Da terminen nærmet seg og babyen fortsatt lå i seteleie, nevnte noen muligheten for ytre vending av barnet – å snu det fra sete- til hodeleie. Sjansene for å lykkes var 50/50.

Sist oppdatert: 18. June 2014

I juli 2010 fødte jeg en stor gutt. Fødselen var lang, og endte med vakuum. Babyen ble lagt inn på nyfødtposten, men det var aldri noe dramatikk knyttet til helsen hans. Han ble der bare i et par dager, men jeg satt igjen med en følelse av å ha mislyktes – jeg hadde ikke klart å føde sønnen min uten hjelp. Hjemme fortsatte motgangen med brystbetennelse, hemoroider, smerter og isolasjon. Jeg slet veldig psykisk, og var helt sikker på at sønnen min skulle bli enebarn.

Heldigvis ble ting bedre over tid, og halvannet år etter fødselen sluttet jeg på p-piller. Vi var enige om at vi ville ha et barn til en gang. En gang ble visst med én gang. Jeg lovet meg selv at jeg skulle gjøre alt «riktig» denne gangen. Tidlig satte jeg meg inn i hypnofødsel, vannfødsel og yoga, og jobbet aktivt mot fødselsangsten. Svangerskapene mine har begge vært lette.

Så vanlig er seteleie

Nesten alle babyer legger seg med hodet ned før fødselen. Unntaket er 4 prosent som sitter med rumpa ned, og 0,4 prosent som ligger på tvers. Men selv om hodet ligger ned, er det noen som ikke roterer på best måte i fødselskanalen og dermed kommer litt skjevt til.

Rumpa først: Hvis babyen i uke 36 ligger med rumpa ned, men at den ikke er festet, vil man noen steder forsøke å snu babyen eksternt dersom forholdene ligger til rette for det. Forblir babyen i seteleie, kan mor stort sett velge selv om hun ønsker å føde babyen i seteleie, eller om det blir keisersnitt.

Les hele artikkelen: Babyens leie avgjørende for fødselen

Babyen ligger i seteleie
På rutineultralydundersøkelsen i uke 19 bet jeg meg merke i at babyen var i seteleie. «Ikke tenk på det», sa jordmoren. «Han har så god plass og masse tid. Ingenting å bekymre seg for.» Men jeg er bekymret av natur, og hang meg veldig opp i dette. Det ble tema hver gang jeg var på kontroll hos jordmor.

I uke 31 hadde vi 3D-ultralyd, og fikk bekreftet at babyen fortsatt lå i seteleie. Det visste jeg, for det kjentes hele tiden ut som en slags tennisball lå og vippet under ribbeina. Dessuten kjente jeg lite liv. Eller, det var ofte aktivitet, men aldri spark, og sjelden kraftfulle bevegelser. Mesteparten av bevgelsene var under navlen, eller når hodet flyttet på seg. Men også jordmoren som tok 3D-ultralyden sa at jeg ikke trengte å bekymre meg. Om nødvendig kunne man prøve å snu babyen, og hvis ikke hadde jeg jo født et stort barn tidligere, så det var da ingen problem for meg å føde et barn i seteleie. På sykehuset var de dessuten flinke og spesialiserte på setefødsler. Joda, tenkte jeg, men det er ikke de som skal føde denne babyen eller risikere ny lang og vond barseltid.

Les også:

Hadde fotograf med på fødestua

Twitret hele fødselen på direkten

Kaisa veide 5135 gram – satt fast under fødselen

Klarte ikke å glede meg
Jeg mistet gradvis gleden over svangerskapet, og grudde meg stadig mer til fødselen. Det første jeg gjorde hver gang jeg våknet i løpet av natten, var å kjenne etter om hodet fortsatt lå opp. Jeg ble så opphengt i dette at det var vanskelig å konsentrere meg om sønnen jeg hadde allerede, juleforberedelsene og babyforberedelsene.

Ytre vending av fosteret

Ved ytre vending snus barnet fra seteleie til hodeleie. Målet er å unngå setefødsel eller keisersnitt.

Det blir kun forsøkt vending i noen tilfeller, ut fra kriterier om blant annet morkakens plassering, mengden fostervann og hvorvidt barnet er friskt eller ei.

Det finnes ulike tall på hvor stor sjansen er for å lykkes (varierer fra 27 til 97 prosent). Etter en vellykket vending til termin vil rundt 7 prosent av barna snu seg tilbake i seteleie. Det er noe større sjanse for å lykkes med å vende barn hos fleregangsfødende.

Vendingsforsøk er ikke helt ufarlig, og i drøyt halvparten av tilfellene påvirkes barnets puls. Dette kan føre til hastekeisersnitt.

Kilde: Tidsskrift for den norske legeforening

Jeg har hatt en fantastisk jordmor som kjenner meg godt. Hun visste om angsten og depresjonen min, og henviste meg til fødselsforberedende samtaler på sykehuset. Det var i samtalene på sykehuset at dette med vendingsforsøk kom opp. Egentlig hadde jeg ikke krav på det, siden bekkenet mitt hadde bevist at det hadde plass til store barn. Men på grunn av min psykiske helse, ville de tilby meg det likevel. Angsten for at en setefødsel kunne ende med keisersnitt ble avgjørende for min del, og jeg takket ja til tilbudet. Jeg fikk lite informasjon annet enn at noen ganger lyktes de, andre ganger ikke.

Vel hjemme googlet vi. Kjæresten min fant noen YouTube-videoer. Først skremte de meg, og det hele virket surrealistisk og brutalt. Men etter hvert ble jeg både fascinert og beroliget.

Forberedelser til vendingforsøket
17. desember var jeg 38+5 uker på vei, og så klar som jeg kunne bli. Jeg hadde med meg søsteren min og en venninne. Selve vendingen skulle ikke skje denne dagen – først ventet forberedelser og informasjon. En herlig lege ga meg alle sine forsikringer om at de skulle gjøre alt i sin makt for at jeg skulle føle meg så trygg som mulig. Han var så grundig, flink, tålmodig og omsorgsfull at jeg ble rørt.

Babyen i magen hadde det godt i seteleie. Han gjorde masse pusteøvelser, hadde perfekt størrelse og hadde det som plommen i egget. Det var meg de var bekymret for – det var jeg som var viktig nå. Jeg skulle komme tilbake fastende neste morgen.

Tirsdag 18. desember var jeg 38+6 uker gravid, og jeg og kjæresten møtte opp på fødeavdelingen klokken 08:30. Jeg ble koblet til CTG, og måtte ligge med den i minst en halv time for å være sikker på at babyen ikke var stresset. Jeg fikk veneflon i hånden i tilfelle jeg skulle trenge medisiner fort, for eksempel for å unngå kynnere underveis i vendingen. Jeg trengte heldigvis aldri den veneflonen.

Tid for vendingsforsøk
Så bar det inn på en fødestue. I tillegg til legen, assistentlegen, meg og kjæresten min, var det to andre der inne. Tonen var munter. Legen fortalte at vendingen var vellykket i rundt halvparten av forsøkene. Etter en ny ultralydundersøkelse og vurdering av bekkenet, fikk vi bekreftet at oddsene var på vår side. Babyen burde være lett å snu, ettersom han ikke lå særlig dypt i bekkenet.

Jeg fikk masse gelé på magen – for at det skulle være lett å jobbe, og for å unngå å strekke huden på magen min mer enn nødvendig. Plutselig var vi i gang. Jeg kjente et ganske kraftig trykk mot øvre del av magen, og tenkte at jeg var glad jeg møtte fastende, for jeg ble egentlig litt kvalm.

En av pusteteknikkene jeg hadde lært på gravidyogaen, «humla», dukket opp i bevisstheten min. Og mens legen dreide babyen rundt i magen min, lå jeg der og fokuserte på å summe. Og det virket! Jeg ble så opphengt i lyden av min egen pust, at jeg bare vagt registrerte at legen tre ganger ba assistentlegen sette ultralydproben til for å se hvordan vi lå an. Hvor lang tid som gikk, vet jeg ikke. Kjæresten min mener det var snakk om rundt ti minutter.

Vellykket vending!
Så satte assistentlegen proben mot symfysen min, og legen kunne bekrefte at hodet lå trygt plassert der. Jeg kikket på skjermen, og tårene trillet. En enorm lettelse og glede fylte meg. Stemningen i rommet ble lettere, og alle pratet og lo. Babyen hadde snudd seg! Og han spratt ikke tilbake, engang!

For å forsikre seg om at småen ikke hadde lidd i prosessen, og at navlesnoren ikke hadde kommet i klem, ble det en ny runde med CTG. Både kjæresten og jeg lukket øynene, og lot inntrykkene synke. Og så fikk jeg kjenne svangerskapets første ordentlige spark – rett under ribbeina på venstre side. Hver gang babyen beveget seg, spratt øynene mine opp, og jeg måtte sjekke om han hadde hoppet tilbake. Men neida, endelig hadde han plass til å bevege seg. For meg som nesten ikke hadde kjent noen bevegelser i hele svangerskapet, kjentes hver bevegelse nå ut som rene jordskjelvet!

Mot slutten av CTG-målingen fikk jeg en kynner. Det er ikke så uvanlig, men vi måtte bli litt til for å utelukke at vendingen hadde startet fødselen. Da jeg reiste meg føltes magen annerledes – myk og behagelig, ikke spiss og tung som før. Jeg følte meg kanskje mer gravid, men samtidig mer bevegelig og lettere – både fysisk og psykisk.

Siste innspurt
Legen sa at jeg måtte ringe med én gang hvis vannet gikk, eller jeg fikk rier eller blødninger. Jeg sa at babyen fortsatt kunne finne på å snu seg tilbake, men fikk bare et smil tilbake og beskjed om at «Nei, det er ikke lov.» På vei ut av sykehuset, oppdaget jeg at jeg hadde blødd kraftig gjennom plasteret etter veneflonen. Lattermilde måtte vi gå tilbake for å få et nytt plaster. Jeg møtte den samme legen i gangen, og fleipet om at jeg jo skulle si ifra om jeg opplevde en blødning.

Da jeg rundet 39 uker var jeg endelig klar – nå kunne babyen bare komme. Skulle han finne på å snu seg tilbake, var det meningen at han skulle komme den veien. Jeg visste at det fortsatt kunne bli keisersnitt, men nå hadde jeg i hvert fall gjort mitt for å legge til rette for en best mulig fødsel for meg og babyen. Det var totalt verdt det, og jeg ville gjort det igjen. Jeg klarte å nyte svangerskapet helt på tampen – til og med det økte trykket på blæra er velkomment. Fra å ha et risikosvangerskap, ble det etter ti minutters manipulasjon av magen til et normalt svangerskap. Nå kunne jeg til og med få vannfødsel!

Les også:

Risikabelt å føde i ambulanse

Ann Sylvia revnet helt under fødselen

Siw har født alene to ganger

Fødselen nærmer seg
På termindatoen, 29. desember, var jeg på oppfølgingsundersøkelse på sykehuset. Hodet til babyen lå fint FESTET i bekkenet. Alt så fint ut, og det gjorde det på de neste undersøkelsene også. Jeg gikk over termin, men klarte å kose meg.

6. januar begynte de første tegnene på fødsel å melde seg. Jeg fikk ikke sove, og ble liggende og se på «CSI» og spise ostepops i senga. I femtiden ringte vi til sykehuset, men ble enige om å vente hjemme litt til. Litt over klokken sju tror jeg vannet gikk, men det var visst bare slim. Så ble riene plutselig annerledes – det kjentes ut som om ryggen skulle dele seg. Vi ringte sykehuset igjen. Jordmor mente vi burde komme opp, men jeg insisterte på å ta en dusj først. Klokken 07:35 var vi i bilen, og jeg var klar på at jeg skulle ha epidural.

Plutselig går det fort
Det var fortsatt cirka ti minutter mellom riene. Jordmor tok imot oss, og jeg hikstet noe om epidural. Hun sjekket meg og jeg hadde 5-6 centimeter åpning. Hurra! Kanskje det ikke ville bli en 30 timers fødsel denne gangen? Epidural ble bestilt, og jeg gledet meg til fri fra smerter og litt søvn før jeg skulle bli mamma igjen.

På neste ri klarte jeg ikke å dy meg. «Jeg føler jeg må presse», sa jeg. «Men da gjør du det», sa jordmor. Jeg ble veldig overrasket over svaret, siden jeg var langt unna 10 centimeter. Hun sa jeg var andregangsfødende, og at kroppen min sikkert hadde gode grunner til å be meg om å presse.

Det var en befrielse å presse. Jordmoren sjekket meg igjen, og jeg hadde 8 centimeter åpning. En dame kom inn, og jeg hørte jordmoren si at de måtte avbestille epiduralen, for jeg ville ikke rekke det. Panikk, sinne og forskrekkelse – dette var ikke planen! Fødemonsteret i meg våknet, og jeg fortalte klart hva jeg mente om akkurat det. De andre i rommet tok kjeftingen med godt humør. Som trøst fikk jeg tre akupunkturnåler.

Jeg har aldri opplevd maken til krefter som jobbet i meg. De neste 20 minuttene tok kroppen og instinktene mine fullstendig over. Og plutselig var han der. Min deilige lille prins på 3760 gram og 50 centimeter. Han som hadde sittet på rumpa i bekkenet mitt i flere måneder, kom i rakettfart med hodet først! Han var frisk og fin.

For et kick!
Jeg var full av adrenalin, lykke og undring. «Jeg fikk nettopp en baby» gjentok jeg igjen og igjen. «Hva har du gjort i dag? Jeg har fått en baby! Slå den!» Tror ingenting jeg har opplevd i livet kan sammenlignes med kicket det var å føde lillebror. For en mestring! For en nydelig opplevelse! Jeg smilte og lo, og var verdens lykkeligste. «Dette må vi gjøre igjen!»

Hva synes du om artikkelen?