Jeg var på Ahus til kontroll av min svangerskapsforgiftning torsdag den 17. januar 2008. Jeg hadde ekstremt høyt blodtrykk og hadde gått opp 10 kg i vannvekt på 1 uke!! Heldigvis sto alt bra til med babyen, men legen valgte likevel å legge meg inn, for nå var det visst ikke forsvarlig å la meg gå lenger..

Sist oppdatert: 3. June 2009

Jeg ble lagt inn, og beskjeden var klar: nå reiser du ikke herfra uten baby! Jeg ble kjempelettet. Det skulle bli deilig etter plagene den siste tiden. De satt inn sånn Foley-kateter på fredagen, og det skulle sitte inne i 36 timer. Tiden gikk saaaakte.. Så endelig tok de det ut, og begynte med tabletter opp i skjeden. 4 stykker rakk jeg og få inn, før vannet faktisk gikk av seg selv!!
Riene ble ganske sterke med en gang, så den natten ble lang.. Dette var altså natt til mandag 21. januar 2008. Jordmora mi var ei gudesendt dame, og gjorde det hele meget behagelig for oss. Jeg var mest komfortabel med å bruke lenestolen under riene.
Riene fortsatte utover dagen på mandag, men det var ingen fremgang. Jeg hadde fortsatt bare 3 centimeter åpning 12 timer etter vannet var gått og det var med drypp!! Jeg kjente jeg begynte bli sliten.. Anestesilegen var der og prøvde gi meg epidural, men han klarte ikke sette. Jeg fikk bare brutalt vondt i høyre hofte.. Så ingen epidural. Men jordmora ga meg morfin så det hjalp godt!
Jeg fikk beskjed om å tømme blæren jevnlig for det gjorde visst at riene ikke var så vonde.. Så jeg hadde koblet meg av drypp og andre ledninger da vi gikk på do. Dette er det siste jeg husker på en god stund, men skal fortelle det jeg selv har blitt fortalt. Jeg kom visst deisende ut av toalettet og slo hodet og skulder i vasken og veggen før jeg møtte gulvet. Der gikk jeg visst inn i kramper på gulvet. Det ble stor ståhei inne på føden nå. Leger og jordmødre kom rushende. Jeg var nå gått fra å ha svangerskapsforgiftning og å være syk, til å ha en tilstand som heter eklampsi og var livstruende både for meg og babyen. Dette er sjelden og inntreffer kun 5-10 ganger per år i Norge.
Jeg ble rushet ned på operasjonsbordet og min kjære mann fikk være med da de klarte sette spinalbedøvelse på meg. Jeg fikk ikke narkose på grunn av det høye blodtrykket. De ville prøve spinal først, da det har best virkning på blodtrykket. Mannen min var nok rimelig blek stakkar…
10 mennesker var i samme rom som oss da babyen ble forløst med akutt keisersnitt, mandag 21.januar kl 17.37 med målene 50 cm og 4045 gram. Alt sto bra til med jenta vår, men hun trengte varme og ble lagt i kuvøse. Og hun kom 3 uker før termin! De stiftet meg sammen, og sendte meg på postoperativ, mens mannen min fikk være med jenta vår videre opp på barsel.
Jeg har noen små glimt av hva som skjedde så den kvelden. Jeg kan huske å våkne på postoperativ med masse smerter og blei stappa full av morfin igjennom mange kraner i begge armer.. Hehe! Mine foreldre og besteforeldre kom for å se på babyen og hilste så vidt på meg. Jeg gikk visst inn i nye kramper den kvelden etter operasjonen, så det ble enda litt mer drama.. Så det neste jeg husker er på intensiven, jeg gikk visst inn i nye kramper samme kveld noe som er utrolig sjelden.. Der fikk jeg endelig se mitt vakre barn! Hun hadde masse svart hår og lignet på meg!
Tirsdag kveld sendte de meg opp på barsel, og da begynte ting å bli noe klarerere.. Jeg gråt i allefall masse, masse, masse! Det er noe veldig spesielt med å være 25 år, våkne opp og brått være pleiepasient på 95.. Jeg hadde kateter og var 100 prosent sengeliggende og trengte hjelp til absolutt alt.. Men jeg kom meg fort! Allerede torsdag var jeg oppe og gikk noen skritt.
Kateteret kom ut på fredagen og alle stingene var ute på lørdag.. Jeg fikk komme hjem den 29.januar, 8 dager etter jeg var livstruende syk. Og har fått verdens vakreste barn som veide 4000 gram da vi dro fra sykehuset! De som jobber på Ahus er Guds engler, om sådanne fins.. De tok seg masse god tid til meg, og hørte på alt “tullet” mitt i barselstårer, vasket bort bæsj og blod akkurat som om det var helt normalt på unge mennesker, De kom inn og spurte om hvordan det gikk og så videre. Jeg får helt tårer i øynene når jeg tenker på de fantastiske menneskene!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn langdryg fødsel
Neste artikkelAu – vond fødsel!
DEL