– Med en gang kunne jeg se to fostervannssekker. Og legen bekreftet det. Det var to der inne. To bitte små bankende hjerter!

Sist oppdatert: 14. oktober 2011

Anette og Kristoffer hadde ønsket seg flere barn en god stund, og også opplevd å miste flere uker ut i svangerskapet. Nå var prøverør løsningen. Anette blir 39 år i år, og dette var siste sjanse.

– Vi hadde bestemt oss. Man må sette strek en plass, og for oss var første ivf forsøk også det siste. Uansett hvordan det gikk, forteller Anette.

Samme dag som eggene var hentet ut, måtte de ta stilling til om det skulle settes inn ett eller to egg.

– Det var et skjebnesvangert valg å skulle ta. Men vi bestemte oss for to, sier hun.

På vei hjem fra klinikken var hun veldig sliten, og kastet opp på grunn av medisinene. I baksetet satt sønnen på tre og lurte på hvorfor mamma var så dårlig.

– Da var tanken på at det kunne bli tvillinger helt uholdbar. Jeg angret veldig på valget mitt, sier Anette.

Hun angret seg så mye at hun neste morgen ringte klinikken og forfalte at hun hadde ombestemt seg, og bare ville sette inn ett egg. Etterpå følte hun seg veldig lettet.

Da dagen for innsetting av egget kom, satt hun på bussen da legen ringte. Han kunne fortelle at bare to av eggene var gode nok til å settes inn. Og at han ville anbefale å sette inn begge. Sjansene for at egget som ikke ble satt inn, ville overleve det å bli fryst ned, var liten.

– Han overtalte meg til å gå med på to, og sa at sjansen for tvillinger var liten. Og skulle det skje, ville jeg nok bli veldig glad i begge to, sier Anette.

Like etterpå ringte hun Kristoffer, og han var enig. Da økte de i hvert fall sjansene for å i det hele tatt bli gravide.

Nervepirrende venting
Eggene ble satt inn, og det var bare å vente. Svangerskapssymptomene meldte seg raskt, og BH’ene ble fort for små.

– Jeg tenkte at det kanskje var medisinene som gjorde det, men Kristoffer sa at han trodde det var to der inne. Jeg avfeide det, kanskje mest for å overbevise meg selv, forteller hun.

Endelig nærmet det seg tid for testing. Og da hun våknet midt på natten på testedagen, tok hun like godt testen der og da. Klokken var tre på natten og hun vekket Kristoffer for å fortelle nyheten.

– Jeg har vært veldig nøktern hele tiden, så jeg tenkte at ok, nå er vi et steg videre i prosessen, sier hun.

Anette og Kristoffer har valgt å være åpne om prosessen helt fra begynnelsen av, og kunne derfor dele det glade budskap med alle som ventet sammen med dem i spenning.

– Det var veldig befriende. Alle var glade!

Så var det å vente på neste milepæl. Ultralyd i uke 8. I mellomtiden meldte kvalmen seg. Kristoffer holdt på sitt og mente det var to, men Anette avfeide det.

– Dagen før ultralyden fortalte vi det til sønnen vår, Fredrik. Vi sa at vi trodde det kom til å gå bra, og at han skulle bli storebror til en baby.

Fredrik har nemlig opplevd tidligere å få beskjeden om småsøsken på vei som ikke kom.

Dette hadde jeg aldri trodd skulle skje meg
Cirka sju og en halv uke gravid var det tid for første titt med ultralyd. Og Anette var spent.

– Jeg husker jeg tenkte: Håper bare det er liv. Jeg vet det er mulig å ha svangerskapssymptomer uten at det er liv, så jeg håpet virkelig å få se hjertet slå. Da er jo sjansene store for at det skal gå bra. Men det var nervøst å ligge der og vente på å finne ut hvilken retning livet skulle ta herfra, sier hun.

For med avgjørelsen om at dette var siste sjanse, var det virkelig vinn eller forsvinn. Tanken om hvorvidt det var en eller to, var ikke det viktigste der og da.

– Med en gang kunne jeg se to fostervannssekker. Og legen bekreftet det. Det var to der inne. To bitte små bankende hjerter! sier Anette.

Det var mange tanker og følelser som boblet opp til overflaten der og da.

– Det første jeg tenkte var, oj – nå får vi det travelt. Jeg var lettet over at det hadde gått bra og tenkte – Gud hvor deilig at livet har flere overraskelser til oss, forteller Anette.

Hun lå helt stille i legestolen, men det kom noen tårer.

– Det var en blanding av å være lettet og lykkelig, og å se for meg hvor travelt det vil bli de første årene. Jeg husker jeg sa: Dette hadde jeg aldri trodd skulle skje meg, sier hun.

Legen målte de to små embryoene til å være 1,07 og 1,08 cm store og sa at de så bra ut.

– Han sa: Her har du fått full klaff! Og forklarte at det er 95 prosent sjanse for at det skal gå bra når man har sett hjertet – hjertene (!) banke, sier Anette

Du skal bli far til to!
Kristoffer hadde ikke hatt mulighet til å være med på ultralyden, og nå fikk han en telefon han ikke kommer til å glemme med det første.

– Jeg var spent på hva han ville si, og ringte til ham så snart jeg var tilbake i bilen. Du skal bli far til to til, sa jeg, forteller hun.

Kristoffer var litt overrasket i starten, selv om det var han som hadde størst mistanke om tvillinger.

– Han sa ”Å herregud”. Men heldigvis tok det bare et halvt minutt før han sa: ”Å så flott! Kjempefint! Det er bra!” Det var deilig at han var så positiv, sier Anette.

Anette kan fortelle at alle har vært udelt positive til nyheten om at det er to.

– Mamma svarte med: ”Nå må jeg en tur ned til sentrum og kjøpe garn!”, forteller hun.

Fortalte det til storebror
Anette hentet Fredrik i barnehagen som vanlig, og det var først når også Kristoffer var hjemme at de fortalte nyheten om at det var to.

– Han ble veldig glad og hoppet opp og ned. Så ble han alvorlig og sa at han ville de skulle være jenter, ler Anette.

Hun er glad for at det ikke har vært så mange kommentarer av typen ”Å gud så travelt dere kommer til å få det”.

– Jeg er forbredt på at det kommer til å bli travelt. Men jeg tenker mest på at vi må få til en god plan for Fredrik sånn at han ikke blir helt tilsidesatt når de to små kommer, sier hun.

Det praktiske aspektet ved det, har fått en del oppmerksomhet.

– Kristoffer var på nettet og kikket på større familiebiler allerede samme kveld! smiler Anette.

Tanker om framtiden
Det er bare en drøy uke siden ultralyden, og blikket er rettet forsiktig framover mot horisonten. Termin er i mai. Det er fremdeles godt over 30 uker igjen.

– Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente meg. Jeg regner med at jeg kommer til å bli stor og at det vil være tyngre. Og jeg kommer til å gå ut i permisjon tidligere. Akkurat det skal bli deilig. Og det blir spennende å oppleve hvordan det er med to som sparker i magen samtidig! Sier hun opprømt.

Men ellers er tankene på å ta en dag av gangen, se hvordan det går, og ta ting etter hvert som de dukker opp.

– Kristoffer sa: Vi kommer oss nok gjennom dette også, ler Anette.

Tvillingsvangerskap regnes som risikosvangerskap, og Anettes alder spiller også inn.

– Jeg har sagt at jeg vil ha alle tester jeg kan få. Så det blir ny ultralyd i uke 12 og fostervannsprøver av begge. Jeg tror og håper på at alt er bra, og sjansene er jo gode ettersom vi har sett hjertene slå, men jeg tror det er sunt å ha i bakhodet at det går an å få seg overraskelser, sier hun.

Tre hjerter som banker
Familien på tre venner seg gradvis til tanken om at de snart blir fem.

– I går kveld satt vi sammen alle tre, og jeg sa til Fredrik: Inni meg er det tre hjerter som banker. Kristoffer sa: Hva? Jeg lo og sa: ja mitt og babyene sine. Han pustet lettet ut og sa: Jeg lurte på om det var noe du ikke hadde fortalt meg, ler Anette.

Navnene til Anette og familien er oppdiktet, for de ønsker å være anonyme til de vet at alt går bra.

Hva synes du om artikkelen?