinne og far/mor, og på mulighetene for å utvikle et felles lederskap for hele familiens velferd og trivsel.

Hvordan fordele oppgavene i familien?

Mange par har i denne forbindelsen opplevd en viss frustrasjon. De har gjerne slitt med å finne en grei fordeling av oppgavene i familien, og å definere den enkelte ansvarsområde. Når dette endelig lykkes, har likevel en av partene (ofte den kvinnelige) stått igjen med en uhåndgripelig, men tydelig følelse av at det overordnede ansvaret fremdeles er skjevt fordelt.

Som en kvinne en gang sa det: ”Han hjelper til med alt mulig, han går på foreldremøter, skifter bleier, og tar absolutt sin del av alt det praktiske i familien, så hvorfor føler jeg meg likevel som en enslig mor?” Den samme følelsen finner man ofte i grupper der man til tross for delegering snakker mye om et ”felles ansvar”, og likevel har følelsen av at helheten ikke fungerer. Alle gjør sitt beste – å være ansvarlige for gruppen – men når utgangspunktet ikke er den enkeltes ansvar for seg selv, blir det felles ansvaret bare en tom frase.

Felles energi

Fellesskapet kan beskrives som en viss mengde energi: Når begge parter kommer inn i fellesskapet med hvert sitt ansvar for eget liv, blir fellesenergien ”ladet opp”. Men hvis den ene eller begge ikke tar ansvar for seg selv, minsker også denne fellesenergien.

Hvis den ene parten ikke tar ansvar for deg selv, så ”stjeler han/hun fra felleskassen”, og den andre blir belastet med ytterligere ansvar. Men hva vil det i denne sammenhengen bety å ta ansvaret for seg selv? Det innebærer først og fremst å avklare: Hva vil jeg? Hva har jeg lyst til? Hva liker jeg ikke? Og at: Mine følelser og reaksjoner er mine og dermed mitt ansvar. Kvaliteten av mitt liv er først og fremst mitt ansvar, akkurat som det er mitt ansvar å velge hvem jeg deler det med. De fleste vet at dette slett ikke er så enkelt som det høres ut. Det tar tid og krever øvelse; men i denne forbindelsen er det viktig å huske på at så lenge vi ikke lykkes, overlater vi automatisk dette ansvaret som vi (fremdeles) ikke klarer å ta, til omgivelsene.

La oss se på et vanlig eksempel: Hvis jeg spør min kone: Hva har du mest lyst til? Hva ønsker du? Hva syns du? Og så videre, så høres det jo umiddelbart både hyggelig, hensynsfullt og ridderlig ut. Men det er bare en gave til henne, hvis jeg samtidig gjør det tydelig hva jeg selv ønsker og syns. Hvis jeg ikke gjør det, overlater jeg ansvaret for vår situasjon til henne under dekke av å være en hensynsfull kavaler.

Jeg vil dette, hva vil du? Hva vil vi?

Beslutningene vi tar om stort og smått i våre felles liv, må ta utgangspunkt i hvilke ønsker jeg har, hvilke ønsker hun har, og hva vi så kan forhandle oss fram til i fellesskap. For mange av oss er det – både i familien og i grupper – et uvant utgangspunkt. Vi har lært å være tilbakeholdne og ”demokratiske”, men fellesskapet får bare energi og substans, hvis det skapes med den enkeltes ansvar for seg selv som utgangspunkt. Det kan se edelt ut å inngå kompromisser fra begynnelse av, men i virkeligheten legger vi faktisk hele ansvaret over på den andre. I vår skandinaviske kultur er vi veldig redde for å være ”egosentriske”, ”dominerende” og ”diktatoriske”, og det er ofte viktig at man hjelper hverandre i et ekteskap. Hvis den andre ofte spør ”Hva syns du?”, men glemmer å legge til hva han selv ønsker, så spør ham vennlig, interessert og bestemt: ”Jeg vil gjerne vite hva du syns og.”

Mange av oss hopper elegant over dette i hverdagen, for det har unektelig sine fordeler å ha rett eller få viljen. Men alt for ofte glemmer vi at vi samtidig får ansvaret for situasjonen – og ikke bare vår egen situasjon, men også den andres, som med sikkerhet senere vil gi oss ”skylden” på de områdene han selv ikke fikk tatt ansvar.

Har ansvaret sammen – alltid

I de viktigste områdene i livet – som for eksempel barn, penger, sex – nytter det ikke å fordele ansvaret. Begge parter har alltid ansvaret for helheten. Når dette begynner å lykkes, kommer medansvaret for den andres liv. Dette medansvaret kan best beskrives som en aktiv omsorg for at den andre også får det som er viktig for ham eller henne, også der det eventuelt kommer i konflikt med mine egne umiddelbare behov. Denne kjærlige omsorgen kan bare gis hvis den hviler på mitt aktive ansvar for meg selv. Hvis den ikke gjør det, er det ikke en gave til den andre, men et gjeldsbevis, som man senere vil forlange å få innløst i samme tjeneste: nemlig at du gjør noe for meg som du ikke har lyst til.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSlik er babyens bæsj
Neste artikkelNår kan jeg begynne å bruke barnevakt?
DEL