Fødselen startet med at vannet gikk klokken tre om natten. Noen minutter senere kom riene, og ble jevnt og trutt lenger og sterkere. Jeg greide å bevare roen og puste meg gjennom. Jeg fokuserte på at det ville gjøre vondt, men snart kom til å være over. Det var et nødvendig onde.

Sist oppdatert: 6. January 2014

De siste månedene av svangerskapet hadde jeg lest mye på diverse foum, og pløyd gjennom alle fødselshistorier jeg kom over. Jeg hadde lest statistikker og fagartikler, og satt igjen med inntrykk av at dette kom til å være vondt og langdrygt. Kanskje 12-18 timer med rier, inkludert tiden fram til fire centimeter åpning. Jeg fant også ut at jeg bare måtte ta tingene som de kom.

Jeg ringte føden etter å ha vasket vannet opp, og forsikret meg om at det virkelig var fostervann og ikke tiss, og at riene var ekte rier. Samtalen med føden husker jeg lite av, for jeg hadde nok med å ikke stønne eller skrike inn i røret. Men jeg fikk med meg at jeg skulle vente til riene ble regelmessige og 3-4 minutter mellom hver.

Prøver å vente hjemme
Så gikk jeg å la meg, for jeg hadde lært at det var viktig å bevare energien tidlig i fødselen. Jeg telte og telte, men det var hele tiden rundt 5-7 minutter mellom hver rie. Etter fire timer i senga hvor jeg prøvde å bevare roen, slappe av og puste meg gjennom riene, ga jeg opp. Jeg fant ut at vi heller fikk fra inn på sykehuset og vente på gangen der.

Riene tok seg opp med én gang jeg reiste meg, så kjæresten fikk æren av å kle på meg, rigge opp puter og dyner i bilen, og halvveis bære meg ut.

Les også disse fødselshistoriene:

Min 10 minutter lange fødsel!

Min akutte hjemmefødsel

Adrian (5) var mammas fødselshjelper

Vond biltur
Det var den verste bilturen noen sinne. Én times kjøring hvor jeg skrek hvert femte minutt og sparket i bildøra. Heldigvis beholdt kjæresten min roen, og fikk oss trygt fram. Etter litt surr med parkeringen fant vi heldigvis fram til fødeavdelingen (med litt hjelp). Jeg nesten krøp fram til det første kontrollrommet.

Jeg ble møtt av en hyggelig jordmor. Hun introduserte seg samtidig med en rie, så jeg husker ikke hva hun het. Hun ville sjekke åpningen, og jeg forventet at hun skulle si 1-2 centimeter, og bli sendt hjem (for dette hadde jeg lest at mange opplevde). Men jeg hadde allerede 5-6 centimeter åpning, og fikk mitt eget føderom i stedet.

Roer litt ned
Etter å ha festet litt belter på magen, byttet til sykehusskjorte og funnet ut av lystgassen, kunne vi slappe av litt. Ferden inn hadde vært ganske stressende for oss begge.

Jordmor satte seg ved pc-en med papirene mine, og spurte om mine ønsker. Jeg pustet inn og ut av masken, men fikk ikke noen effekt. Jordmor skrudde opp gassen på maks, men jeg kjente ingen forskjell.

Trykketrang
Etter første ri på fødebenken følte jeg en trang til å presse, men jeg tenkte at dette var jo feil. Jeg hadde lest at denne perioden varte lengre, og at man ikke skulle presse for tidlig. Derfor spurte jeg ikke jordmor før enda to rier var overstått om denne trangen var normal.

Hun spratt opp og sjekket meg igjen (det hadde gått 30-45 minutter siden første sjekk). Da hadde jeg 10 centimeter åpning, og hun kunne se hodet allerede! Dette stemte heller ikke med hva jeg hadde forventet meg. Jeg skulle jo vandre rundt i gangen, sitte litt i badekaret og kanskje få ut ungen en gang på kvelden!

Les også disse fødselshistoriene:

Måtte kjøre til føden selv

En sprø fødselshistorie

Jeg fikk aldri trykketrang!

En tung time
Den neste timen er noe uklar, men jeg husker jeg var så sliten at jeg holdt på å svime av. Jeg måtte holde meg fast i sengen. Det var rundt ti seukunders pause mellom riene på slutten, og jeg skrek høyt på hver topp. Jordmor måtte mase på meg hver gang at jeg ikke skulle spenne ryggen, for da ble vinkelen for babyen feil.

Til slutt fikk jordmor og kjæresten min karret meg opp på huk, for å unngå at jeg spente ryggen. Husker at jeg fikk til pressingen enormt bedre da, og det ble endelig skikkelig framgang. Det er en merkelig følelse å kjenne at babyen beveger seg ned og ut!

To rier senere kom babyen, sånn passelig blå. Det var en kjempelettelse, og utmattelsen gikk faktisk over på et øyeblikk! To timer etter at vi ankom sykehuset, 7 1/2 time etter at vannet fikk, så lå hun på brystet mitt, flott og fin!

De første minuttene
Jeg fikk en andregrads revning innover. De satte bedøvelse for å sy, men fordi jeg blødde så mye, måtte de ta opp stingene igjen og sy på en annen måte. Jeg kjente ingenting før bedøvelsen gikk ut. Da vrælte jeg, og de satt ny sprøyte.

Hele tiden lå ungen på brystet og søkte etter puppen. Hun har stor appetitt, og det viste hun allerede da. Men siden jeg ikke flyttet henne til puppen, men holdt henne midt mellom, sugde hun seg like godt fast der, og blokkerte sine egne luftveier. Plutselig rev barnepleieren henne opp igjen, for hun ble blå! Heldigvis var det ikke farlig, men vi ble skremt likevel.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med hvordan alt gikk, men jeg skal ikke vente så lenge hjemme neste gang.

Nyfødt og fin.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMerkelige magebilder
Neste artikkelKlare selv!
DEL