Jeg hadde vært oppe hver time på do siden kl 01, den 7. mars 2009. Hele kvelden, og egentlig dagene i forkant også, hadde jeg en merkelig følelse i kroppen. Hyppige kynnere, trøtt og lei.. Vondt og tung var jeg og ikke minst hadde jeg toalettbesøk flere ganger i timen.

Publisert: 17. juni 2009

Nå var jeg i utgangspunktet veldig glad i å være gravid. Jeg elsket den fine kroppen min; struttende mage og øynene mine strålte. Jeg var kjempestolt, og spesielt etter 29. uke da jeg endelig var ferdig med daglig oppkast, ble det bare deilig å være gravid. Men de siste to ukene ble ubehag til smerter. Jeg var svimmel og uvel, men alle sa jo at dette var vanlig, men jeg følte at det var en umulighet at jeg ville gå helt til den 24. mars da det planlagt keisersnittet skulle tas. Og terminen var jo den 31. mars?!
 
Grunnen til at jeg skulle ha keisersnitt var intet annet enn fødselsangst. Minnet om den enormt smertefulle spontanaborten i 14. uke, 2 år i forveien, var som limt til minnet. Tanken på å gå gjennom riesmerter og det som hører en fødsel med var utenkelig for meg. Jeg søkte om keisersnitt på Voss Sjukehus som er halvannen times kjøretur fra Bergen hvor jeg bor. Jeg søkte før jeg ble gravid, så hadde jeg ikke fått innvilget dette, så hadde jeg heller ikke blitt gravid igjen.. Så redd var jeg.
 
Like rundt 7.30 måtte jeg opp nok en gang på do. Jeg tenkte at det ville klikke for meg hvis jeg måtte fortsette sånn i nesten 3 uker til. Da jeg la meg ned på puten for å sove mer, kjente jeg meg våt mellom bena. Jeg begynte å lure på om jeg var blitt så fjern at jeg hadde glemt å tørke meg etter toalettbesøket, jeg var jo tross alt på do mellom én og tre ganger i timen. Jeg reiste meg fra sengen for å dobbeltsjekke at ikke det var vannet som hadde gått, men i dét jeg sto oppreist, sildret vannet nedover bena. Jeg løp ut på badet og fikk summet meg litt. Jeg ropte etterhvert på min mann og sa “Kim, jeg tror vannet mitt har gått”…! Og stakkars kjære, han glemmer aldri måten han våknet på 7/3-2009 kl 07.41..
 
Riene kom med en gang, de. Først som stikkende små sammentrekninger, men det gikk ikke lange stunden før det ble smertefullt. Vi hadde ringt Voss, og de lurte på om jeg ville rekke opp.
 
Jeg trodde at jeg ikke skulle få keisersnitt likevel pga en del kontra-beskjeder fra deres side. Først måtte jeg være 36 fullgåtte uker på vei, så 37, men så var det visst 36 uker likevel. Dette er fordi de ikke har prematuravdeling på Voss, så prematurfødsler må foregå på Haukeland. Dette ble jeg heller ikke fortalt før i uke 28, og det skremte vettet av meg. Legen sa for øvrig at siden jeg var førstegangsfødende skulle jeg IKKE bekymre meg for tidlig fødsel, for dette hørte til sjeldenhetene. Haukeland tar ikke planlagte keisersnitt på andre grunnlag enn medisinske, derfor ble Voss mitt naturlige valg.
 
Men de ba meg komme opp, keisersnitt skulle jeg få med mindre jeg var helt på slutten i fødselen. Jeg fant ut at det kanskje var lurt å skrive ned når riene kom, for jordmoren på Voss lurte jo på hvor hyppige de kom. Jeg trodde i grunnen ikke de var så tette, men da vi begynte å skrive ned så kom de hvert 3. minutt.
Kl 07.55 var riene såpass vonde at jeg skjønte at halvannen time biltur ville jeg ikke klare, og vi ba jordmoren på Voss ringe Haukeland og ordne meg keisersnitt der.
 
Vi ankom Haukeland kl 08.20. VONDE rier og 2 cm åpning. Jeg ble lagt i badekar på et mørkt og trist rom uten vindu, noe som ikke hjalp mot smertene, men det er alltid godt å ligge i vann. Etter ca 45 min kom jeg inn på en fødestue med store vinduer, hvor det var lyst og deilig.
 
Smertene mine var derimot begynt å bli uutholdelige, og jeg mistet helt kontrollen. Det kom en assisterende lege inn som hadde snakket med Voss og fått vite om min noe spesiell situasjon. De skulle ta umiddelbar affære, men det første som måtte gjøres var å gi meg epidural. Jeg var helt borte i smerter, tenkte ikke klart i det hele tatt, men legedamen ville komme inn og prate etter at epiduralen hadde fått effekt. På dette tidspunkt hadde jeg 3 cm åpning.
 
En god time og 6 cm åpning senere, kom legen inn igjen. Jeg smilte fra øre til øre – epidural er Guds gave til en fødende kvinne! Så fikk jeg valget: keisersnitt eller vanlig fødsel? Legen var veldig opptatt av at vi skulle forstå hverandre, kommunisere skikkelig og være helt ærlige. Jeg var redd de skulle bruke det mot meg hvis jeg åpnet muligheten for vaginal fødsel, men dette gjorde hun på ingen måte ikke.
 
Jeg krevde FULL informasjon om hvordan smertene ville utarte seg videre, og jeg ville også bedøve inni fødselskanalen for selve utdrivelsen. De forklarte hva som ville skje videre med hensyn til smerter, og var veldig greie og informative. Jeg ønsket på dette tidspunktet å prøve å føde fordi jeg visste at lungene til gutten min ville ha godt av å bli født, spesielt siden jeg var så tidlig ute. Vi ble enige om å bedøve meg sønder og sammen, så ville jeg forsøke…
 
Det gikk halvannen time før jeg hadde 9 cm åpning, og etter en liten time til så hadde jeg full åpning. Aaron lå med nesen pekende oppover så jeg fikk ikke lov å begynne å presse før det hadde gått en time etter full åpning, slik at han skulle få sjanse til å snu seg rette veien.
 
Men så var det pressetid. Jeg hadde fått drypp og mindre epidural i løpet av disse timene, men den vaginale bedøvelsen hjalp godt mot riesmertene. Det var veldig overkommelig. Jeg presset og presset, ca tre ganger per rie. Jeg fikk masse skryt for at det gikk så fort og bra! En kropp for å føde hadde jeg…Når det nærmet seg slutten spurte jeg om det ville være rart å spørre om det var litt gøy dette her. Jeg storkoste meg faktisk. Det var jo jo vondt, men ikke helt jævlig.. Fine smerter.
 
Legen som hadde vært så grei ville være igjen på jobb etter hun var ferdig fordi hun hadde så lyst å være med meg på fødselen. Snille damen! Ellers var det bare jordmor og hjelpepleier tilstede. (Og selvfølgelig min tålmodige, snille og flinke Kim.)
 
Etter å ha presset i ca 45 min så tittet hodet til Aaron frem. Det verste skulle være over. Meeeen, på siste presset kom jeg med noen sinna gloser (sånne som jeg drar på Brann stadion.. Hehe) Måtte bare få utløp liksom! Og det siste jeg skrek var “Hodet var IKKE det verste”!!!
Aaron var blå-lilla og småekkel, med skikkelig conehead. Men okei, da han ble lagt til brystet mitt så gikk det ikke lange tiden fra æsj, til aaawww….
 
Flinke jordmoren hadde veiledet meg kjempebra, og jeg hadde full kontroll hele veien. Jeg revnet ikke, og trengte dermed ikke å sys. Fikk noen smårifter som ikke trengte sting, bare. Fantastisk!!! Aaron suttet på puppen i 2 timer etterpå.. Deilige babyen!
 
Han var 3320 g, 47 cm lang og 34 cm rundt hodet og ble født 7/3 kl 16.49 i uke 36+6.
Det var en kjempefin fødselsopplevelse, og jeg kunne gjort det igjen dagen etterpå.. Det sa jeg helt frem til dagen etterpå kom. Auuuu.. Uten bedøvelse, vondt i ryggen av epidural og kjempevondt bekken. Enormt smertefulle toalettbesøk.. Snakk om svie, jeg som ikke hadde sydd engang! Gotta love it!
 
Uansett, en kjempefin opplevelse, helt perfekt faktisk! Og jeg er selvfølgelig lykkelig over å ikke måtte ha et stort operasjonssår på magen når det gikk som det gikk!
 
Innsendte bidrag i juni:
Den femtende dag på overtid

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKjente at de skar!
Neste artikkelVold mot gravide – et tabu
DEL