Det tok mindre enn én time fra 4 til 10 centimeter åpning. Faren rekker ikke frem, men jeg MÅ presse, tenkte jeg.

Sist oppdatert: 9. april 2015

Jeg fant ut at jeg var gravid i slutten av oktober 2013. Alt var helt fint med meg og babyen frem til den siste måneden av svangerskapet. Jeg gikk med ganske høyt blodtrykk (150/92). Så både jordmor, legen og sykehuset var veldig usikre på hva de ville gjøre med meg. Jeg ble sendt frem og tilbake til sykehuset minst fire ganger for å ta ultralyd av babyen – for å se om den hadde det bra. Jeg følte meg ikke dårlig i det hele tatt, noe ingen andre skjønte.

Til slutt, i uke 39+0, fikk jeg proteiner i urinen, et tegn på svangerskapsforgiftning. Da sendte jordmor meg til sykehuset med én gang, og sa at jeg sannsynligvis ikke kom til å bli sendt hjem igjen denne gangen. Etter en hel dag med venting og sjekking, fikk vi beskjeden: Vi setter i gang fødselen din i kveld.

Moden, men dette kan ta tid
Jeg gikk litt i sjokk, og tenkte at nå skal det faktisk skje, jeg skal føde! Jeg ble satt på en observasjonspost der det ligger gravide med ulike komplikasjoner, på et rom sammen med en annen dame. Kjæresten min fikk beskjed om å reise hjem og sove, for dette kunne ta lang tid, og han burde prøve å slappe av før fødselen startet.

Så sjekket de om jeg var moden, og det var jeg, så da satte de en stikkpille med engang på kvelden. Fikk beskjed om at jeg skulle få en ny før jeg la meg klokken elleve. Etter de hadde satt inn stikkpille nr 2, begynte jeg å føle ubehag, jeg sa ifra men fikk beskjed om at dette bare var såkalte kynnere. Prøvde å legge meg ned for å sove, men fikk det ikke til.

Vondt, men ikke rier?
Klokken ett begynte det å gjøre virkelig vondt, jeg reiste meg opp for å gå siden det hjalp veldig! Smerten forsvant nesten! Men jeg fikk streng beskjed om å legge meg ned fordi jeg måtte hvile siden jeg skulle føde dagen etter! Jeg ble jo mer sliten av å sitte i sengen og ha det vondt, enn å gå uten vondt. Jeg fortalte at det gjorde fryktelig vondt og at dette måtte være rier. De "målte" riene mine, og sa det ikke var rier. Så da lå jeg der da, i senga med store smerter og prøvde å være stille for å ikke vekke hun andre som lå på rommet.

Klokken tre var det utrolig vondt, jeg reiste meg opp flere ganger for å kaste opp. Siste gangen jeg reiste meg opp, fosset det vann ut! Det tok meg noen sekunder før det gikk opp for meg at vannet mitt hadde gått! Klokken var nå fire på natta. Jeg ringte på personalet og fikk et bind og skulle si ifra når det kom mer så de kunne se om vannet var misfarget, noe det ikke var. Enda vannet mitt hadde gått, fikk jeg ikke beskjed om å si ifra til kjæresten at han skulle komme. Og nå ble riene mine bare vondere og vondere.

Les også:

Rakk ikke å ringe til pappaen og si at jeg holdt på å føde!

En intens styrtfødsel

Visste ikke kjønnet før babyen var ute

Endelig i aktiv fødsel
Klokken 06:00 sjekket de åpningen min, da hadde jeg 4 centimeter åpning, så jeg ble endelig sendt på eget rom på fødeavdelingen. Jeg bestemte meg for å gå dit, siden jeg visste at det kunne hjelpe og få fortgang i fødselen. Og det tror jeg virkelig hjalp!

Nydelige lille Ella.Jeg rakk ett sug med lystgass, de satte elektrode på hodet til babyen, og jeg fikk beskjed om å ringe kjæresten med én gang. Da var klokken 06:45.

Jeg hadde forberedt meg på enda flere timer, og tenkte jeg gjerne ville bade litt osv. Nå var riene veldig tette, og jeg fikk nesten ikke puste mellom dem. Noen ganger kom det to rier etter hverandre! Jordmoren var veldig snill, og tok kjempegodt vare på meg siden jeg var alene.

Trykketrang allerede?
Cirka klokken 06:55 begynte jeg å kjenne et fryktelig trykk, og jeg bare måtte trykke med! Jeg skrek noe forferdelig, og trykka hardt på. Jordmoren hørte på meg at pressriene hadde begynt. Fra 06:00 til 06:55 hadde jeg åpnet meg fra 4 til 10 cm! Mange tanker fløy i hodet mitt. Faren rekker ikke frem, men jeg må presse, tenkte jeg.

Jeg hadde veldig kraftige pressrier, noe jeg syntes var mye verre enn alle timene med åpningsfasen. Jeg trykket alt jeg kunne, og personalet rundt meg stresset veldig, for de skjønnte at det her ville gå fort.

Klokken 07:11, 18.06.2014 var den lille jenta vår født. Hun var helt frisk, 2830 gram og 49 cm lang – helt perfekt! Hun var illrød og sint, med nydelig rødt hår.

Pappaen gikk glipp av fødselen, men fikk kost masse med datteren da han kom fram.Trist og lykkelig på samme tid
Jeg var så utrolig lykkelig for å ha fått henne på brystet, men samtidig lei meg for at faren ikke fikk vært med. Jeg ville vente med navlestrengen så lenge jeg kunne i tilfellet faren rakk fram i tide. Men jeg måtte tilslutt presse morkaken ut, og klippe navlestrengen. Far kom like før klokken åtte, og ble selvfølgelig også veldig lei seg fordi han gikk glipp av det hele.

Jeg og Ella (datteren min) måtte ligge en uke på sykehus, siden blodtrykket mitt varierte veldig.

Det var en veldig fin fødsel, og den gikk jo også veldig fort. Men angrer jo nå på at jeg lot faren dra hjem. Men vi hadde jo fått beskjed om at dette kom til å ta flere dager, og jeg hadde jo ikke født før, så da stolte jeg jo på det de sa. En nydelig, men samtidig trist fødselshistorie!

Les flere fødselshistorier:

Fødte 10 uker før termin

Noe så sjeldent som en fin fødselshistorie

Sofie kom ut før jeg rakk pressrie nummer to

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHvor ofte har dere sex?
Neste artikkelEtter å ha presset i 1 1/2 time ble det keisersnitt
DEL