Vi fikk beskjed om at lille Mille gikk for mye ned i vekt. Hun fikk ikke i seg mat, og en jordmor utalte seg litt uheldig og ga meg delvis skyld for at ammingen gikk dårlig. Det var dråpen, etter å ikke klare å få henne til verden, ikke klare å skifte på henne, ikke bysse henne når hun gråt, og nå klarte jeg heller ikke å mate mitt eget barn. Jeg var blitt mor, men følte meg ikke som en mamma.

Sist oppdatert: 13. August 2008

19 februar 2008, termin var kommet og jeg skulle på kontroll. Vår lille tulle hadde ligget i seteleie stort sett hele svangerskapet men jeg var fast bestemt på at jeg skulle føde vaginalt, for fødsel er noe jeg har sett frem til lenge. Jeg ville oppleve det å føde, og få lagt mitt lille barn på brystet, uvasket og skrikende. De estimerte barnet til å være rundt 3700 så jeg fikk tilbud om å bli satt i gang dagen etter termin for at barnet ikke skulle bli for stort. Jeg sa umiddelbart ja, for nå var jeg lei av å være gravid.
 
Onsdag 20. februar 2008, dagen var kommet, i dag skulle det skje. Jeg ble satt i gang med gelè om morningen, og da startet ventingen. Riene startet ganske raskt, de var jevne og ble vondere og vondere, men det skjedde ikke noe mer.
Morningen etter var det fremdeles ingen fremgang så jeg fikk en ny runde med gele for å på fart på fødselen, men fremdeles ingen ting annet enn forferdelig vonde rier.
Vannet gikk rundt kl 21 samme kveld, og riene ble verre. Utover natten fikk jeg endelig begynne å presse, for da hadde rumpa kommet langt nok ned i bekkenet. Jeg presset og presset men ingen baby kom. Jeg klarte ikke få henne ut, uansett hvor mye jeg jobbet. Kl. 0415 ble vår lille prinsesse tatt med keisersnitt.
Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke sånn jeg skulle få barn. Det var ikke på denne måten jeg skulle finne ut at det ble en jente.
Jeg lå på ryggen og tittet opp i taket. Jeg hørte så vidt legene, og i dag husker jeg svært lite av hva som foregikk inne på operasjonsalen. Jeg var så sliten, jeg var så skuffet, jeg var så lei meg. Mitt største mareritt var et faktum, jeg måtte ta keisersnitt. Jeg klarte ikke føde barnet mitt, noen måtte gjøre det for meg. Jeg har båret henne i 9 mnd, men klare ikke få henne til verden.
 
Hun var litt medtatt da de hentet henne ut, så det tok en tid før de kom inn til oss med henne. Når de endelig kom inn fikk jeg ikke sett så mye. Hun var godt pakket inn i tepper med en alt for stor lue. Så forsvant de igjen. Etter nesten tre timer fikk jeg se henne igjen. Men hun kom ikke til brystet, hun var pakket inn i enda flere tepper nå, og jeg kunne ikke røre meg der jeg lå neddopet og uten følelser fra livet og ned. Men jeg fikk holde henne, kjenne varmen fra pustet hennes.
 
Hun var det vakreste jeg hadde sett. Men hva gjør jeg nå. Det var ingen der til å hjelpe oss. Skulle hun ikke ligge naken ved brystet mitt? Skulle hun ikke søke etter brystet for at vi skal få til ammingen? Jeg ble mer og mer fortvilet og deprimert, og ikke visste jeg at dette var bare starten på mange dager med tårer.
Etter noen timer ble vi flyttet ned på barsel. Jeg følte meg hjelpesløs. Jeg kunne fortsatt ikke gå, jeg klarte ikke en gang å sette meg opp i sengen uten hjelp. Jeg følte meg som tidenes dårligste mor. Jeg klarte ikke den store styrkeprøven, fødselen. Jeg klarte ikke ta opp barnet mitt når hun gråt. Jeg klarte ikke skifte på henne når hun trengte ny bleie. Jeg klarte ikke en gang å legge henne riktig til brystet når hun ville det. Og jeg fikk ikke hjelp. De hadde ikke tid, de måtte skrive rapporter før de gikk av vakt. Takket være Milles far fikk hun en god start på livet. Han skiftet og trøstet, både Mille og meg.
Etter noen dager ble vi flyttet til Ullevåls pasienthotell. Her fikk vi enda mindre hjelp. Samboeren min måtte skifte på operasjonssåret mitt, han måtte hjelpe meg å dusje, han måtte hjelpe meg å amme. Noe han heller ikke er ekspert på. Jeg tror ikke noen ville ha merket om vi bare reiste hjem.
Vi fikk beskjed om at lille Mille gikk for mye ned i vekt. Hun fikk ikke i seg mat, og en jordmor utalte seg litt uheldig og ga meg delvis skyld for at ammingen gikk dårlig. Nå måtte jeg håndmelke og gi henne mat fra en kopp. Det var dråpen, etter å ikke klare å få henne til verden, ikke klare å skifte på henne, ikke bysse henne når hun gråt, og nå klarte jeg heller ikke å mate mitt eget barn. Jeg var blitt mor, men følte meg ikke som en mamma.
 
Jeg gråt ustoppelig i flere timer, flere dager. Jeg var utslitt. Jeg hadde ikke troen på at dette skulle ordne seg. At jeg skulle bli en god og glad mamma. Takket være verdens beste kjæreste og far, klarte vi oss gjennom den vanskelige starten.
I dag er vi alle tre lykkelige. Vi skifter bleie, vi bysser, vi ammer og vi smiler. Vi går turer, vi leker, vi snakker og vi ler. Jeg kommer nok aldri til å glemme den vonde starten, men det tror jeg heller ikke er meningen.
 
Kombinasjonen av at det beste som har hendt meg også er det verste har vært litt tungt å fordøye. Men til alle som får en vanskelig og tung start vil jeg si: det går seg til! Det kan ta tid, men det vil gå seg til. Dere vil også en dag både amme og le. Ikke gi opp, det er ikke din eller ditt barns feil. Gjør ditt beste, det er det barnet ditt trenger av deg. Tårene renner ikke for alltid, morslykken kommer!
 

 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSvar på fostervannsprøven
Neste artikkelVår store barnehagegutt
DEL