Sist oppdatert: 28. januar 2005

Noe er nedfelt, men mye læres underveis. Barn er vanligvis forberedt til å etablere tilknytning og sosial kontakt med sine foreldre allerede fra starten av. Men om den nære kontakten og følsomme omsorgen skal komme igang, må også foreldrene være interessert. I ulike kulturer verden over synes foreldre å ha en slik nedlagt forutsetning til å ta seg av barnet sitt og en egen evne til å knytte barnet til seg. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at foreldre, uten å ha lært det:

  • prøver å fange barnets blikk og oppmerksomhet ved å lage overraskende eller overdrevne ansiktsuttrykk
  • lager bevegelser med hodet og lyder med høy tonehøyde
  • imiterer barnets bevegelser og lyder

Foreldre innleder også til enkle samspillstema, ved f.eks.:

  • riste på en rangle, gi den til barnet for at det skal kunne gjøre det samme og hjelpe barnet å riste osv.
  • fange barnets oppmerksomhet med en fargerik leke og hjelpe barnet til å få den i hånden
  • å nynne en liten strofe mens de prøver å få blikkontakt

Den umiddelbare kontakten som oppstår mellom barn og foreldre allerede i løpet av de første dagene og ukene etter fødselen, blir klarere og sterkere ettersom foreldrene lærer å bli kjent med barnet. Den preges av foreldres glede og gode følelser for barnet og ønsket om å vise barnet sitt kjærlighet.

Men, som foreldre er forskjellige, så er også barna ulike. De er gutter eller jenter. De kan være relativt store eller små og ha ulikt temperament som bidrar til at noen er aktive mens andre er mer passive. Noen skriker mye, mens andre er roligere og lettere å trøste. De fleste er sunne og friske, mens noen har hatt det vanskelig både før og under fødselen. Noen kan være syke, andre har ulike funksjonshemninger. Slik kunne en fortsette å liste opp de mange individuelle ulikheter som kan påvirke hvordan begynnelsen og det videre forløpet av kontakten og samværet mellom barn og foreldre kan bli.

Kanskje ikke alt blir som ventet
For å illustrere dette forholdet har det vært sagt at foreldre gjerne har i seg opplevelsen av tre barn:

  • Det første er barnet foreldre har drømt om og forestilt seg gjennom svangerskapet, en forstilling som gjerne kan være påvirket av noen en kjenner og beundrer, av andre barn en har møtt og synes godt om, av barn en har lest om eller sett på film osv. Et felles trekk er at det gjerne er et indre bilde av et barn som oppfyller viktige ønsker og behov hos foreldrene selv.
  • Det andre barnet er det barnet som møter foreldrene etter fødselen. Dette barnet kan være nokså annerledes enn drømmebarnet. Det kan ha motsatt kjønn, det kan se annerledes ut enn ventet, det kan være vanskelig å trøste, få til å spise eller sove. Mange foreldre er ikke forberedt på at det enkelte barn har sine helt spesielle og individuelle forutsetninger. Å tilpasse seg hverandre krever tålmodighet, både med seg selv og barnet. Også at man gir hverandre tid til å bli kjent og vant til hverandres selskap.
  • Det tredje barnet er det barnet foreldrene etter hvert blir kjent med. Det reagerer ut fra sine behov og sin opplevelse av foreldrene og omverdenen på sin individuelle måte. Dette er det reelle barnet, som har sine spesielle behov og forutsetninger, og som er en person foreldre må lære å forholde seg til, og som må lære å kjenne dem.

Les også Samspill og oppdragelse

Kilde: «Foreldre-barn-samspill: En veiledning til foreldre».

Hva synes du om artikkelen?