Barnet ditt bruker kroppsspråket sitt for å kommunisere med deg. Med gester, fakter, peking, lyder og etter hvert ettordsytringer makter det lille barnet å gjøre seg forstått for sine nærmeste. Og snart kommer talespråket for alvor, for barnet har så uendelig mye det vil formidle deg!

Sist oppdatert: 28. januar 2005

Hva er kommunikasjon?


Mennesket har to hovedformer for kommunikasjon – verbal og ikke-verbal. Voksne språkbrukere bruker begge formene samtidig – når vi uttrykker oss gjennom tale (verbalt), kan vi ikke unngå å samtidig uttrykke oss ikke-verbalt. Vi bruker mimikk, gester, øyekontakt, kroppsholdning osv. for å understreke budskapet i talen.

Mye av dette er bevisst, men vi danner oss også individuelle vaner som vi ikke alltid er oppmerksomme på selv. Dersom en sender ut budskap der det verbale og ikke-verbale innholdet er motstridende, stoler vi nesten uten unntak på den ikke-verbale kommunikasjonen. Et klassisk eksempel på dette er eksamenskandidaten som skjelv-ende påstår at han ikke er det minste nervøs.

Slik "prater" barnet

Barnet ditt er nå i en fase der den ikke-verbale kommunikasjonen er svært viktig, fordi det ennå ikke har lært å uttrykke seg verbalt.

Spebarnet har en medfødt evne og trang til å samhandle med andre mennesker, og utvikler et rikt repertoar av ikke-verbale kommunikasjonsmåter lenge før det utvikler talespråket. Dette er en viktig forutsetning for å lære å prate. Og for å utvikle det ikke-verbale språket, er det en forutsetning at barnet får motorisk kontroll over armer, hender og fingre, bl.a. for å kunne peke.

Den amerikanske forskeren og forfatteren Bud White mener at spebarnet viser at det begynner å forstå ord ved 7–8-måneders-alderen. Ettåringen forstår gjennomsnittlig mellom fem og ti ord, samt enkle beskjeder som "sitt ned" og "vink morna". Noter deg at barnet også reagerer på tonefall og stemme-høyde (vennlighet, irritasjon, aggressjon), selv om det ikke skjønner ordene.

Gjennom samværet og samspillet med de voksne utvikler barnet evnen til frivillig og bevisst kommunikasjon. Observasjoner av barn over lengre perioder viser at ulike gester, som vifting med armene og peking, utvikler seg fra mer eller mindre spontane bevegelser til gester med en tydelig mening.

Innholdet i gestene får gradvis et utvidet eller endret meningsinnhold. Etter hvert kombineres flere gester for å forsterke bud-skapet. Betydningen av gestene utvikles gjennom den virkning de har på andre. Dermed får handlingen etter hvert en mer spesifikk mening.

Et eksempel på dette kan være et barn som ufrivillig deiser til et klossetårn den voksne har bygget under lek. Begeistret vifter barnet med armene. Den voksne tolker iveren som om barnet vil gjenta leken, og bygger tårnet opp igjen, og barnet deiser det ned igjen. Barnet vifter ivrig med armene for å få den voksne til å bygge på nytt. Dette gjentar seg flere ganger. Senere bruker kanskje barnet bevegelsen i en ny situasjon – det vil ha deg til å rekke frem koppen. Det ser på koppen og vifter med armene til du gjør som det vil. Etter hvert vil det i en lignende situasjon kanskje både vifte med armene og peke.

Arve Mathisen, som har redigert boken "De tre første årene", beskriver spebarnets fantastiske språkutvikling slik:


"Barnet sanser språket uten å ha den minste anelse om det budskap ordene formidler. Nesten et helt år er det bare gleden over å smake på alle slags lydkombinasjoner som holder barnet i pludrende aktivitet. Men etter hvert tar fryden slutt, det blir orden i kaoset og barnet vil noe. Det griper en gjenstand som halvt år gammel og griper ordene ett år senere. Og liksom det reiser seg og går fordi barnet nå vil utforske verden, så begynner det å snakke fordi det har noe på hjertet. Barnet vil meddele seg."

Så kommer talespråket!


Det er vel heller sjelden foreldre kan fastslå nøyaktig tidspunkt for når barnet "knekker" verbalspråkkoden. Men alle barn gjør det, og de gjør det selv! Barnet oppdager at en kombinasjon av lyder beskriver noe de ser rundt seg. De voksne forsyner barnet med data, eller ord, og barnet bearbeider dem.

Når barnet selv sier sine første ord, utvides med ett mulighetene for kommunikasjon enormt. En ettordsytring er likevel litt diffus – hvem vet hva barnet egentlig mener med "vov-vov"? Det kan være:

1. Der er en hund!
2. Er det en hund?
3. Se på den hunden!
4. For en fin hund!
5. Jeg vil ta på hunden!

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at barnet gjennom ytringen vil formidle en tanke til oss. Og selv om vi ikke er helt sikker på hva det betyr, er det viktig at vi tolker den og gir barnet en tilbakemelding.

Dersom vi er oppmerksomme på barnets kroppsspråk og hjelper det å lage nye tegn, kan barnet lettere uttrykke seg, selv før det lærer å snakke. En mors historie illusterer dette:


"En dag vi var i parken, så Petter og jeg en larve på en benk. Jeg etterlignet bevegelsen til larven ved å krumme pekefingeren. Noen dager senere var vi igjen i parken, og Petter gikk bort til benken. Han så på meg og krummet pekefingeren. Det var ingen larve der, men han husket situasjonen fra tidligere i uken, og ville fortelle meg at han husket det. Og da jeg fortalte at jeg også husket larven, strålte han fornøyd over å ha klart å formidle dette til meg!"

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSelvstendighet og grenser – det vanskelige dilemmaet
Neste artikkelSulla meg litt . . .
DEL