De skrudde ned lyden på monitoren slik at jeg ikke skulle høre det, men jeg skjønte at noe var galt. Den ene jordmoren hvisket til den ande at nå måtte hun klippe og få ut barnet.

Sist oppdatert: 21. april 2016

Det hele begynte den 21. september. Jeg våknet med en følelse om at noe kom til å skje i løpet av de neste dagene. Da jeg gikk på do hadde en del av slimproppen gått, og jeg hadde veldig svake mensmurringer. Det gav seg ganske fort, men sånn cirka i 21-tiden samme kveld begynte jeg å kjenne murringene litt mer, og i 23-tiden begynte jeg å ta i bruk rie-telleren.

Jeg var ikke sikker på om det var rier eller bare kynnere, siden det ikke var noe vondt. Vi bestemte oss (heldigvis) for å prøve å få oss litt søvn i 01-tiden, og jeg klarte til slutt å sovne. 

Vondere rier
Etter å ha våknet utallige ganger gjennom hele natten, klarte jeg ikke å sove lenger. Da var klokken 07. Sindre skulle ta fagprøven klokken 8, så jeg håpte at det ikke kom til å bygge seg opp mer før han var ferdig.

Klokken var 7:30 da jeg vekket Sindre, var det allerede begynt å bli ganske så ubehagelig. Jeg fant fort ut at jeg måtte be ham ringe jobben for å si at han ikke kom på jobb den dagen. Jeg ringte mamma å fortalte at det nå var cirka 3-5 minutter mellom riene, og at de varte i cirka 1 minutt.

Hadde jordmortime, og ventet på den
Jeg hadde time hos jordmor klokken 10 den dagen, så vi fant ut at vi skulle vente med å reise opp til da. I løpet av de neste 2 timene begynte jeg å kjenne riene litt bedre, men det var fortsatt ikke vondt, bare ubehagelig.

Da vi kom opp på sykehuset ville jordmor undersøke meg. Jeg sa at jeg håpte jeg i hvert fall hadde åpnet meg 2 centimeter, men hadde vel egentlig ikke troen på det. Du kan si jeg fikk sjokk da jordmor sa at jeg hadde åpnet meg hele 5 centimeter! Vi fikk beskjed om å komme oss av gårde til sykehuset der jeg skulle føde. 

Drar til sykehuset
Turen gikk ganske greit, men det begynte å bli litt vonde rier. Jeg pustet meg fint gjennom dem, og klarte å hvile mellom hver ri. Da vi kom fram til sykehuset ble jeg satt inn på fødestuen, og koblet til et apparat som målte rier og babyens puls. Jordmor skjekket også åpningen min, og konstanterte at jeg hadde åpnet meg 6 centimeter. Da var klokken 12:30. 

Klokken 13:30 fikk jeg satt epidural, og kjente med én gang at den hjalp. Jeg kjente ingenting til riene i godt over 2 timer, men ville ikke sove. Det angret jeg på senere. I 16-tiden var det vaktskifte, og den nye jordmoren skjekket åpningen min. Fortsatt bare 6 centimeter. Riene hadde dabbet av, og jeg kjente jeg ble litt skuffet.

Epiduralen virker ikke like godt lenger
Jeg fikk klystér, og kan trygt si at den fikk fart på riene! Epiduralen hadde sluttet å virke, og riene var blitt ganske så sterke! Epiduralen ble fylt på, men fordelte seg skeivt og hadde fint liten virkning. Anestesilegen ble tilkalt for å fikse på epiduralen, men det hjalp lite. 

Klokken var blitt cirka 18 da riene nesten ble ulevelige. Jeg ble tilbudt lystgass, men den hadde ingen virkning. Jordmor skjekket igjen åpningen min, som var blitt 7 centimeter, og de bestemte seg for å ta vannet.

Jeg måtte opp å stå litt på grunn av at hodet ikke var komt langt nok ned i bekkenet. Når riene kom, klamret jeg meg fast i preikestolen. Jeg hadde bestemt meg for å ikke lage noe lyder, og hvertfall ikke gråte, men jeg hadde ikke kontroll over min egen kropp. Etter et par rier, kjente jeg en enorm trang til å presse. Jeg skrek at jeg måtte presse, men jordmor sa at jeg bare hadde 7 centimeter åpning og ikke kunne presse enda.

 

Men pressetrangen ble bare verre og verre for hver ri som kom, og jordmor bestemte seg for å skjekke åpningen min igjen. Klokken var blitt 18:15 og jeg hadde åpnet meg 10 centimeter. 

Begynner å presse
Det ble tilkalt en ekstra jordmor, og jeg fikk endelig klarsingal til å presse. På dette tidspunktet hadde epiduralen begynt å virke, så jeg klarte ikke å kjenne når jeg hadde pressrier. Jeg presset bare hver gang jordmor kjente at magen min strammet seg.

Etter cirka 1 time med intens pressing, ble jeg satt på drypp. Jeg presset for harde livet, men ungen ville ikke komme ut. Jordmor sa at babyen sklei tilbake igjen da jeg sluttet å presse. Jeg kjente jeg begynte å bli bekymret for den lille, og spurte om de ikke være så snille å hjelpe henne ut. Joda, etter bare 2 pressrier til, så skulle de det.

Skjønner at noe er galt
Etter nesten 1 time til var gått, merket jeg at det ble litt trykket stemning i fødestua. Babyen stod fortsatt å stanget, og pulsen sank kraftig. Da skrudde de ned lyden på monitoren slik at jeg ikke skulle høre det, men jeg skjønte at noe var galt. Den ene jordmoren hvisket til den andre at nå MÅTTE hun klippe og få ut barnet.

Plutselig stod det en lege der inne og sa at han måtte hjelpe til med å få henne ut. I løpet av de neste 10 minuttene ble jeg klippet, og barnet ble dratt ut med sugekopp mens jordmødrene nærmest la seg oppå magen min for å presse henne ut. 

Ingen babygråt
Klokken 21:10 var hun endelig ute. Hun var helt blå og laget ikke en eneste lyd. Det som skulle være det lykkeligste øyeblikket i livet mitt, ble brått et mareritt. Jeg fikk så vidt sett på henne før legen bar henne bort på en benk. Jeg hørte de ropte at de måtte få tak i overlegen og anestesilegen. På dette tidspunktet var jeg så sliten at jeg ikke husker så veldig mye av det som skjedde. Jeg spurte flere ganger om alt gikk bra, og fikk til svar at «Ja, alt var fint». 

Plutselig var hele rommet fylt med leger og jordmødre, og alle stod rundt benken der Aurora lå. Plutselig gikk det opp for meg at det var gått over 20 minutter, og jeg hadde enda ikke hørt barnegråt. Jeg kjente jeg fikk panikk, og snudde meg for å se hva som foregikk. Det jeg ser da, er bilder jeg ikke får ut av hodet. Overlegen står og gir hjerte-lungeredning på den lille babyen som ligger der helt livløs. Jeg hører at det blir snakket om at det er bestillt luftambulanse til Haukeland. Alt er bare kaos, og ingen sier noe til hverken meg eller Sindre. 

Babyen hadde kollapset
Etter en liten stund får vi vite at hun kollapset etter fødsel fordi hun var så stresset. Ikke rart det, når de ikke hjalp henne ut før hun hadde stått å stanget i over 2 timer! På grunn av stresset hadde hun bæsjet i fostervannet, og uheldigvis fått i seg store mengder av det. De måtte tømme lungene hennes. På grunn av fostervannet klarte hun ikke å puste uten hjelp den første timen.

Etter cirka 1 time hørte jeg endelig den vakreste lyden jeg noensinne har hørt. Endelig gråt hun, og var på bedringens vei. Hun var allerede blitt så bra at de avbestillte luftambulansen og bestillte vanlig ambulanse i steden for. Grunnen til at hun alikevel ble fraktet til Haukeland var bare for å være på den sikre siden. 

Babyen reiser alene
Det ble avgjort at hun reiste bort uten oss, og at vi skulle komme etter klokken 09 neste morning. Det var forferdelig å si ha det til den lille uskyldige babyen min, som jeg såvidt hadde fått hilse på.

Natten ble ufattelig lang, og det ble lite søvn. Neste morning våknet jeg med spinalhodepine og store smerter, men jeg klarte kun å tenke på at jeg snart skulle få møte babyen min. Turen til Haukeland gikk veldig bra, og jeg kjente sommerfuglene fly rundt inne i magen. 

Hun er så fin!
Da vi endelig kom fram til Kvinneklinikken i Bergen, måtte vi vente litt på å få skyss bort til barneklinikken hvor Aurora lå. Jeg glemmer ikke øyeblikket da vi endelig fikk se henne uten kuvøse og masse slanger overalt. Hun var så utrolig fin, helt perfekt! Vi fikk kose med henne en liten stund før vi måtte reise tilbake på KK slik at jeg fikk hvile.

Første natten der borte var grusom. Jeg fikk ikke sove uten henne. Jeg bare lå å lyttet på alle de andre babyene som gråt, og savnet min egen baby. 

Neste morning i 11-tiden, banket det på døren. Endelig var prinsessa vår frisk nok til å bli utskrevet fra barneklininikken! Det var helt utrolig deilig å vite at nå skulle hun være med oss, og at snart skulle vi få reise hjem.


Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?