Få ting her i livet blir så heftig diskutert og vurdert som et nyfødt barns navn. Alle har en mening – og mens noen holder det for seg selv, må andre utbasunere sin tilslutning – eller misnøye. Men hvordan ble navnet valgt?

Sist oppdatert: 12. januar 2010

Rebekka Amalie Wenner (bildet) ble mor i ung alder og visste på forhånd at veslejentas navn kunne vekke oppsikt.

– Jeg har ikke direkte angret, men var redd for folks reaksjoner siden navnet er såpass spesielt og sjeldent. Jeg er ganske ung og vil ikke ha et ”ung mor” – stempel fordi barnet mitt har et litt spesielt navn… Jenta mi heter Bianca Eleanor og nå er jeg veldig fornøyd! Men ingen av besteforeldrene eller oldeforeldrene klarer si hele navnet hennes nesten. Det er spesielt Eleanor delen de sliter med. Til vanlig bruker vi da også mest bare Bianca, forteller Rebekka Amalie til Babyverden.

Mange metoder for å finne riktig navn
Og komme frem til navnet kan være en møysommelig prosess for noen, mens andre føler at navnet faller ned i hodet på dem. Da Babyverden la ut et spørsmål om hvordan navnet ble funnet, på forumet, var det mange som ville fortelle hvordan det gikk til. Slik var det for mammaen til Vilja og Saga:

”Navnene på mine jenter, Vilja og Saga, har bare «dukket opp» i hodet mitt da jeg ble gravid. Egentlig var jeg fast bestemt på at mitt første barn skulle hete Yrja om det var jente, men da jeg ble gravid var det Vilja hun skulle hete. Heldigvis var samboeren min enig. Etter at den ordinære ultralyden i mitt andre svangerskap avslørte enda ei jente, var jeg klar på at det var Saga hun skulle hete. Min kjære syntes ikke noe særlig om navnet, han ville heller ha en Hannah. Men, med sponsing til en ny, stor dataskjerm, så var han solgt – og jeg fikk min Saga”.

”Her var det ingen tvil, da jeg var 10 år bestemte jeg at om jeg fikk en gutt en gang i tiden skulle han hete det samme som min farfar. Å nå har jeg fått en gutt som heter Jørgen, Det samme som sin fine Oldefar!”

”Sindre” ga et støkk i kroppen!
”Vi visste ikke hvilket kjønn babyen var, og hadde da tre navn av hvert klare, ingen av disse passet, og vi gikk i noen dager å smakte på forskjellige navn, da Sindre ble nevnt kom det et støkk i kroppen min, samme med sambo… Jeg begynte å grine de første dagene etter vi fant navnet hans da andre sa det, fordi det var så perfekt!! Jeg kjenner fremdeles jeg blir varm av å høre andre si navnet nå 6 mnd senere».

”Der mannen min jobber var det da ei jente som het Zimile, og jeg forelsket meg hetll i det navnet! Syntes det var et søtt navn og litt spesielt!

Da jenta mi ble født var hun absolutt ingen Zimile… Tok meg noen uker før hun ble ei Zimile. Men i dag er det ingen tvil!”

”Da jeg var 12 uker gravid begynte jeg med rare drømmer.. Om svangerskapet, fødselen og babyen jeg hadde i magen.. Ene drømmen var at jeg fødte en jente på flyplassen.. Hun het Amalie.. Hadde brunt hår og blå øyne.. Jeg fortalte dette til sambo.. Han forelsket seg helt i navnet, og babyen jeg hadde født i drømmen min..
Navnet var da bestemt. Guttenavn diskuterte vi aldri. Var på ordinær ultralyd og der viste en liten jente seg frem.. Min lille Amalie.. Hun var født med mørkebrunt hår og mørke blå øyne.. Nå har hun lysebrunt hår og knall blå øyne. Jeg vet i hvert fall at vi har valgt rett navn til vår lille prinsesse..”

”Hedda” seg til navnet!
”Da jenta ble født så skalla hun meg i brystet da hun ble lagt på magen min. Så da kunne jeg konkludere med at jenta skulle hete Hedda… for det var akkurat som hun «hedda» på brystet mitt da hun ble lagt oppå meg. Nå vet jeg ikke om det er slik andre plasser men her hvor jeg bor så sier vi hedda til feks. «han hedda ballen «. Derfor var hun definitivt en Hedda.. og vi har ikke angra ett sekund!”

”Vi var hele tiden opptatt av ikke å ha et ti-på-topp navn, da jeg heter Lene og alltid vært en av to eller tre (eller fire) i klassen med samme navn. Var og gikk på kirkegården, og fant oldemoren til mannen min sin grav, og da visste jeg at om vi fikk ei jente måtte hun hete Johanna. Guttenavn hadde vi også bestemt, Gustav etter min manns favorittbestefar, men så hadde det seg sånn at ene kusinen hans fikk barn før oss, og kalte han Gustav. Da rokket vi om litt på bokstavene og endte opp med August. Hellet hadde det slik at vi fikk først ei jente og så en gutt – så vi er stolte foreldre til Johanna og August”

”Dattera mi heter Saga! Og d navnet e fra Sagaen om Isfolket”.

”Vi er kjempefornøyde med navnevalget! Vi hadde noen flere alternativer, men når datteren vår ble født så var det Helena som pekte seg ut som det som passet henne best. Historien bak navnet er som følger: min samboer og jeg var på en fantastisk flott tur i Montana, USA det året hun ble unnfanget (et par mnd før), leide bil og kjørte fra sted til sted, overnattet på ranch og i medbragt lavvo på campingplasser. Så masse fantastisk natur…. ja, det var kort sagt en minnerik og herlig tur som vi kan leve lenge på (og som er ganske vanskelig å gjenta med barn). Begge kommenterte at navnet på statens hovedstad (Helena) var et flott jentenavn, og når vi da senere samme år ble gravid med en jente, så var navnet så klart med blant forslagene! Og det ble det navnet vi likte best! Som en liten romantisk tillegghistorie kan jeg nevne julegaven jeg fikk året etter: en ring i hvitt gull med 3 safirer som vi hadde gravd ut selv ved en safirgruve i nærheten av byen Helena, og som min samboer i all hemmelighet hadde sendt til sliping og fått satt i en ring!

Problemet er bare hva vi skal kalle gutten som vi venter nå, må jo matche historien bak Helena litt da….”

Familiens sære navnetradisjon…
”Min manns slekt har en sær familietradisjon. Førstefødte skal ha samme første fornavn som sin far… og så et fornavn nummer to som man kan velge fritt.
Dette visste jeg om i fem år før vi planla å få barn sammen, så det kom ikke som noen bombe. En fin tradisjon, særlig mtp at min svigerfar aldri fikk oppleve å se sin sønn vokse opp og stifte egen familie. Knut Olav er dessuten et godt norsk navn, som ingen i Norge vil ha problemer med å uttale eller skrive.
Liker ikke de nymotens navnene, for de har blitt så vanlige at det er kjedelig bare”.

”Da hun ble født var jeg veldig i tvil, jeg hadde mot slutten drømt at jeg hadde ei lita jente som het Mathilde og da jeg våknet var jeg forelsket i navnet. Da hun ble født var hun ikke helt Irja, til og med pappan var enig i det, men Mathilde var han ikke enig i. Det ble Irja likevel. Jeg angra litt første tiden og fikk vondt i magen da mannen min skrev IRJA SOFIE med penn på det skjemaet vi skulle sende inn med navnet hennes.

Men nå er hun Irja Sofie hele veien, kunne ikke hett noe annet!”

Hun kunne ikke ha hett noe annet!
”Jeg googlet navnet og fant ut at Freja (som er den svenske og danske skrivemåten av Frøya) blant annet var fruktbarhetens gudinne… Siden jeg egentlig ikke skulle kunne bli gravid uten hjelp, men likevel, til mitt livs store sjokk og glede, ble det, så visste jeg at det ikke kunne bli noe annet navn. Jeg har aldri angret et sekund på navnevalget, min datter ER en Freja!”

Denne dama hadde fått tvert nei av samboeren på sitt førstevalg, Emilian:

”Da jeg var 20 uker på vei og vi var på ferie i Egypt bare oss to, så lå samboeren ved min side en kveld og puste den lille magen min forsiktig. Så plutselig bøyer han seg frem og sier: hei du lille venn, har du det fint inni der lille Emilian’en vår?
Jeg kunne knapt tro mine egne ører. Han ville ha navnet! Han likte det nå, etter å ha gått å tygget på det litt fant han ut at det var et flott navn likevel!”

Hva synes du om artikkelen?