Allerede i fosterlivet begynner spedbarnets læreprosess. Hjernen er ikke ferdig utviklet ved fødselen, og i løpet av det første leveåret skjer en utrolig utvikling.

Sist oppdatert: 28. January 2005

I enkelte deler av hjernen lages det så mange nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene at det er tvilsomt om barnet noensinne kommer til å bruke dem alle. Forbindelsene gjør hjernen i stand til å ta imot mange nye inntrykk og behandle mengder av ny informasjon.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan et spedbarn opplever verden omkring seg, hva det tenker og føler. Men vi vet at barnet mottar mange nye inntrykk som skal bearbeides og tolkes. Barnet får sine inntrykk fra omgivelsene gjennom sansene. Det lytter etter kjente stemmer, snur på hodet for å se etter kjente ansikter, og nyter å bli vugget og holdt. Spedbarn kan faktisk kople fornemmelser fra én sans, sammen med inntrykk fra en annen.

Læring og intelligens

Læring defineres ofte som forandringer i opplevelser og ferdigheter som et resultat av erfaring. Læring er derfor ikke bare evne til å bearbeide informasjon, men også det å kunne benytte informasjonen i senere situasjoner. Denne evnen påvirkes av arv og genetiske faktorer, samt miljøet barnet vokser opp i.

I den senere tid har det blitt en klarere forståelse av at intelligens ikke kan ses på som én bestemt evne, men som flere spesielle funksjoner. Også motoriske ferdigheter, sanseintegrasjon, hukommelse og evnen til å holde oppmerksomheten er blitt inkludert i begrepet intelligens. I tillegg har også sosiale ferdigheter fått en plass innenfor begrepet.

Barnet forutser

Når barnet hører fottrinn nærme seg, lærer det fort at nå vil det snart komme et ansikt til syne. Det kan virke som om noen barn lærer dette svært tidlig, allerede når de er en eller to måneder gamle. For at barnet skal kunne lære å forutse på denne måten, er det avhengig av at personene det har rundt seg, viser et fast reaksjonsmønster på signalene det gir.

Ved å skape gode rutiner for når og hvordan bestemte ting skal foregå, hjelper vi barnet til å planlegge og forstå. Da er det lettere for barnet å ordne tilværelsen.

Jeg kan!

Det er mange eksempler på at nyfødte kan lære at noe skjer dersom de utfører en bestemt handling. Dette er en form for læring som også gir barnet stor tilfredsstillelse. Den første gangen barnet for eksempel sparker til en uro så den beveger seg, skjer det som regel ved en tilfeldighet. Men det tar ofte ikke lang tid før barnet bevisst kan bevege en arm eller fot for å sette i gang en bevegelse eller en lyd.

Imitasjon

Det å imitere regnes vanligvis ikke som en måte å lære på, men det krever faktisk en rekke ferdigheter. Barnet må kunne oppfatte en annen persons handlinger, planlegge hva det selv skal gjøre, og utføre den motoriske aktiviteten som fører til den ønskede handlingen. Det å imitere krever dessuten sosiale evner. Når barnet hermer etter en annen person, oppfatter det også at det kan gjøre noe som en annen gjør.

Undersøkelser med barn som var mellom 12 og 21 dager gamle, viste at de kunne imitere ansiktsbevegelser, som for eksempel det å åpne og lukke munnen, strekke ut tungen, og til og med smile. Dette er imidlertid ikke en bevisst imitasjon fra barnets side. Det er en automatisk reaksjon, som vi per i dag ikke forstår. Denne evnen forsvinner ettersom barnet blir eldre, men erstattes etter hvert av en mer bevisst vilje til kommunikasjon.

Lek og rom

Det er påvist en klar sammenheng mellom miljø og intellektuell utvikling. Det mest iøynefallende er forholdet mellom oppmerksomhet og fysisk kontakt og barnets intellektuelle utvikling.

Undersøkelser av 12 uker gamle spedbarn har vist at de som opplever mye fysisk kontakt, er mer interesserte i å utforske nye objekter enn andre barn. De blir rett og slett mer nysgjerrige! Det er ikke nødvendigvis den fysiske nærheten i seg selv som er avgjørende for utviklingen, men mønstrene for samhandling som dannes når barnet blir holdt og får kjærlig fysisk kontakt.

Det er også en forbindelse mellom hvor mye foreldrene snakker med barnet sitt og dets intellektuelle evner målt ved to, tre eller fem år. Det samme gjelder for hvor deltakende foreldrene er i og under lek med barnet. Forsøk har også vist at de barna som får rask respons når de smiler, gråter eller bruker stemmen, får høyere uttelling på intelligenstester senere i livet.

Den samme konklusjonen trekkes her som ved testene for berøring og fysisk kontakt – barns samspill med andre voksne og barn er avgjørende for den intellektuelle utviklingen.

På den andre siden har det blitt påvist at det virker negativ dersom barnet stadig opplever at noe er forbudt område når det skal utforske nærmiljøet. Dette trenger ikke bety at barnet må ha tilgang til alt som fins, men at miljøet bør legges til rette for at barnet trygt skal kunne utforske de nærmeste omgivelsene. Heller enn å møte et ‘nei’, bør barnet få et alternativ som viser barnet hva som er lov.

Læring ved samspill

Den aller viktigste formen for læring skjer gjennom samspill med foreldrene. I de første månedene foregår samspillet mellom barn og foreldre ofte ansikt til ansikt. I samspillet legges grunnlaget for mange ferdigheter. Barnet lærer om omverdenen, det får vise hva det kan og får ros for mestring. Og det får oppleve samhørighet med omsorgspersonene.

Spedbarnet husker i episoder og samler på de erfaringene de gjør. Flere gode samspillsituasjoner fester seg hos barnet og danner grunnlaget for hvordan barnet oppfatter en situasjon eller person. Gjensidighet er et nøkkelbegrep i dette samspillet. Barnet øver seg på å ta egne initiativ; det viser at det forstår og svarer på andres initiativ til lek. Barnet kan vise at det ønsker å henlede oppmerksomheten i en bestemt retning eller mot en spesiell gjenstand ved å strekke seg mot eller peke på gjenstanden.

Instruksjon og demonstrasjon

Samspill åpner også for instruksjon og demonstrasjon. Begge disse metodene er effektive måter å lære på, og benyttes ofte i samspillet mellom barn og voksen.

Instruksjonen foregår ved å fortelle barnet hvordan det skal utføre en handling eller løse et problem. En demonstrasjon viser hvordan problemet skal løses. Dette har vist seg å være den mest effektive læringsteknikken.

Selvoppfattelse

I samspillet med voksne skaper barnet en erkjennelse av seg selv. Opplevelsen av å være et ‘jeg’, har sammenheng med hvordan omgivelsene oppfatter barnet. Et barn som får kontakt, omsorg og regelmessighet, og som opplever et positivt  samspill, utvikler et positivt selvbilde og tro på egne ferdigheter.

Å møte barnet

Å lære et barn noe handler i stor grad om å møte barnet på det nivået i utviklingen det befinner seg. Et godt signal på om barnet er klar for en ny aktivitet, er om det fatter interesse for aktiviteten eller ei. Hvis barnet ikke er interessert, kommer aktiviteten sannsynligvis for tidlig eller for sent. Da er det to ting å gjøre – enten prøve noe nytt eller vente med aktiviteten til senere.

Det aller viktigste er kanskje å vite at hvert barn er et unikt menneske som trenger muligheter og utfordringer tilpasset sitt nivå og sin utvikling. De foreldre bør være lykkelige som ser at barnet ikke bare kan og vil, men at det også er trygt nok til å stole på sine egne ferdigheter. For den tryggheten kan det være vanskelig å skaffe seg senere i livet, samme hvor mange bøker man måtte lese.

Kilder:
Spedbarnsalderen, Lars Smith og Stein Erik Ulvund, Universitetsforlaget, Oslo 1999
Barndomspsykologi, Pedagogisk forum, Oslo 1997
Learning Early, Dorothy Einon, Marshall Publishing, 1998
Barns vekst og utvikling, Ulla-Britta Bruun, Universitetsforlaget, Oslo 1990
Daniel Stern – Å bli seg selv, Forelesningsrekke  Høgskolen i Østfold, 2000

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSelvstendighet og grenser – det vanskelige dilemmaet
Neste artikkelHva består god kontakt og erfaring av?
DEL