Jeg hadde tenkt mye på denne dagen, om smerte, uro og angst. Terminen min var 30. november. Hele svangerskapet gikk jeg med sterke kynnere og diabetes. Dette var ikke som jeg hadde tenkt meg.

Sist oppdatert: 11. mars 2008

Alle pratet om at det var så fantastisk deilig å gå gravid, å jeg 21 år gledet meg jo..
Gledet meg til å spise masse og kose meg skikkelig.

Men det skjedde da ikke, så ble jeg 22 på sommeren, å da begynte jeg å merke svimmelhet å hjerteklapp. Jeg fikk konstatert svangerskapsdiabetes, jeg skulle jo bare spise å kose meg jeg.

Så begynte kynnerne. Å de var vonde, ett par dager i uke kom de.Jordmor fortalte meg at kynnere var lik rier så dette var en forsmak på fødselen, å jeg tenkte jo dette kommer jo til å gå flott. Hvis det ikke er verre enn kynnere så klarer jeg dette med glans!

Så kom dagen før dagen, før den store dagen. Den 28 november smalt det til i ryggen, jeg kjente en del smerter i rygg og buk. Og tenkte, nå er det i gang. Hang over sofaen mens samboer og mamma tok tiden. 6minutter mellom hver rie, vi ringte sykehuset å fikk beskjed om å komme med en gang.

Satt oss i bilen og kjørte nedover
Kom på sykehuset, å ble møtt av en rødhåret dame, som så, så snill ut. Ble sjekket åpningen, den var   2 cm. Det var lite! Den rødhårete jordmoren sa at dette går fort, du har sterke rier, og dette går så bra. 5 timer gikk, å 3cm. Jeg ble lagt i badekar for å lindre smertene. Ikke fortalte noen at dette kunne utsette noe. Der lå jeg.

Så var det opp å sjekke åpningen igjen, å ingenting hadde skjedd, jeg lå nå med 4 minutters mellom riene. Og måleren som målte riene lå på over 100. Å tiden gikk, smertefullt var det. Så var dag 2 her, den 29. november. Så typisk at samme rødhåra jordmor hadde vakt nå også.

Jeg hadde så vondt, 4 cm var vi kommet til nå.  Og enda 4 min mellom riene. Jeg skreik etter smertestillende, å den rød hårete jordmoren sa at neida det trenger du ikke. Dette er ikke vondt. Jo jøss, hvem er hun til å prate? Å jeg slengte ut i full fyr å flamme om hvor mange barn hun hadde siden hun kunne fortelle meg hvor vondt jeg hadde det. Å da fikk jeg svaret at nei hun hadde da ikke barn, ba jeg henne komme seg fort ut av rommet. Og at jeg ikke ville se henne noe mer før jeg dro hjem med barnet!

Så der lå jeg. En ny jordmor kom, og hun var snill, hun så ikke bare snill ut. Så snill og koselig. Hun kom på kvelden. Og hun skjønte hva jeg gikk gjennom. Hun hadde selv barn og syntes at jeg hadde ligget lenge nok for å ha det så vondt. Så hun skulle fikse meg lystgass.  Midt på natten ,der lå jeg, natt til 30. november. Med lystgassen som ikke funka, å jeg spydde og spydde av lystgassen. Ingenting som skulle funke. 5 cm var jeg kommet til. Jordmora syntes så synd på meg siden jeg bare åpnet meg med 1 cm om gangen.

Etter noen timer, på morgenkvisten den 30. november, kom legen og skulle sjekke tilstanden. Jeg krevde keisersnitt siden jeg hadde ligge så legen med smerter. Og jeg var jo selvfølgelig redd for barnet mitt. Men legen sa neida du kan ligge sånn her 1 dag til før vi griper inn. Jeg ble så trist! Trøtt og vondt som jeg hadde, lå bare der. Da krevde samboer og mamma at nå får du i jenta noe smerte stillene dette går jo ikke. Legen var enig smertestillende skulle jeg få, å han skulle komme med noen Paracet til meg, Hallo! Epidural takk, skrek jeg!

Nei sa legen det hindrer riene dine bare. Jeg ga meg ikke, jeg sto på mitt å sa epidural skal jeg ha. 2 timer sener kl var rund 11 kom anestesi legen og ga meg epidural. Det var som å komme til en bedre verden. Der lå jeg å så på måleren som måle riene mine. Høye var de. Men jeg hadde det gått jeg. Ny jordmor kom på vakt som en sol, kom hun inn så søt, så snill og grei.

Og sier nei dette kan vi ikke ligge å vente på, vi tar vannet ditt vi.  Å jeg så overlykkelig.
Klokken 14.00 tok hun vannet. Å der lå jeg, og ventet og ventet. Kjente at epiduralen måtte øke styrke for det ble bare verre og verre.

kl 19:30 på kvelden var det ett rent helvete, jeg hyla, det var så vondt. jeg ble lagt opp med bena i spiler. Og endelig 10cm! Da sa jordmora ja nå er vi klar til å føde.

Å inn igjennom døra kom Eva.. Eva lyste opp hele rommet, noe så vakkert å fint. Hun skulle ta i mot lille babyen vår. Da var vi klar sa hun, når du kjenner det tar tak da presser du alt du kan.  Å jeg tenkte det kan ikke bli verre enn dette.

Å jeg kjent det tog tak, å begynte å press, huff, det gjorde så vondt.. Å jeg klarte å rive ut kanylen i handen min, så vi måtte stoppe opp fødselen for å så stikke meg på nytt i den andre handen.. Litt av et styr for å få denne ungen ut, så var alt på plass å vi var på an igjen. Jeg hadde slått samboer og kastet ut mye stygt av meg.Og rett før lillegutt kom, kom den rød hårete jordmoren inn. Jeg har aldri kjeftet så mye på en person. Og kasta hun ut med mitt ordbruk så fort som jeg gjorde der.. Klokken var nesten 20.45 å så sier Eva et til press så kommer barnet. Å jeg pressa så hard jeg bare klarte, Å kjente gått at der var han ute. Med navlestrengen rundt hode å blå.. Jeg var så redd, men et lite kakk i ryggen å han skrek og skrek.

Så nydelig, så vakker liten gutt. Skulle jeg få etter 3 laaaaange dager med smerte. Alle dagene med smerte var glemt da jeg fikk barnet opp på brystkassen. Så ufattelig. Alt var glemt å det eneste jeg kunne tenke var at jeg vill gjort om alt dette fler foldige ganger bare for å se den nydelige gutten vår.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa Emil kom til verden
Neste artikkelMen fødsel: hastekeisersnitt
DEL