På termindatoen kom de første riene. Men Gabriella kom først til verden først 51 timer og en tang senere.

Sist oppdatert: 13. oktober 2011

Terminen min var 09.07.10. Etter et langt og trutt svangerskap, men mange plager, var jeg veldig klar for å bli ferdig. På kvelden skjønte jeg at jeg kom til å gå over tiden, for det var ingen tegn på at fødselen var tenkt til å starte.

Etter vi hadde spist kvelds og skulle legge oss, kjente jeg at jeg hadde veldig vondt i magen. Jeg gikk inn i sengen, og etter en stund skjønte jeg at dette måtte være rier. Kjentes ut som mensen smerter bare vondere. Jeg tok tiden på hvor lenge de varte, og hvor lenge det var mellom hver rie. Gjennomsnittet lå på 5 min mellom hver, og de varte i ett min. Siden de kom så tett fant jeg ut at det var like greit å bare ringe jordmor. Klokken var nå halv tolv på kvelden.
Jordmor kom til legevakten, og sjekket åpningen. 2 cm, og vannsekken var på spreng. Siden vi hadde et stykke å kjøre til sykehuset, ville hun ikke sende oss hjem igjen, så vi kjørte mot Haukeland sykehus.

Ankommer Storken
Der ble vi tatt imot av en kjempehyggelig jordmor som viste oss vei inn til storken. Storken er der alle føder naturlig, uten drugs ol. Alle som er i fødsel uten tegn på komplikasjoner må starte der, og gå videre til føden senere om de vil ha epidural eller det skjer noe som gjør at de ikke kan føde naturlig. I tillegg var det smikkfult på føden den dagen.

De tok på meg en CTG maskin og målte hjerterytmen og riene mine. Jeg hadde fortsatt bare 2 cm, og forberedte meg på at dette kunne ta litt tid. Hele natten lå jeg med rier hvert 5 min, og duppet av i mellom de. På morgenen var det vaktbytte, og jeg fikk en ny, veldig hyggelig jordmorstudent. Hun målte meg, og det hadde bare utvidet seg til 3 cm.

Jeg prøvde å gå mest mulig med prekestolen for å få tyngdekraften til hjelp. Hver gang jeg fikk en rie, fikk jeg intense smerter i korsryggen, samtidig som magen trakk seg sammen som en intens mensensmerte, bare 3 ganger verre. Samboeren min måtte massere meg i korsryggen under riene, for det var det eneste som hjalp. Føltes også som det var ut av rumpa babyen hadde tenkt å komme. Vi gikk oss en tur rundt utenfor kvinneklinikken. Måtte stoppe for hvert andre skritt jeg tok for å puste meg gjennom en rie.

Liten framgang
Kl 15 fikk jeg enda en ny jordmor. Hun sjekket meg, og jeg hadde fortsatt bare 3 cm! Herregud da, og jeg som har gått hele dagen for at tyngdekraften skulle hjelpe, til ingen nytte? Jeg prøvde å sitte på gymball å gynge, men det var fryktelig ubehagelig. På kvelden fant vi ut at vi skulle reise hjem. Er ofte i sin egne, avslappende omgivelser ting kan skje litt lettere. Så vi kjørte hjem kl 21 på kvelden, etter nesten et døgn på kk.

Jeg gikk og la meg nesten med engang, men fikk ikke sove. Riene begynte å ta seg veldig opp og ryggsmertene var helt uutholdelige. Jeg irriterte meg over samboeren min som lå og snorket vedsiden av. Hvorfor skulle han få sove godt mens eg må ligge her å ha det vondt?? Jeg sto opp og gikk rundt på stuegulvet. Natten gikk utrolig tregt. Kl 07 på morgenen fikk jeg nok. Nå var riene så sterke at jeg klarte ingenting. Jeg vekket samboeren og sa at jeg ville opp på sykehuset igjen.

Tilbake på sykehuset igjen
Der ble vi igjen, tatt imot av en hyggelig jordmor, og fikk samme rommet som sist. De målte meg, 4 cm! Herlighet, hvor tregt kan det gå? Vannsekken var på spreng hele tiden, men de ville ikke ta vannet, for på storken skal alt skje naturlig. Problemet med det var at det var så mye vann mellom hodet til babyen, og bekkenet så babyen fikk ikke lagt skikkelig press på bekkenbunnen. Ikke rart ting tok lengre tid.

Jeg ba om noe smertelindring, for nå orket jeg virkelig ikke mer. Var helt utslitt etter en dag og to netter uten søvn, lite mat for man har jo null appetitt når man er i fødsel, og konstant rier. Jeg fikk tilbud om akupunktur. Jeg var villig til å prøve hva som helst. Jeg synes ikke det hjalp i det hele tatt. Gjorde bare vondt når de snurret rundt på nålene i meg. Jeg ville prøve badekar, og gud bedre hvor deilig det var. Det varme vannen lindret smertene veldig. Jeg sovnet nesten i badekaret flere ganger. Samboeren min måtte holde haken min over vann, for at jeg ikke skulle dette under. Etter en stund ble jeg lei av å ligge der, og riene føltes like gale igjen. Jeg gikk opp av badekaret, men angret med engang. Var da jeg kom på hvor frykelige riene var utenfor det varme vannet.

Jordmor målte meg igjen. 5 cm, endelig halvveis. Går ikke de siste 5 ganske kjapt? Jormødrene gikk og diskuterte om de skulle ta vannet, men ville høre med legen. Er jo ikke slikt de gjør her på storken vettu. Ba jeg om å komme på storken kanskje?

Klar for epidural
Jeg fikk ny jormor, igjen. Samme som jeg hadde første natten da jeg kom inn. Jeg ville oppi badekaret igjen. Etter en stund sa jeg at nok er nok, nå vil jeg ha epidural. Jeg var helt demotivert og fattet ikke hvordan jeg skulle klare å presse ut en baby, så sliten som jeg var. Gikk med alle slags tanker om at jeg ikke ville ha baby likevel og dette kom jeg aldri til å klare.

Jordmor skjønte meg godt, og sa jeg hadde holdt ut ganske lenge, 49 timer for å være nøyaktig. De ville sjekke åpningen først, 6 cm. Og der gikk vannet. Det var veldig grønt og ekkelt. Og der fikk tingene fart på seg. Riene ble så utholdelige at jeg skrek av smerte. De kjørte meg ned på føden for at jeg skulle få epidural. Etter to forsøk gikk det endelig. Jeg fikk beskjed om at pga epiduralen ville riene dabbe av. Jeg la meg ned i god tro om å endelig få slappe av litt. Lengtet veldig etter søvn. Jordmor slo av lyset og sa at hun kom tilbake senere.

Rommet fullt av leger
Da kjente jeg en enorm pressetrang. Jeg klarte ikke la være å presse. Samboeren min fikk panikk og dro som en gal i ringesnoren. Jordmor kom inn og trodde meg nærmest ikke når jeg sa jeg måtte presse. Hun sjekket åpningen og sa at her har det jammen skjedd ting. Full åpning. Endelig! Jeg ville ligge sidelengs og presse pga bekkenløsningen. De festet en sonde på babyens hode for å måle pulsen. Jeg presset som en gal. Etter en stund begynte babyen å stresse.

Det strømmet inn med leger, og jeg måtte legge meg over på rygg. Babyen måtte taes med tang, for de kunne ikke satse på at jeg klarte å presse den ut fort nok. Jeg fikk bedøvelse, et klipp og en svær tang oppunder.

Endelig!
Etter noen intense press, fikk jeg en liten skapning oppå brystet mitt. En nydelig jente, med masse svart hår, og to kulerunde øyne som stirret opp på meg. Etter så langt tid, var hun endelig her. Min fantastiske datter. Født 12.07.10 kl 02:15. Jeg skjønner hva alle mener med at dette øyeblikket er ubeskrivelig fantastisk. Har aldri følt en så overveldende lykke. Jeg har blitt mamma! Kjærlighet ved første blikk er når man har født et barn. Virkelig verdt 51 timer med smertehelvete.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFolat bra for språkutvikling
Neste artikkelOj- det er to!
DEL