Marlen utviklet sterk fødselsangst etter en lang og komplisert førstefødsel. Største håpet var å gjenvinne kontrollen og føde barn nummer to på den naturlige måten. Slik gikk det ikke.

Sist oppdatert: 30. mars 2011

Tobarnsmamma Marlen Løkling Nordby (24) i Drøbak er helt åpen om sine fødselsopplevelser og sin fødselsangst. Eller kanskje vi skulle si “tidligere fødselsangst”? Ville en eventuell tredje fødsel kunne bli noe hun så fram til med glede?

– Nei, hadde det blitt en tredje gang, hadde jeg fått et kjempeproblem. Jeg ønsker jo så gjerne å føde naturlig, men vet at det ved en eventuell tredje gang ville blitt planlagt keisersnitt. Og det ønsker jeg ikke. Vi er glade for de to barna vi har, sier Marlen. Sammen med mannen Christian Nordby har hun fått to flotte jenter, Maya på 3 og Jenny på 1.

Jordmor og psykiatrisk sykepleier Margrethe Tangerud har skrevet masteroppgave om fødselsangst.

– Det er viktig at den gravide motiverer seg til å ta ting som de kommer. Det er vanskelig å planlegge en fødsel, mange uforutsette ting kan skje. Det viktigste er at kvinnen ikke låser seg til en løsning, men holder døren åpen for andre muligheter dersom uforutsette ting oppstår, sier hun.

Les hele artikkelen: Flere får fødselsangst

– Det var ikke smertene som var problemet

Den første gangen måtte babyen forløses med keisersnitt etter en svært langvarig fødsel. Det var litt til og fra, men alt i alt gikk det tre døgn før jenta var ute. Da måtte hun raskt ut på grunn av dårlig hjerterytme. Marlen forteller at hun var veldig redd, særlig det siste døgnet. Hun følte at hun ikke ble hørt og at hun mistet kontrollen.

– Det var på ingen måte smertene som var problemet. Faktisk var smertene en stor opplevelse. Det var godt å kjenne på kreftene som var i kroppen.

Marlen følte imidlertid at barnet ikke ville klare å komme ut den naturlige veien. Noe hun prøvde å formidle, men som hun ikke følte ble lyttet til.

Maya kommer ut og er i fin form.

– Da hun var ute gråt jeg. Og gråt. Og gråt. Mest av glede, men også av lettelse og utmattelse.

Fødselsangst? Søk hjelp i tide!

Bearbeidet ikke opplevelsen før hun ble gravid igjen

Ett år og to måneder senere blir hun gravid igjen. Men i motsetning til da hun oppdaget hun var gravid med Maya, er det negative følelser som kommer

Marlen utviklet en sterk fødselsangst. Foto: Marlen

denne gangen. Hun blir grepet av angst  for fødselen, og redselen og minnene fra den langvarige førstefødselen kommer veltende tilbake.

– Jeg tiet om hvordan jeg hadde det. Men inni meg raste tankene og følelsene. Og jeg ble fast bestemt på at jeg skulle kreve planlagt keisersnitt. Jeg fikk raskt ordnet med time for å få snakket med fødestedet om fødselsangsten.

Ikke lenge etter fikk Marlen komme til samtale på Rikshospitalet. Der ble hun tatt inn i “kjent-jordmor-ordningen”, og stiftet snart bekjentskap med tre jordmødre.

– De var så imøtekommende, åpne og omsorgsfulle!

Hun får vite at hun kan få planlagt keisersnitt om hun fortsatt helst vil, men at de gjerne vil forklare fordelene med vaginal forløsning.  Marlen får god informasjon og setter de to alternativene opp mot hverandre. Selv om hun har sterk fødselsangst og har vært fast bestemt på keisersnitt, snur hun.

– Men med noen klare forutsetninger. For det første fikk jeg lovnad om ikke å bli avvist, men garanti for å få føde ved Rikshospitalet. Jeg skulle heller ikke bli sendt hjem, og jeg skulle selv velge om jeg ville ha keisersnitt når jeg så hvordan fødselen forløp. Alt dette gjorde at jeg kjente meg trygg og gjenvant kontrollen.

– Hadde flere sammenbrudd underveis

Å si at hun gledet seg til fødselen, ville likevel være en løgn.

– Nei, jeg gledet meg ikke og hadde flere sammenbrudd underveis. Men hver gang fikk jeg snakket med en av “kjent-jordmødrene” som hadde telefonvakt, og det føltes godt. Jeg følte at vi ble godt kjent og at vi var sammen om dette.

Dagen før termindatoen får Marlen rier. Hun er rolig og koser seg med Maya. I 19-tiden på kvelden drar hun og Christian til sykehuset.

– Jeg var kampklar! Jeg var opprømt og stolt over meg selv som hadde kommet dit jeg var. Og nå var riene godt i gang og jeg var positiv.

Da undersøkelsen viser at riene ikke har hatt effekt i det hele tatt, bryter hun praktisk talt sammen. Hun lammes av angst. Christian og Marlen drar hjem og Marlen jobber seg gjennom riene, mens Christian får hvile. I 4-tiden er riene så sterke at de velger å dra til sykehuset igjen. Undersøkelsen viser imidlertid bare 1 cm åpning.

– Da visste jeg at dette ikke ville gå. Men jordmødrene jeg hadde var optimistiske og tilbød både akupunktur og badekar. Jeg satt to timer i badekaret og gikk helt inn i meg selv. Forsvant liksom inn i en annen verden. Nå var riene veldig kraftige og jeg var sikker på at jeg hadde nådd 4 cm, og at vi kunne få en av “kjent-jordmødrene” til å rykke ut.

Marlen med jentene sine, Jenny (1) og Maya (3). Foto: Privat

Tommelfingerregelen er 4 cm (og aktiv fødsel) for at en av disse jordmødrene skal komme, da de naturlig nok ikke kan ha kontinuerlige vakter.

Men Marlen har ikke 4 cm. Undersøkelsen viser nå 1,5 cm.

Christian tar affære

– Da rablet det for meg. Jeg gråt og gråt. Og nå tok Christian affære. Han hadde inntil nå stått på sidelinjen og gjort det han kunne for meg. Nå reiste han seg og krevde at en av jordmødrene «mine» skulle tilkalles. Han sa at dette kunne vi ikke være med på lenger.

En halvtime senere kommer en av de tre jordmødrene Marlen kjenner, og det blir fart i sakene. Jordmoren tilkaller to overleger og Marlen blir undersøkt. Konklusjonen er raskt klar; hun må ha keisersnitt nok en gang. 15-20 minutter senere er Jenny ute. Også hun en frisk og rask jente.

– Hun var i kjempeform, og jeg var lettet. Samtidig følte jeg meg traumatisert igjen. For meg har ikke keisersnittene vært noen gode opplevelser. Det er også et relativt stort inngrep og de tar lenger tid å komme seg etterpå.

Sliter ikke med opplevelsene i dag

Selv om Marlen ikke har planer om å føde igjen, har hun denne gangen bearbeidet opplevelsene skikkelig. Hun har fått samtaler med leger og jordmødre som var til stede og hun har vært tilbake på sykehuset to ganger.

– Derfor sliter jeg ikke med disse opplevelsene i dag. Jeg tror at det er fordi jeg har vært så bevisst på å bearbeide. Jeg har også snakket masse med Christian om fødslene. Mennene står der på sidelinjen, og er nokså hjelpeløse. Det er godt også for dem å snakke ut.

Marlen synes det er viktig med åpenhet om fødselsangst, og viktig å bearbeide vonde opplevelser.

– Alt skal liksom være så fint og flott med det å bli mor, og det er jo det! Men jeg husker også veldig godt hvordan de kom til, smiler Marlen.

– Har du noen råd til andre som er redde for å føde?

– Først og fremst: Respekter følelsene dine! Finn ut hvorfor du har fødselsangst. Og ikke minst: Ikke vær redd for å be om hjelp. Og til dem som tenker at keisersnitt er en lettvint løsning; det er ikke nødvendigvis det.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel12 år med forsøk – nå venter Maria tvillinger
Neste artikkel– Skal jeg beholde barnet?
DEL