Etter å ikke ha hatt en eneste kynner, kjente jeg at magen startet å jobbe klokken 23.30 den 21. februar. Jeg fikk ikke til å sove og satt derfor på internett og tok fram rietelleren. 15 minutter var det mellom hver rie. De gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg gikk rundt i huset, tok meg en dusj og var ikke det minste nervøs…

Sist oppdatert: 10. juni 2009

Da klokken ble 3.30, ringte jeg til føden og da var det 10 minutter mellom hver rie. De ville at jeg skulle vente til det var fem minutter mellom hver, ettersom jeg bor så nært sykehuset. Klokken 05.30 vekket jeg sambo og bad ham dusje i tilfelle det skulle blir verre. Før det kjente jeg lite smerte.
 
Sambo tok det svært rolig og hadde all tid i verden… Han dusjet, kokte kaffe og kjørte bort hunden i og med at vi ikke visste hvor lang tid dette ville ta. Vi var først på sykehuset klokken 08.30!
 
Nå gjorde det såpass vondt at jeg var tvunget til å stå oppreist hver gang det kom en rie. De la meg på registrering,m en jeg synes det var verst å ligge, så det ble ikke så lenge. Da undersøkte jordmor meg og ga meg beskjed om at jeg var 7 centimeter åpen! Inn på fødestuen, ja… Åh, det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt! Jeg spurte om smertestillende. Om jeg ville ha epidural måtte jeg få det nå, ellers var det for sent. Men jeg syntes ikke at det gjorde så vondt, så jeg takket nei! (Vet ikke hvem som fikk meg til å si det, men….)
 
Så la jeg meg i badekaret en stund. Min snille samboer fylte hele tiden opp med varmt vann og jeg lå der i sikkert to timer. Så var det tid for undersøkelse igjen. 8 centimeter! Hva, ikke mer?? En god 8, fikk jeg til svar. Huff og huff så lang tid.. Men så ble det tid for lystgass og den ble virkelig min beste venn..
 
Jeg syntes det var lettest å stå med prekestolen når kroppen jobbet med meg. Siden var det tid for drypp fordi de ville ha sterkere rier. Men de satte på altfor mye, som gjorde at lillegutt i magen ble stresset. På så vidt 9 centimeter tok de vannet og det var misfarget. Inn på rommet kom det masse leger og min sambo var helt hvit i ansiktet. De fulgte ham ut.
 
Sakarias

Full åpning og de ville ha gutten fort ut. De satte elektroder på hodet hans og det var bare å sette i gang å presse. Lillegutt kom i superman-stil og min jordmor ropte til meg at ”nå holder jeg i hånden hans”! Et press til og han var ute. Men alt hadde gått så fort. Lillegutt hadde det ikke bra. Han var helt kritthvit og de sprang med en gang av gårde til intensiven med ham. Jeg så bare et glimt av en hvit baby…

 
Sambo kom til bake. Vi fikk bare rede på at han skulle bli på intensiven i tre timer. Men nå var det tid for å få morkaken ut. Men neida, den satt fast. De dro og prøvde å presse den ut, men den løsnet ikke. Jeg ble satt opp på venting til operasjon og de sendte sambo hjem for å spise. De sa at han ennå ikke fikk se meg eller lillegutt på en time. Men så løsnet morkaken – to timer etter at lillegutt hadde kommet ut. Da hadde de samtidig sydd meg sammen. Å, det gjorde såååå vondt! Å få løs morkaken var det verste med hele fødselen!
 
De løftet meg over i en annen seng og kom inn med mat og flag til oss begge, med verdens fineste lille baby. Men sambo var jo fremdeles hjemme, for de hadde jo trodd at det skulle bli operasjon på meg! Heldigvis var han fort på plass. Tårene rant og vi var verdens lykkeligste. Lillegutt hadde det bra og fikk navnet Sakarias. Han var 52 centimeter lang og veide 3610 gram. Han kom til verden 22. februar 2009 klokken 13.20.
 
Og nå noe morsomt: I slutten av januar var jeg og sambo på fødselssamtale på sykehuset fordi jeg trengte å snakke med noen angående fødselen. Da sa samboeren til jordmoren at han hadde drømt at vi skulle få barn den 22. februar klokken 13.10. Han bommet kun med ti minutter! Vi hadde termin 14. febuar og jeg gikk altså over 8 dager. Drømmen hadde vi fortalt om på Facebook, så mange visste om drømmen måneden før Sakarias ble født. Vi fikk mange kommentarer om dette i etterkant.
 
Jeg hadde en veldig fin tid på barsel. Jeg mistet masse blod da morkaken skulle løs, så jeg ble igjen noen dager ekstra. Men vi er altså nå verdens mest stolte foreldre som har fått et så vakkert barn!
 
Sandra Eliasson.
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKirkelig velsignelse av magen?
Neste artikkelNår det ikke blir barn – et skyldspørsmål?
DEL