Av og til skjer det som ikke skal skje. Barn som kommer til verden, men bare får noen timer. Oliver ble bare én dag gammel. Olivers mamma forteller.

Publisert: 13. desember 2010

Olivers mamma har sendt oss denne historien.

Jeg har en stor sorg inni meg som jeg nå vil dele.

Jeg hadde termin 6. juni, men så skjedde det noe stort 29. mai. Det hele begynte på natten – jeg fikk små rier og vannet gikk klokken to.
Jeg la meg til å sove, prøvde i hvert fall.

Klokken ble fem og jeg klarte ikke mer. Nå ville jeg bare få ut min sønn som jeg hadde gledet meg til å se. Så jeg vekket mannen min mann og gutten min på to år. Toåringen skulle til mormor og morfar. Han var så spent, han skjønte godt den dagen hva som skulle skje. Han sa: «Baby ut». Jeg sa: «Ja, nå skal vår lille Oliver ut fra mammas mage».

Klokken 14 kom Oliver til verden
Vi fikk akkurat levert Nicolai hos mormor og morfar, da jeg fikk enda mer rier. De kom hvert femte minutt og vi kjørte til sykehuset. Da var klokken blitt åtte på morgenen. Det viste seg at jeg hadde fem centimeter åpning allerede. Jeg ble så glad! Tiden gikk og klokken 14.00 kom han ut.

Jeg forsto ingenting. Det kom så mange leger og sykepleiere. Vi ble sittende som spørsmålstegn og så på hverandre og tenkte: Hva skjer nå?
Jeg visste det var noe galt. Det gikk en knapp time og jeg ville ha svar. Vi dro i snoren og da kom jordmor inn. Hun kom med dårlige nyheter.

De fortalte at han var dårlig. Han pustet og hjertet slo svært svakt. Han ble gjenopplivet og lagt i respirator. Jeg hadde fått epidural, «»men samme det», jeg skulle ut av den sengen og se min sønn. Det fikk jeg, han fikk så mange slanger alt dere kan tenke dere. Det var et grusomt syn Jeg og min mann var helt knuste av sorg. «Hvorfor oss?» tenkte vi. Vi hadde alt klart til han, og vi var klar for å gi han kjærlighet og trygghet.

Oliver ble sendt rett til Rikshospitalet. Vi kom kjørende etter. Vi var framme klokken fem på morgenen, og ble møtt av leger og jordmor. De fortalte at han ble født med noe som kalles diafragmahermic, som gjør at lungene hans ikke får så mye plass til å puste på. Vi satt lenge hos han den kvelden. Til slutt kom presten. Det gjorde ikke ting bedre. Vi var så svake og i stor sorg. Hun spurte om vi ville døpe Oliver, og vi sa ja. Det ble en spesiell seremoni.

Trøtte ble vi også, og vi fikk et rom så vi kunne få hvile. Vi sovnet til slutt. Klokken seks kom det en inn på rommet. Hun var så lei seg, og da skjønte vi godt at Oliver hadde blitt svakere. Vi gikk fort opp og så at han ble bare svakere og svakere. Til slutt fikk vi beskjed om at det var nok bedre om vi bare avsluttet dette. Men det var en tung avgjørelse å ta, selv om vi forsto at han ikke hadde overlevd uansett hva. Så jeg fikk han på fanget mitt, og sakte men sikkert tok de ut alle ledningene. Til slutt hadde han ingen igjen. Klokken ble ni. Jeg kunne se min vakre engel uten alle slangene.

– En vakker liten engel

Med stor sorg, fikk jeg lov å ta på de søte Mikke mus-klærne jeg hadde kjøpt til han. Han var så nydelig. Han lå der som en dokke: Det var rett og slett forferdelig å se en så vakker liten engel bare ligge der, uten å røre seg eller si noe.

Vi fikk min søster og mannen hennes til å hente oss. Jeg savnet lille gutten min på to år så mye, og vi gledet oss til å hente han. Den dagen vi møtte han og han så hvor triste og slitne mamma og pappa var, fikk han selv tårer. Den kvelden var min gutt så søt og god. Er så glad jeg har min skatt. Han oppmuntrer meg og min mann hver dag.

Jeg vil dele denne historien med dere for alt er ikke bare dans på roser her i livet. Fra den dag har jeg virkelig forstått hvor viktig livet er for hver og en.

Vår Oliver ble født 29. mai og gikk bort 30. mai 2009.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelRask og enkel fødsel
Neste artikkel10 kjappe om tannfrembrudd
DEL