– Følelsene og tankene jeg har rundt avsluttingen av ammingen vil alltid være med meg i livet. Jeg savner det hver dag. Når jeg dusjer gråter jeg, fordi brystene er tomme for melk. Alt jeg ser er tomt brystvev, og en jobb som ikke ble gjort. En oppgave som jeg ikke kunne fullføre. Et nederlag.

Sist oppdatert: 5. mars 2013

Jeg har fått mitt første (og kanskje eneste barn?) for seks uker siden. Det skulle by på utfordringer, og når mange av mine forventninger krasjet med virkelighet ble jeg sittende der. Jeg tror nok det er normalt når man oppdager at hverdagen ikke ble slik man hadde trodd. Jeg ønsker å dele tankene mine rundt ammingen.

En sen kveld merket jeg at fødselen var på gang, og jeg og samboeren min kjørte straks til sykehuset, dagen etterpå hadde vi en nydelig jente. Jeg husker første gangen de la henne opp mot brystet mitt, og ikke lenge etter skulle hun ammes. Hun sugde seg fast, og alt gikk av seg selv. Følelsen jeg fikk var varm og god, og jeg følte meg endelig som en mamma.

Les også: Hver mor sin ammehistorie

Siden fødselen hadde gått bra, og jenta var frisk ble vi flyttet over til pasienthotellet. Her viste personalet oss gjentatte ganger ammeteknikker, og hjalp oss underveis. Jeg var sliten. Naturligvis, jeg hadde nettopp født et barn, og kroppen hadde jobbet i ni måneder. Fast bestemt på å etablere gode ammerutiner, presset jeg på til tross for smerter av såre brystvorter. Da hun hadde gått opp tilstrekkelig i vekt kunne vi dra hjem.

En matøkt kunne vare i flere timer
Jenta vår var under tre kilo da hun ble født, og vi fikk ekstra oppfølging på grunn av vekten hennes. Vi ammet hver andre time, og det føltes som om kroppen min ville gi opp. Jeg koste meg under ammingen, men vi møtte (for oss) på store utfordringer. Hun sugde bare noen minutter, sovnet, sugde noen minutter, så sovnet igjen. En matøkt kunne gjerne vare opp til flere timer. Jeg var sår og øm, og jenta var sliten. Det virket som om hun brukte flere krefter enn det som ble igjen i kroppen etter mating. Hun var sliten, og gikk sakte opp i vekt.

Les også: Er babyen min mett?

På sykehuset hadde vi blitt introdusert for morsmelkerstatning, og vi begynte å gi i tillegg. Etter hvert la hun på seg, men strevde fortsatt mye under ammingen. Jeg prøvde å gi henne brystet, slik at sugetaket ble riktig. Det hjalp ikke, hun ville bare suge på ”tuppen”.

Les også: Dette gjør du med såre brystvorter

Brystbetennelse
Jeg var fortsatt svært sliten, og orket knapt å holde på med jenta mi. Brystene var vonde, og en kveld fikk jeg høy feber. Etter en tur på legevakta viste det seg at jeg hadde fått brystbetennelse, og begynte med en gang på penicillin. Kroppen ble ganske snart bedre, og tross sterke magesmerter (fra kuren) begynte ting å falle på plass igjen. På dette tidspunktet pumpet jeg begge brystene, og hadde lite overskudd til amming.

Helsestasjonen kontaktet oss like etter at vi kom hjem fra sykehuset, og vi har fått god oppfølging fra helsesøster. Vi snakket ofte om amming, og jeg var fast bestemt på å greie dette. Derfor var skuffelsen stor da vi bestemte oss for å slutte ammingen, og gå over på tillegg. Med smertene i brystene, og jentas dårlig sugeevne, var det nok en løsning som var best for alle.

Les også: Når flaske er løsningen

Barnet har det bra, verre med mammaen
Nå er det gått ca tre uker siden vi sluttet med ammingen, og jenta har lagt på seg bra. Vi er alle enige om at dette var veien å gå, og jeg hadde sikkert gjort det samme igjen. Problemet er bare følelsene mine. Å avslutte ammingen, og ikke kunne gi sitt eget barn mat fra brystet, er ingen god følelse. Det var i disse ammestundene jeg følte meg mest som en mamma.

Barseltiden er ikke bare gull og grønne skoger. Ganske langt i fra egentlig. Alt framstilles som den lykkelige kjernefamilien. Slik er det ikke, barseltid er arbeid, ansvar og mange nye følelser.

Jeg hadde forventninger om at morsfølelsen kom så fort jenta var på utsiden av magen, og at vi skulle kose oss da vi kom hjem fra sykehuset. Slik ble det ikke, og fallhøyden var stor. Hvorfor hadde ingen forberedt meg på dette?

Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne

Jeg vet at avgjørelsen var rett
Du skjønner kanskje nå at ammingen var viktig for meg. Jeg var en mamma, det var bare jeg som kunne gi jenta vår mat. Ikke misforstå meg, jeg skjønner at en mamma er mer enn amming. Jeg gir henne kos og trøst, sørger for at hun er ren, og sover godt. Går tur når været tillater det, og kler henne opp i søte klær. Jeg vet at avgjørelsen som ble tatt var rett slik situasjonen var, og at det ikke var noen andre løsninger.

Nå fylles dagene sakte men sikkert med mer og mer morsglede, men jeg skulle gjerne ønsket å ha henne liggende her ved brystet. Og nytt enda en kosestund med amming.

Hva synes du om artikkelen?