Søk barnets blikk med ditt, si evt. noen ord til det, mens du holder ansiktet ditt på 20-30 cm avstand. Vent så tålmodig mens du holder blikkontakten. Er barnet i godt lune får du svar. Du ser hvordan det blir ivrig, smiler eller lager lyder, kanskje fekter det med armer og ben, og hele ansiktsutrykket viser at det konsentrerer seg for å møte blikket ditt. Dersom du svarer barnet ditt, er denne gjensidige blikkontakten i gang, noe som er en naturlig del av den tidlige kontaktformen.
Når barnet blir riktig våkent og følger med, vil det etterape mor eller fars mimikk. En kan få barnet til å ta ut tungen dersom en selv gjør det, og også etterligne smil. Det er selvsagt litt avhengig av barnets størrelse og alder, men ofte før 6 ukers alderen. Alle smil er ikke bare "mageknip" som mange får høre, men reelle etterlikninger.
Det er veldig viktig at den voksne skjønner at når barnet snur seg bort, trenger det en pause for å kunne ta seg inn igjen. Spebarn kan lett bli stresset, og vi må huske på at både blikkontakt, prat og hudkontakt er ulike stimuli som kan stresse barnet. Av og til blir barnet så oppjaget at det gråter. Dere må da være så trygge i foreldrerollen at dere tåler at barnet får gråte litt. Rolig prat i et stille rom med dus belysning, kan være nødvendig. Det er ikke alltid at mat er løsningen på et barn som er "stresset".
Kilde: "Samspill i naturlige situasjoner" av Henning Rye
