Kristin steriliserte seg etter sin tredje fødsel. Men da den yngste datteren døde kom et sterkt behov for et nytt barn. Det skulle bli en lang og vanskelig reise.

Sist oppdatert: 7. desember 2011

Tre vakre barn. En fulltallig familie. Kristin og mannen Tor følte seg som verdens heldigste. To av fødslene var svært tøffe, og legene ga Kristin beskjed om at kroppen hennes ikke ville tåle en ny fødsel. Derfor steriliserte hun seg. Det var et gjennomtenkt og bevisst valg.

– Både leger og sykepleiere stilte oss mange spørsmål før inngrepet. Hva hvis en av oss døde? Eller enda verre – hva hvis et av barna døde? Vi tenkte at dersom det skulle skje, ville vi ha nok med å ta vare på de som var igjen.  Det var ikke aktuelt med flere barn, sier Kristin.

Lille Silje døde bare 2 år gammel. Her er hun som nyfødt på pappas arm.

Krybbedød
Halvannet år senere skjedde det utenkelige. Kristin og Tors yngste datter Silje døde brått. To år gammel ble hun funnet i sengen, morgenen etter hun hadde feiret bursdagen sin.

– Det ble så tomt. Da den første, lammende sorgen var over kjente både jeg og Tor at vi manglet noe. Vi måtte på en måte fullføre. Toåringer er så fulle av liv, de skal herje rundt og spre glede. Det skal ikke stoppe der.

Et halvt år etter Siljes død begynte foreldrene forsiktig å diskutere muligheten for et nytt barn. At Silje var steril og egglederne kuttet gjorde det hele komplisert – men ikke umulig. Prøverør, eller IVF kunne være en løsning. Kristin, som da var 36 år gammel ble utredet ved en fertilitetsklinikk.

– Vi ble veldig godt mottatt av helsevesenet. I og med at jeg selv hadde valgt å  sterilisere meg var jeg forberedt på å møte stengte dører, men jeg fikk både god støtte og oppfølging. Likevel jobber det offentlige helsevesenet sakte, så vi valgte å gjennomføre parallelle forsøk på en privat klinikk, forteller Kristin.

Hva er ufrivillig barnløshet?

Hvor lenge skal vi vente før vi søker legehjelp?

Hemmelighet
Kristin og Tor valgte å holde helt tett om prosessen de gikk gjennom. Kun de to visste hva som foregikk. Stadig fikk de spørsmål fra venner og familie om de vurderte å få et barn til etter det tragiske dødsfallet til Silje. Men begge avviste spørsmålene kategorisk.

– Vi ønsket ikke å såre våre to barn hvis det skulle vise seg at forsøkene ikke resulterte i en baby. De hadde gått gjennom så mye vondt allerede ved å miste lillesøsteren sin. Derfor var vi veldig tydelige på at en ny baby ikke kom på tale. Men det var ikke enkelt å holde på hemmeligheten, forteller Kristin.

IVF-forsøk innebærer en masse medisiner, og Kristin måtte ta både medisinene og plagene som fulgte av medisineringen i all stillhet.

Men hun regnet med at det skulle gå greit å bli gravid, så forventningene var høye da egg ble tatt ut og satt inn igjen. Dette burde være en lett match for en relativt ung og frisk kvinne som hadde vært gravid tre ganger før. Men det var det ikke.

Mislykket
Det første forsøket var mislykket. Det andre også. Og det tredje.  Tor og Kristin valgte å sette inn kun ett egg hver gang, de ønsket ikke mer enn ett barn. Men da også det fjerde forsøket var mislykket, ble de enige om å sette inn to egg av gangen.

Da hadde det allerede gått et år. Et år med hemmelighold, opp- og nedturer.

– Vi hadde en grense på min 40 års dag. Dersom det ikke gikk før det, ville vi gi opp. Men vi var standhaftige. Vi hadde et veldig sterkt ønske om barn. Vi ville ikke bare prøve, vi ville virkelig få det til, forteller Kristin.

Ønsket var så sterkt at Kristin og Tor gjennomgikk 10 IVF-forsøk over tre år. En lang og tung reise, både følelsesmessig og økonomisk. Det offentlige dekker en del av de tre første forsøkene, resten betalte ekteparet av egen lomme.
Men standhaftigheten bar endelig frukter.

IVF-lege: Jeg er imponert over hva vi får til!

Et lite mirakel!

Gravid! Men…
– Da vi testet positivt etter det tiende forsøket hadde jeg en god følelse i magen.  Jeg nærmet meg 40 år og visste at dette sannsynligvis var siste sjanse. Men så fikk jeg en enorm blødning. Da var jeg sikker på at løpet var kjørt.

Kristin ble sendt til ultralyd. Hun var da bare seks uker gravid. Mot alle odds klarte legen å finne et bittelite bankende hjerte i livmoren. En liten prikk som beveget seg. Legen forklarte blødningen med at det mest sannsynlig var to egg som hadde festet seg, og at det ene hadde sluppet taket.

– Da kjente jeg virkelig en wow-følelse! Dette måtte bare gå bra! At dette lille embryoet hadde klart seg gjennom dette gjorde oss sikre på at vi skulle få et barn.
En ultralyd i 9. uke bekreftet en sprell levende baby, men først etter den obligatoriske ultralydundersøkelsen i uke 18 fortalte de den store nyheten til de to andre barna.

– Ingenting er så deilig som en liten baby, sier Kristin.

Fantastisk og skremmende
Stian på 9 og Synnøve på 11 år ble hoppende glade over nyheten. Så kom de første spørsmålene fra de to som hadde mistet lillesøsteren sin.

– Hva om denne babyen også dør? Vi vil ikke miste en ny baby! Men så snart nyheten hadde sunket inn, ble vonde tanker vendt til gode.

– Vi voksne syntes jo naturlig nok også at det var skummelt å få en ny baby etter at vi mistet Silje i krybbedød. Hvordan ville vi reagere? Ville vi få sove om nettene? Men det var bare helt herlig! Mye bedre enn jeg hadde drømt om! Vi bruker så mye tid på lille Sofie og nyter hvert sekund!

– Vår historie viser bare at tro kan flytte fjell. Tenk at jeg som steriliserte meg og var helt ferdig med småbarnsperioden,  igjen er mamma til en nydelig baby!
Vi får aldri Silje tilbake, men vi har fått et nytt liv som skal fullføres. Ei jente full av glede og liv som herjer rundt, akkurat slik små barn skal gjøre.

Vi har endret familiens navn av hensyn til barna (red.anm)

Les mer: Personlige historier fra prøvere 

Les mer: Alt om utredning for infertilitet

Les mer: Det du trenger å vite om IVF og behandling

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEmbryoets utvikling uke for uke
Neste artikkelSkal man kunne velge keisersnitt?
DEL