Vi reagerer høyst ulikt følelsesmessig når noe gjør inntrykk fordi vi er ulikt «skrudd sammen» i følelsene. Noen er ikke vant til å vise følelser – hvilket ikke nødvendigvis betyr at man ikke har dem – og andre «føler» sjelden noe spesielt.
Men når du hører det første startkneppet fra barnet ditt, skjer det for de fleste noe merkelig. For mange blir det livets aller største opplevelse. Dette gjelder også for fedre som trenger lenger tid på knytte seg til barnet, ja for noen kan det gå helt til barnet er ute av bleiestadiet. Følelsene av tilknytting kan komme snikende eller brått. I alle fall kan følgende være en grei parole for dagen: Uansett hva andre har fortalt om sine fødselsopplevelser så må jeg finne min egen. Dessuten skylder jeg ingen noen forklaring. Opplevelsen er min og min alene. Jeg trenger ikke stå til regnskap for noen. Dette er min fødsel og mitt barn!
Jeg tar med disse betraktningene fordi samfunnet er blitt sånn at det forventes at fedre skal si «fødselen er det største jeg har vært med på». De som ikke passer inn i mønsteret har lett for å tro at det er noe galt med dem. Det som imidlertid de aller, aller fleste fedre vil kunne enes om er at det å få barn er noe av det største som skjer en i livet, enten man som sagt opplever det med gang, eller man trenger litt mer tid.
Når barnet kommer opp mors bryst, inntullet i et håndkle, og dere er sammen for første gang alle tre er virkelig en situasjon som bør nytes. Når alt er «i orden» med mor og barn etter fødselen, er personalet flinke til å la den familien få litt privat tid sammen uten utenforstående. Et annet høydepunkt er når dere blir flyttet til barselavdelingen, mor dupper av i sengen og du får sjansen til å sitte med barnet ditt i fanget. Nysgjerrighet, glede – noen ganger bekymring – det kan gå helt rundt av inntrykk og tankene blir mangfoldige. Hva du enn gjør: hvis det ikke er skjedd noe som gjør at barnet må under overvåkning, så grip disse øyeblikkene begjærlig. Ikke vær redd for rask fysisk kontakt. Spør heller hvis du er usikker på hvordan du skal holde barnet. For øvrig trenger du ingen råd, bortsett fra ett: ikke tenk at «det er best mor ordner, min tid kommer seinere». Din tid er nå!
PS! Ikke glem kjæresten din. Er det noe du har glemt å si til henne der hun ligger i sengen? Kanskje trenger hun deg nå mer enn noen gang under svangerskapet og fødselen.
