Under hele mitt andre svangerskap så jeg frem til en fødsel jeg selv skulle ha mer kontroll over, da den første ble igangsatt, drøyde ut og hele fødselsforløpet foregikk på sykehuset, men denne forestillingen sprakk fort da legen, i uke 36, fant et seteleie.

Sist oppdatert: 29. juni 2010

Seteleiet ble uken etter bekreftet på ultralyd og om ikke det var nok oppdaget de alt for liten fostervannsmengde… jeg ville, så langt det var forsvarlig, absolutt ikke ha noe keisersnitt, mens familie og venner viste tydelig misnøye med denne beslutningen, stod jeg på mitt!

men med kombinasjonen av seteleie og lite fostervann så sjansene mine små ut, når en ikke pleier å sette igang en setefødsel og jeg ikke skulle gå overtid med liten fostervannsmengde… jeg hadde altså liten tid å få igang en fødsel på.

hver uke skulle jeg på ny ultralyd for å følge med fostervannet og fryktet hver gang at ikke alt skulle være i orden, men fostervannsmengden holdt seg heldigvis stabil og lillemor trivdes ennå der inne, så fødselen lot også vente på seg…

tre dager over termin skulle vi på en siste kontroll, og hadde ikke fødselen startet da, ville jeg bli satt opp til keisersnitt så raskt som mulig. så lettelsen var stor da jeg på venterommet på sykehuset kjente at kynnerene hadde gått over i regelmessige, lette rier! vi ville jo helst ha dratt hjem en tur, men jeg ble innlagt med en gang for å holde øye med fosterlyden, altså enda et helt fødselsforløp tilbragt på sykehuset…

åpningen ble målt til nesten 2 cm og riene var ennå lette, så dette skulle gå bra! etter undersøkelsen tok riene seg opp og jeg trodde de virkelig gjorde underverker, men etter tre lange timer… nesten 3 cm!

jeg ble så skuffet at jeg ombestemte meg angående epiduralen, som jeg denne gangen i utgangspunktet ville prøve uten. da dette var en setefødsel lot ikke anestesilegen vente på seg og epiduralen ble satt innen en halvtime! da enda tre timer var gått skulle åpningen igjen undersøkes, etter siste sjekk var jeg pesimistisk og hadde lave forventninger, så det var en positiv overaskelse å få høre at det var nesten full åpning! riene begynte da å bli intense, tross epiduralen, og jeg kunne så smått merke noe nedtrykksfølelse, så da var det bare å vente på pressriene…

det skulle være to fødselsleger, barnelege, barnepleier og jordmor tilstede under forløsingen og rommet begynte å bli folksomt da det ble på tide å presse. takket være epiduralen var jeg ganske opplagt og utdrivningsfasen ble som en drøm. jeg hadde jo hørt om kvinner som har vært så slitne at de har gitt opp under pressriene og ikke orket mer og dette er jo ikke det optimale under en setefødsel når det er farlig for babyen og den må raskt ut, jeg hadde dette i bakhode da hun var på vei ut og da ble jeg stressa og fikk sannelig fart på sakene! det måtte likevell både klippes og brukes tang, men dette la jeg ikke engang noe merke til…

så kom lille kristin til verden, hun var våken og frisk og fikk til og med ligge på magen min da hun kom! (det er ikke alltid de får det ved

setefødsel)

selv om fødselen ikke ble helt som jeg hadde håpet på, var det en fantastisk opplevelse og jeg er utrolig glad jeg fikk føde fremfor keisersnitt. dette gjør jeg gledelig igjen!

denne fødselen tok også halve tiden i forhold til min første og pressriene varte også betydelig kortere… så ikke noe problem!

lotte

Hva synes du om artikkelen?