Min fødsel kan nok betegnes som en ganske vanlig førstegangsfødsel. Den var ganske langvarig, uten noen komplikasjoner å snakke om, jeg følte jeg stort sett hadde god kontroll og fikk fin hjelp hele veien.

Publisert: 24. juni 2009

Jeg følte i tillegg en viss trygghet i å ha lest en del om fødsler og smertelindring på forhånd- dette gjorde at jeg nesten intuitivt visste hva jeg ville underveis. I det hele tatt var det en opplevelse jeg blir glad og stolt av å tenke tilbake på!
 
Jeg merket at noe var på gang på ettermiddagen dagen før, Jeg fikk tiltakende rier og begynte å skrive ned hvor lang tid de tok og hvor langt mellomrom det var mellom dem. Jeg gikk og vugget fram og tilbake i leiligheten hele natta. Mannen min gikk og la seg for jeg syntes ikke det var noe vits i at han også skulle gå og mangle søvn. Dessuten takler jeg best smerten når jeg får være for meg selv. Så jeg gikk og gikk, vugget og vugget…
Jeg prøvde å legge meg ned og sove litt også, men riene var så utrolig mye vondere i liggende stilling at jeg ikke orket det. Så jeg gikk, da… I den lille leiligheten vår. I to-tida ringte jeg til fødeavdelingen, de sa jeg bare burde vente, og jeg sa jeg skulle vel klare å holde ut til dagen etter. I åtte-tida ringte vi etter taxi og dro til sykehuset. Da jeg var på do rett før taxien kom, gikk slimproppen. Vannet hadde enda ikke gått.
I taxien hadde jeg noe sånt som fire rier, forferdelig ubehagelig- jeg hadde selv satt meg i baksetet og det føltes ekstremt trangt å sitte der. Jeg fikk uansett en fantastisk følelse i en av pausene mellom riene – det var så fint morgenlys over Middelalderparken. Det ble spilt en rolig sang på radioen, og jeg tenkte ”dette er siste gangen jeg reiser hjemmefra før jeg har blitt mor…”.
 
På Ullevaal fikk jeg komme rett inn i ei fødestue hvor jordmor undersøkte meg. Jeg var livredd for å bli sendt hjem igjen og tenkte meg at åpningen sikkert ikke var så stor enda. Jeg sa høyt at jeg var redd for dette. Åpningen var 3 cm og det var fint og tøyelig, så det slapp jeg heldigvis.

Fødselshistorie

Mannen min og jeg gikk og spiste litt, kom tilbake til fødestua, og der ble vi. Jeg lurte på om jeg kunne få lystgass etterhvert og fikk tilbud om det med en gang. Jeg gråt så noen gledestårer, for jeg syntes den hjalp. I hvertfall fikk jeg en så god rus mellom riene at jeg ikke bekymret meg for neste ri. Jeg bare skravlet og skravlet og følte meg brisen for første gang på over ni måneder… Sånn god-brisen..

 
Etterhvert ble jo riene vondere og vondere… Jeg fikk tiltakende vondt i korsryggen, og mannen min masserte meg. Det var hardt arbeid, og jeg hadde allerede forhørt meg angående steriltvannspapler. Jordmor spurte om jeg ville ha det nå, og det hjalp godt! Det gjør jo litt vondt å bli stukket (de sier det er som vepsestikk), men jeg syntes ikke det var noen ting mot den smerten som riene gir. Jeg tror jeg takler kortvarig smerte ganske bra. Etter en stund fikk jeg det på nytt, og mannen min kunne slappe av i armene.
 
Underveis spurte jordmor om en legestudent kunne få være tilstede, og jeg sa ja, tenkte at det var fint å kunne bidra. Jeg skjønte riktignok ikke da at hun skulle være tilstede under hele fødselen.. Jordmor spurte meg også om legestudenten kunne få undersøke åpningen etter at hun hadde gjort det, og jeg sa ja til dette og. Dermed var det to sett hender som undersøkte meg hver gang. Men det var egentlig ok, jeg syntes ikke det var spesielt vondt. Litt øm ble jeg jo der nede, men…
 
Etterhvert, og fordi jeg ikke hadde så god framgang med riene som jordmor kunne tenke seg, tok hun vannet. Det var misfarget, så de festet en liten ”skrue” på hodet til jenta mi for å sjekke at hun hadde det bra. En stund syntes hun ikke hjertelyden varierte nok, og tilkalte lege. Det syntes jeg var litt ekkelt, men mannen min beroliget meg og minte meg på at noe lignende skjedde i en av episodene i ”Jordmødrene”, og at alt gikk bra da. Jeg spurte jordmora mi en del, og hun ga ikke så klare svar syntes jeg. Men legen virket ikke spesielt bekymret, så da roet jeg meg. Jeg var uansett så opptatt av å komme meg gjennom egen smerte at jeg liksom ikke helt forsto at det var en baby der inne.
 
I ett-totida var det 6,5 cm åpning, og smertene var nå intense. Jeg tenkte mye rart, det var nok både grunnet smerten og lystgassen. For første gang tenkte jeg ordentlig seriøst på at min egen mor fødte meg, og på den smerten hun gikk gjennom for at jeg skulle få komme til verden. Der og da føltes dette slett ikke som en klisjé, men som hard og imponerende virkelighet. Jeg tenkte også på venninner som hadde født barn, på hvor tøffe de var; på hvor fantastisk tøffe alle kvinner som føder barn faktisk er!
På dette punktet lurte jeg på hvor mange timer jordmor trodde det ville ta nå? Kunne jeg spare meg selv for fire timers like intens smerte, ville jeg vurdere det. Jeg hadde jo ikke sovet hele natta og begynte å bli sliten. Jeg sto fortsatt og vugget, det gjorde jeg under nesten hele fødselen fordi jeg syntes det var så vondt å ligge. Legen kom da inn igjen, og jeg spurte henne. Hun sa at med epidural tar fødselen vanligvis lenger tid. Det ville jeg jo IKKE!!
Jordmor var positiv, men vi ble enige om å sjekke åpningen igjen en halvtime etter og ta det derfra. Da var det 8 cm åpning, og jeg forkastet ideen om epidural. Jeg ble nå bedt om å legge meg på magen oppå en saccosekk i senga for å bli kvitt kantene rundt åpningen. Der lå jeg til vaktskiftet var over og den nye jordmora kom. (Jeg rakk å få en pressrie før det). Hun fikk meg ganske raskt over på ryggen i senga for å undersøke meg. Hun beordret meg også på do for å tisse (lenge siden sist) og ba meg sitte gjennom et par rier for å få hjelp av tyngdekraften. Jeg syntes ikke riene var noe vondere da enn når jeg fikk lystgass, så lystgassen hjalp nok mest psykisk. Det hjalp også å gjemme grimasene inni maska. Jeg liker som sagt å være litt for meg selv når jeg opplever smerte, så det var en god ting for meg.
 
Deretter fikk jeg drypp. De ville ikke drøye det for lenge med å få babyen ut p.g.a. det misfargede fostervannet. Jeg vet egentlig ikke om det var noen vits, jeg følte da at riene var gode. Uansett: Kl. 17.10 spurte jeg jordmor når hun trodde babyen ville være ute. Hun sa ca. kl. 18. Jeg var da ganske redd- har jo ikke opplevd en fødsel før- og smertene var hivende intense! Men jeg mobiliserte ALT jeg hadde og presset og presset…
Jordmora måtte be meg puste til slutt- jeg ble jo helt illrød. Leppene mine var blå i flere dager etterpå fordi jeg presset dem så hardt sammen!
 
Jeg kunne se at de begynte å forberede seg ”der nede” på at babyen skulle ut, men jeg trodde likevel på en måte ikke på det. Trodde det fortsatt kunne ta en evighet. Men jeg presset, mens mannen min heiet meg fram… og til slutt kjente jeg noe som føltes som fem par hender inni der, og ropte ”Hva er det dere DRIVER med?” (Var nok da litt lei av at to par hender skulle inn der hele tida) Og så hørte jeg gråt, og så så jeg jenta mi, en fullkommen, rosa babykropp i hendene til jordmora. Jeg sa: ”hun er jo helt perfekt!” og hun ble lagt på brystet mitt. Jeg gråt, og så på henne, og gjentok at hun var perfekt, og mannen min stod ved siden av meg og hikstet så smått. Jeg gråter nesten her jeg sitter og skriver også, for det øyeblikket kan virkelig ikke beskrives. Jeg syntes hun var helt fantastisk, verdens mest perfekte lille vesen. Hun ble født kl. 17.30, så det hjalp å ta i alt jeg hadde!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødsel med fødselsangst
Neste artikkelHvordan unngå flåttbitt?
DEL