Mindre enn to uker etter rutineultralydundersøkelsen er Mari og Morten på 3D-ultralyd på sykehuset – for å være prøvekaniner. Sykehuset har nettopp fått et ultralydapparat med mulighet for 3D og skal ha opplæring.

Sist oppdatert: 1. mars 2006

En regntung onsdag ettermiddag midt i februar befinner fem kvinner og to menn seg i et lite rom på sykehuset, alles øyne fokusert på en liten ultralydskjerm. Det er opplæring i nytt ultralydapparat, og tre jordmødre får veiledning fra en teknisk ”knappe-ekspert”. Mari er prøvekanin og stiller magen og jenta si til disposisjon.

Fra ultralydhodet er plassert på magen til Mari, går det et par sekunder til den ene jordmora sier ”Det er ei jente”. ”Jeg så det med en gang,” legger hun til.

Siden det er så kort tid siden forrige ultralydundersøkelse, under Morten: ”Er det helt sikkert at det ikke er skadelig med ultralyd?” Jordmødrene er raskt på pletten med å forklare at det er helt harmløst og bare høyfrekvent lyd.

På samme måte som sist, gjemmer jenta seg.

”Se her, hun har tærne i pannen,” smiler en av jordmødrene.

”Da blir vel hun turner,” sier Morten. ”Og broren blir bryter,” ler han.

Alle ultralydundersøkelser begynner todimensjonalt. Med et enkelt tastetrykk går vi over i 3D. Og plutselig er hun der – med hånden foran ansiktet. I bruntoner forsøker hun sjenert å gjemme seg for kobbelet med mennesker som kikker på henne.

Bildet Mari og Morten fikk. Foto: privatMari og Morten smiler stort.

”Åh, så søt!” sier Mari fornøyd.

”Hun ser litt pinglete ut,” mener Morten.

Mari kommenterer at det ser ut til at det bare er moren som har lagt på seg.

”Hun har halve fødselslengden, men bare en tiendedel av vekten. Så det er ikke så rart at hun ser lang og tynn ut,” forklarer en jordmor.

Veslejenta i magen sutter på fingeren sin.

”Det er jo et helt menneske!” sier Morten og kikker lykkelig på Mari.

”Hun ligner på Morten,” sier Mari bestemt. Og legger til at hun er smalere i ansiktet enn deres førstefødte, Ola, som sannsynligvis rekker å fylle 2 år like før han blir storebror.

De får se en veldig tydelig profil. Det gjorde de ikke sist.

”Så fin hun er,” sier Mari.

”Hun ser litt ut som en fisk også,” sier Morten.

Vi ser jenta drikke, og hun rynker ansiktet og ser ut til å gråte. Og Mari kjenner sparkene samtidig som hun ser dem.

”Det er akkurat som hun skjønner at vi ser på henne,” konstaterer Morten.

Nå sutter jenta på foten sin.

”Yoga-dame,” sier Mari blidt.

Dette er stort for foreldrene, og jordmødrene klarer ikke å skjule sin entusiasme, de heller. Nye tastetrykk fører til at vi ser jenta tredimensjonalt og vi tar en tur rundt henne i 45 graders vinkel.

”Neimen, så fantastisk!” utbryter en av jordmødrene når vi virkelig får testet hva 3D-ultralyd er god for.

Morkaken ligger foran i livmoren, ut mot magen til Mari.

”Se, hun ligger og koser inntil morkaken,” sier en jordmor og smiler stort. De forteller at morkaken ikke dekker mormunnen. Dermed er det ikke nødvendig med ultralyden i midten av april.

”Et perfekt barn,” sier en av de andre jordmødrene.

Morten skjønner ikke helt hvordan de kan se at det er ei jente og vil gjerne se det selv. Alle jordmødrene og teknikeren er enige i det er kjønnsleppene til jenta, men vi klarer ikke å se dem.

Etter noen minutter med galgenhumor – hvor både kjønn og bein blir borte – men bare teknisk, ler alle jordmødrene godt.

”Hun peller seg på nesen,” sier en jordmor til Mari.

Det tas bilder av veslejenta, og alle er enige om at de blir veldig gode.

Så skrur vi over i 2D igjen. Og det er tid for måling. Etter å ha målt hodet, forteller de at diameteren er 51 millimeter. Morten forestiller seg det med fingrene. Det er ikke stort.

Vi ser på hjertet og kan tydelig se de fire kamrene. Hjertelyden er 152.

”Det er et veldig fint hjerte,” sier jordmoren.

Et tastetrykk til, så ser vi hjertet i 3D. Det ser helt annerledes ut.

”Det er helt vanvittig,” sier Morten opprømt.

”Men er alt i orden?” vil han vite.

”Ja, så langt vi kan se,” svarer en av jordmødrene.

Vi titter litt mer på jenta og etter flere bekreftelser fra jordmødrene sier Morten: ”Da er vi i hvert fall hundre prosent sikre på at det er ei jente”.

”Det er helt sykt å kunne se henne sånn. Hun ligner på deg, Morten,” ler Mari.

Jenta gjemmer seg bak morkaken igjen.

”Typisk jente å prøve å gjemme seg,” smiler en jordmor.

Det er tid for å avslutte og Morten kikker på bildene.

”Helt vanvittig. Helt sprøtt!” sier han opprømt. ”Og litt ”alien”-aktig.”

Bildet skal inn i fotoalbumet til veslejenta.

”Stakkars jente. Hun kommer til å benekte at det er henne i mange år,” sier han med et flir.

Jenta i magen var 20 ½ uker gammel og veide ca. 340 gram.

Hva synes du om artikkelen?