Jeg hadde et tungt og slitsomt svangerskap med bekkenløsning, kvalme og kraftig halsbrann, og var godt vant med å sove lite. Så da vi var på ferie i Stavanger i svangerskapsuke 34, kom det ikke som noen stor overraskelse at jeg ikke fikk sove i den altfor myke sengen.. Jeg så virkelig frem til å komme hjem i min normale seng, så jeg i hvert fall kunne få sove et par timer.

Sist oppdatert: 12. June 2009

Mandagen satte vi kursen hjem igjen til Bergen. Tirsdagen så hadde vi bestemt oss for å endelig få gjort noe med alt skrotet som lå rundt omkring i huset, vi hadde pusset opp i lengre tid. Samboer skulle rydde opp og kaste en hel del på dyngen.. Mens samboer drev på med dette bakte jeg kaker og lagde en hel haug med middager som jeg skulle ha klar i frysen til etter fødsel. I løpet av dagen merket jeg at jeg hadde fått mer “utflod” en vanlig. Jeg hadde vært på KK noen uker før for å få sjekket at det ikke var fostervann, og det kunne de forsikre meg om at det ikke var. Derfor jeg tenkte ikke noe mer på det denne gangen heller.
 
Onsdagen fortsatte vi med prosjektet vårt og i fem-tiden begynte det å se ganske bra ut. Bilen var smekkfull i skrot som skulle på søppeldyngen dagen etterpå. Jeg lagde middag og vi satt oss ned for å nyte en velfortjent pust i bakken. Samboer tok seg til og med en øl til middagen.
 
Etter middag gikk jeg på toalettet og da jeg skulle skifte bind så var det så vått at jeg kunne vri det og det rant vann ut av det.. Da innså jeg at jeg burde ringe KK. Jeg ringte opp og forklarte situasjonen, damen i telefonen ble ganske overrasket da jeg fortalte at jeg hadde hatt slik “utflod” siden dagen før. Jeg måtte se å komme opp dit med en gang. Da så bare samboer forskrekket på meg og sa: ”Ikke er det plass i bilen til begge to og ikke kan jeg kjøre. Hva gjør vi?” Jeg var usedvanlig rolig og prøvde å forklare at jeg fint kunne kjøre selv og at han fint måtte rydde litt ut av bilen.
 
Vi dro opp på KK og fikk komme til undersøkelse med engang. Der kunne de konstatere at vannet var gått og mormunnen var helt avflatet, men det var ingen åpning ennå. Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli satt i gang morgenen etter, på grunn av infeksjonsfaren. Nå var det mye som for gjennom hodet mitt! Det var jo alt for tidlig, nesten 6 uker! Hvordan ville dette gå? Men jordmoren forklarte med knusende ro at jenta vår var stor og dette ville nok mest sannsynlig gå kjempebra.
 
Jeg fikk meg en seng på 4-mannsrom og samboer måtte hjem for å sove.. Men det var jo ikke så lett, han kunne ikke kjøre! Da måtte min mor og bror trå til. De ville egentlig ikke vite når fødselen startet men nå måtte vi fortelle det likevel. Mamma ble helt i hundre.
 
Denne natten sov jeg ingenting, selv om jeg visste at jeg burde sove litt, for vi hadde en lang dag foran oss i dagen etter. Ryggsmertene mine ble skikkelig ille denne natten. Nå i ettertid skjønner jeg jo at dette var lette rier og de ryggsmertene jeg hadde hatt uken før må ha vært modningsrier, for smertene var veldig lik rie-smertene.
 
Morgenen kom og klokken åtte fikk jeg modningstablett. Jeg måtte ligge en time på ryggen for at den ikke skulle dette ut, og klokken ti kom samboer. Vi spiste frokost sammen og prøvde å få tiden til å gå. Vi var så spente.. men ingenting skjedde.. Klokken halv to bestemte legen seg for at de ville sette en ny modningstablett. Jeg måtte då ligge en ny time på ryggen, og dermed måtte jeg være inne på firemannsrommet og samboer måtte være på gangen.
 
Ti minutter etter at tabletten ble satt, kom første rie.. Det var som å løpe rett inn i en fjellvegg, det var så sinnsykt vondt. Tårene begynte å trille, og jeg skrev melding til samboer at han måtte komme.. Jeg ville ikke være alene med så sterke smerter.. Stakkers samboer fikk jo ikke lov å komme inn og det var da jeg begynte å gråte. Jeg ble rett og slett litt hysterisk.. Jeg syntes det var helt forferdelig å måtte ligge der helt alene.. Jordmødrene ble lettere stresset og etter en halv time ble jeg trillet inn på et legekontor. De hadde ikke noe bedre alternativ, men det var mer enn godt nok for meg, så lenge samboer var der med meg.
Smertene ble mer og mer utholdelige. Det jeg var mest overrasket over var at jeg ikke hadde noen pauser mellom riene. Jeg husker jeg klarte å si: hvor i h***** er de j**** pausene, jeg vil ha en pause… ! Smertene ble så vonde at jeg til slutt kastet opp.
 
Da jeg hadde 2 cm åpning foreslo jordmor at jeg burde få klyster, dette ville sette fortgang på fødselen mente de.. Og jaggu meg hadde de rett! Da jeg skulle gå ut av klyster-rommet holdt jeg på å dette i bakken. Det var bra samboer var der for å ta imot meg, ellers hadde det gått skikkelig galt.. Jeg hadde nå 3 cm åpning og jeg fikk komme på fødestue.
 
Vi brukte ca 20 min på å komme oss bort på føden og til det kom en jordmor, som viste seg å være en jordmorstudent. De sjekket åpningen og gjett om jordmorstudenten fikk seg et sjokk, der var det nesten 9 cm åpning! Hun fikk jaggu meg fart på seg da… Plutselig var det mye som skjedde på en gang. CTG måtte på og registrering på hodet til babyen måtte til.
 
Jeg ble jo ganske sjokkert selv og jeg presterte å si til jordmorstudenten at jeg ikke trodde på henne og at jeg ville ha en skikkelig jordmor der som skulle sjekke!.. Jordmor kom, og da hun sjekket var det 10 cm åpning og pressriene startet like etter.. Pressriene var helt fantastiske, endelig fikk jeg lov til å jobbe med smerten, ikke bare gå der hjelpesløs og ikke kunne gjøre noe for å lindre smertene! Etter 40 min med pressrier kom prinsessen vår til verden. 2800 g og 49 cm. Fra første ri brukte jeg 5 timer. Hun var stor til å være født nesten 6 uker fortidlig.
 
Jeg husker at jordmor sa at nyfødte ofte gikk inn i en ganske dyp søvn første døgnet. Jenta vår hun våknet ikke før 2 uker senere. Hun hadde også lett gulsott som gjorde at hun var ekstra trøtt. Hun spiste i søvne og vi måtte mate henne med kopp. Jeg måtte pumpe meg.. og det var en slitsomt tid de første ukene. Jenta vår la ikke skikkelig på seg og vi måtte gi henne mat annenhver time.. Vi brukte nesten 1 time på å få i henne mat så når vi var ferdige var det igjen tid for å pumpe seg og gi mat… Det var stort sett det vi gjorde de første ukene.. jeg er glad jeg er ferdig med denne tiden! Nå er jenta vår blitt 3 måneder og hun legger godt på seg. En skikkelig gladjente er hun også blitt!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNår det ikke blir barn – et skyldspørsmål?
Neste artikkelMirakelet Emilia
DEL