Siden det var min første fødsel, tenkte vi at ting ikke kom til å gå så fort. Men plutselig tok det seg opp. Og det var så vidt samboeren min rakk å komme seg fra jobb før babyen ble født.

Sist oppdatert: 11. januar 2017

Vannet gikk klokken 01.30 14. august, og 10 minutter senere så kom det regelmessige kynnere. Rundt 5-tiden så begynte de å gjøre vondt, og jeg pratet med sykehuset hele veien. Vi ble enige om at jeg kunne komme inn på en kontroll litt tidligere, så jeg var på sykehuset klokken 9. Jeg ble undersøkt klokken 10, og da hadde jeg allerede 3-4 centimeter åpning – uten at riene egentlig gjorde så vondt. Dette selv om de kom regelmessig. 

Følte ting tok seg opp
Så jeg gikk meg en tur, og fikk til og med valget om å dra hjem eller ikke. Men jeg valgte heldigvis å bli, så jeg gikk og spiste litt før kampen skulle starte for fullt. Jeg følte ting tok seg opp litt, så jeg gikk opp på føden igjen. Da var klokken 11, og jeg hadde 5 centimeter åpning. 

Men herfra gikk ting virkelig unna! 

En time pressing
På bare en time med konstante rier så var jeg på 10 centimeter og klar for å presse! Og etter litt over en time med pressing, kom det er liten jente til verden. Charlotta var 3000 gram og 46 centimeter lang, og ble født 15 dager før termin. Jeg rakk ikke engang få smertestillende (neste gang får anestesilegen stå klar med epidural når vannet mitt går)! Prøvde med lystgass på to rier, men ble bare kvalm og orket ikke mer.

Samboer kom løpende i siste liten
Samboer var i Sverige, og han stresset ikke da vi trodde at ting skulle gå litt saktere. Men der tok vi feil! Han kjørte av E6 klokken 13.06, og klokken 13.16 ble vår datter født. Han kom løpende inn på rommet, og fikk med seg den absolutt siste pressveen – og fikk heldigvis se henne bli født, med hele 3 minutter til gode!

Annerledes enn forventet
Det ble en mye mer intens opplevelse enn forventet. Fra å kunne prate gjennom alle riene, gikk det over til en eneste lang og uholdbar rie – frem til jeg kunne presse. I ettertid er jeg glad jeg valgte å bli på sykehuset. Som førstegangsfødene trodde jeg at det skulle ta lang tid, men jeg orket rett og slett ikke kjøreturen hjem igjen. Og hadde jeg dratt hjem, så hadde jeg ikke rukket tilbake til sykehuset igjen. Men jeg ville ikke ha valgt det på noen annen måte. Med aktiv fødsel på 2 1/2 time så hadde jeg masse energi etterpå til å kose meg med jenta mi.

Les flere fødselshistorier

Hva synes du om artikkelen?