Det hele startet rundt kl. 23.00 fredag 8. februar. Jeg våknet fra min dype søvn av at jeg kjente noen litt kraftige tak i sidene av ryggen og magen. Disse takene var ikke så vonde at det gjorde noe, de kjentes ut som litt menssmerter egentlig og var ikke så veldig regelmessige. Så jeg tenkte egentlig ikke så mye over det, siden det tidligere hadde vært et par ”falske alarmer” på at det skulle bli fødsel.

Sist oppdatert: 21. november 2008

Da klokken begynte å nærme seg 23.45 så ble takene litt kraftigere og etter hvert virket det som om de kom litt hyppigere.
 
Da klokken ble rundt kl 00.00 sendte jeg melding til en av mine beste venninner som heter Lene Jeanette og skrev at jeg tenkte at det muligens var noe på gang. Hun ble jo selvfølgelig ganske ”giret” og ringte meg med en gang.
 
Jeg satt og pratet med Lene i litt over en time og pustet og pese i telefonen. I løpet av denne timen hadde jeg kraftige tak som jeg etter hvert begynte å forstå at var virkelige rier. Riene kom med intervaller på ca 5-6 minutters mellomrom og varte i rundt 1 minutt hver gang, og kom ca 10 ganger i løpet av en hel time.
Nå gjorde riene såpass vondt, så jeg fant ut at jeg ikke orket å prate stort lenger.
Jeg la på røret og fant ut at jeg skulle vekke foreldrene mine. (Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg ikke vekker min kjære først. Det er av den enkle grunn at han er så godt som umulig å vekke og spesielt om han ikke er helt 100% overbevist om at noe VIRKELIG skjer. Jeg prøvde å dytte litt i han å si at jeg hadde vondt og at det var regelmessig men han bare mumlet: ”ikke gidd å plage meg Lillian, legg deg til å sove igjen”. Og så sov han bare videre.
 
Jeg fant da ut at å vekke han var nytteløst der og da, så i steden for å kave med å få han opp av sengen så gikk jeg opp til mine foreldre først og banket forsiktig på soveromsdøren deres. Jeg stakk hodet mitt inn og sa: ”NÅ VET JEG AT DET ER NOE PÅ GANG!!! Jeg har veldig vondt og regelmessige rier. Har til og med laget rieskjema”.
Da sa de at da var det jo bare til å ”hive seg i bilen”. Så sa jeg at jeg skulle bare hente noen siste småting til sykehusbagen og tisse litt samt vekke min forlovede selvfølgelig, så kunne vi dra.
 
Da jeg kom på toalettet merket jeg at jeg hadde blødd i truseinnlegget jeg hadde på, så nå var det i alle fall ingen tvil om at det var i gang. (I og med at når livmormunnen åpner seg får en ofte blødning.) Så jeg vagget meg ned igjen på rommet så fort som jeg kunne og ristet i min kjære så dro jeg ned trusen og sa: Hvis IKKE det er noe på gang nå så er jeg presidenten av USA eller noe i den retning, og da skulle du se at han fikk fart på seg ja. Jeg har aldri sett noen komme seg opp av sengen så innmari fort!
 
I mellomtiden ringte mamma føden og gav dem informasjon, og de sa at det var bare til å komme inn en tur for en sjekk. Men de hadde det veldig travelt og det var veldig fullt på avdelingen, så det var en mulighet for at jeg likevel ville bli sendt hjem igjen dersom det ikke var ordentlig i gang. Vi fant likevel ut at vi ville inn en tur.
 
Vi kledde på oss ytterklærne og satt oss i bilen og dro hjemme ifra ca kl. 01.15. Den bilturen var forferdelig lang og fæl, følte jeg, siden jeg nå hadde rier med 2-3 minutter i mellom hver. Jeg satt og vridde og vendte på meg i alle mulige retninger og bare håpet turen kunne gå litt fortere sånn at jeg kunne finne ut hvor langt inne i fødselsprosessen jeg var og eventuelt få en fødestue å hvile på.
 
Da vi ankom Haukeland sykehus var klokken blitt ca 01.45. Jeg stod og hang over is-disken i Narvesen-kiosken nede i resepsjonen mens jeg ventet på at det skulle komme en jordmor å hente oss.Etter ca 3 lange minutter med venting kom det endelig en jordmor. Vi ble tatt med inn på føden og inn på et undersøkelses rom.
 
Da vi kom inn på rommet hadde jeg VELDIG vondt og da kom riene med kun 1-2 minutters mellomrom. Jeg pratet litt med jordmor og gav henne noen opplysninger. Og så fant hun ut at de i det minste skulle undersøke meg gynekologisk for å se om det var kommet noen åpning i mormunnen. Hun sjekket åpningen og til min store grusomhet så sa hun: ”Ja du har knappe 1 cm du” og jeg ble jo totalt skuffet og kjempeurolig. Jeg som hadde så vondt da. Jeg var helt sikker på at jeg hadde minst 5 cm liksom, men den gang ei.
 
Jordmor som jeg hadde fryktet at hun helst ville sende oss hjem igjen på grunn av at det kunne bli veldig langdrygt og så hadde de bruk for alle fødestuene sine til dem som var kommet noe lenger i prosessen enn det jeg var. Dessuten mente hun det var bedre for meg å slappe av hjemme. Plutselig var det noen som ”ringte på” jordmor og hun måtte løpe. Vi ble da alene i rommet en god stund før hun kom inn igjen.
 
Mens jordmor var ute av rommet fikk jeg bare vondere og vondere og hylte noe grusomt og pustet og peste. Da hun kom inn igjen sa hun at hun hadde hørt meg langt ute i gangen og at det hørtes ut som om jeg hadde det virkelig vondt. Det var jo det jeg egentlig hadde prøvd å fortelle henne hele tiden… Så hun sa da at vi kunne få bli, men det kunne ta en stund før vi fikk en eventuell fødestue. Hun sa jeg kunne dusje og slappe av inne på rommet i mellomtiden og det gjorde jeg. Jeg fikk også klyster mens jeg ventet, noe som ikke var fullt så kjekt, men det lettet i alle fall litt på ”trykket”.
 
Etter cirka to timer inne på undersøkelsesrommet var klokken blitt ca 03.00. Vi fikk da endelig melding om at jeg kunne bli flyttet til en fødestue, men at om det kom noen som måtte føde i all hast så måtte jeg bli flyttet på. Dette var helt ok for meg fordi jeg ville bare ha et større og bedre rom hvor vi kunne hvile litt før fødselen var virkelig i gang.
Vi tok med oss alle tingene og gikk inn på fødestuen med noen stopp på veien i gangen på grunn av rier. Det var en kjempeflott fødestue med badekar og stor god seng å hvile i og rommet var veldig pent. Det føltes lite som et sykehus egentlig.
 
Inne på fødestuen var det fortsatt 1-2 minutter mellom hver rie som varte i ca 1 minutt hver gang. Etter noen rier til fikk jeg satt akupunkturnåler på meg. To i hendene, to i føttene, en i hodet, og to i ryggen. Jeg følte at dette hjalp litt, men ikke så voldsomt mye at det gjorde noe.
 
Nå ville jeg at jordmor skulle sjekke åpningen igjen. Av en eller annen grunn (husker ikke hvorfor) kunne de ikke det enda, så jeg måtte vente og vente og vente.
 
Da klokken ble rundt 08.00 sjekket de åpningen igjen. Da hadde jeg hatt veldig mange og effektive rier i mellomtiden, så jeg tenkte: ”nå må jeg nå hatt fått større åpning etter hvert”, men den hadde bare økt med usle 1 cm. Så igjen ble jeg selvsagt veldig skuffet og begynte å gråte siden jeg hadde så fryktelig vondt nå.
Jeg spurte om jeg kunne få være så snill å komme opp i badekaret nå, men det fikk jeg ikke lov til. Det var på grunn av at noen ganger så gjør det varme vannet slik at riene blir svakere eller forsvinner helt, og det måtte jo ikke skje etter så mange timer med smerter og ”gode” rier. Så jeg led meg gjennom riene i noen timer til og fikk da heldigvis en prekestol som kunne henge over. Det var ganske godt for det var jo helt grusomt å skulle ligge med riene.
 
Da klokken ble rundt 11.00 hadde jeg veldig kraftige rier og jordmor fant ut at jeg skulle få lov til å bade litt. Jeg la meg i badekaret og lå der og vridde på meg og sukket og stønnet av alle smertene i rundt en time til.
Da klokken ble cirka 12.00 var det tid for vaktskifte. Da kom det en ny jordmor inn og den første gikk hjem. Den jordmoren jeg hadde nå var veldig snill og grei, og var den som hjalp meg mest følte jeg av alle sykehusansatte jeg møtte den dagen. Hun het forresten Eva.
 
Etter en stund i badekaret orket jeg ikke varmen lenger så jeg bestemte meg for å gå ut av. Jeg kledde på meg og gikk for å legge meg i sengen for å hvile. Tiden gikk videre, sakte da vel og merke, og jeg fortsatte å lide meg igjennom rie-smertene. Det var fremdeles 1-2 minutter i mellom dem og de varte i ca 1 minutt så det var lite pause for meg, for å si det sånn. Jeg prøvde å ligge og hvile, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg klarte virkelig ikke å ligge i ro fordi smertene var så sterke. Jeg hadde to akupunktur-nåler på meg nå, en i hodet og en i korsryggen, men det hjalp ikke noe særlig følte jeg. Så i håp om å få bort noen av smertene så ”løp” jeg rundt i rommet og prøvde å ”riste” smertene av meg. Høres patetisk ut, men jeg gjorde faktisk det!
Nå ”hylte” jeg etter i epidural-bedøvelse og spurte om jeg ikke kunne være så snill å få den. Men jeg hadde jo ikke noen særlig åpning i livmorhalsen, og hadde jeg fått epiduralen da kunne riene ha stoppet opp og jeg måtte ha begynt helt fra begynnelsen igjen. Det ville jeg jo ikke. Så jeg ”bet i det sure eplet” og fortsatte å jobbe meg igjennom riene.
 
På dette tidspunktet var jeg veldig kvalm, sulten og svimmel, så Eva gikk for å hente noe jeg kunne spise. Da hun kom inn med maten var riene enda mer intense så nå orket jeg ikke å spise. Hun prøvde å ”tvinge” litt mat i meg, men det var ikke så lett. Jordmor sa at det var viktig at jeg spiste nå siden jeg ikke kunne få mat etter jeg hadde fått epidural-bedøvelsen. Så jeg presset en liten bit eller to av skive med skinke og agurk inn i gapet, så orket jeg ikke mer. Alt var jo så vondt nå, så selv om jeg var fryktelig dårlig så var mat det siste jeg ville ha.
 
Jordmor fant ut at vi skulle sjekke åpningen igjen. Endelig tenkte jeg. Rett før hun sjekket så sa hun at hun trodde jeg hadde økt med noen gode cm nå siden jeg hadde så effektive rier, men at jeg ikke måtte håpe for mye. Hun sjekket åpningen igjen og det var som jeg hadde fryktet, bare litt over 3 cm. ”Herregud er det mulig!?! Nå orker jeg virkelig ikke mer!!!”, hylte jeg i smerte.
 
Da sa jordmor at jeg måtte bare holde ut en liten halvtime til eller så, sånn at vi var helt sikre på at jeg hadde nok åpning til å få epidural bedøvelse, og i mellomtiden sa hun at hun skulle ”ringe” på anestesilegen. Så da gjorde vi det sånn.
 
Cirka en time etter hun hadde ”ringt” så kom anestesi-legen med ”trallen” sin og en sykepleier ”på slep”. ”Yes!!! Endelig er dere her” sa jeg kjempeutslitt, men veldig lettet og glad. Anestesilegen tror jeg må ha vært den snilleste og mest avslappende personen jeg noen gang har møtt. Han var helt fantastisk og holdt meg helt hundre prosent rolig da han skulle sette både lokalbedøvelse og epiduralbedøvelse. Før jeg hadde fått sukk for meg, var epiduralen satt og etter bare 10-15 minutter etter at anestesilegen og sykepleieren hadde gått, virket epiduralen som bare det. For første gang i hele fødselsforløpet smilte jeg. Eva og min kjære var begge enige i at det var godt å endelig kunne se meg trekke på smilebåndet etter mye hyling, gråt og smerte. Jeg følte nå at jeg hadde fått litt fornyet energi.
 
Jeg vet ikke hva klokken var nå, men kan tippe den var rundt 14.00. Eva sjekket åpningen igjen, og det var nå 6 cm åpning. Det var jo veldig godt å vite. Jeg tenkte med meg selv at det nå måtte begynne å nærme seg, og jeg gledet meg vilt.
 
Etter en liten halvtime til ble jeg koblet til en CTG-maskin som skulle måle hvor sterke rier jeg hadde, samt hjertelyden til babyen.
 
Det nærmet seg etter hvert vaktskifte nå, men før Eva skulle gå trengte hun litt hjelp med CTG-maskinen fordi hun ikke fikk den helt til å virke sånn som den skulle. Og så viste den at hjertelydene til babyen gikk veldig opp og ned, så hun bad da om hjelp hos en ny jordmor som het Nina og en jordmorstudent som hadde bare en liten uke igjen av utdannelsen sin som het Anne Mette. Det var disse to som skulle passe videre på meg igjennom fødselen.
 
Sammen fant de ut at de skulle feste en elektrode på babyens hode slik at de kunne måle pulsen også for å være helt sikre på at alt var bra med den lille. Jeg var nå koblet til både CTG-maskin og hadde en ledning imellom bena, så følte meg ganske lenket til sengen.
 
Nå måtte dessverre jordmor Eva gå sin hjem siden hennes vakt var over, men ga meg masse skryt for hvor flink jeg hadde vært og ønsket meg masse lykke til videre. Så nå var jeg igjen i rommet sammen med de to nye jordmødrene og min kjære og min gigantiske men veldig lave og runde mage.
 
Etter en stund sjekket de åpningen igjen. Nå var det blitt 7cm åpning, så nå tenkte jeg at det umulig kunne være lenge igjen til vi fikk møte vidunderet.
 
Etter noen timer hvor jeg endelig hadde fått slappet av litt i sengen begynte epidural bedøvelsen så smått å forsvinne. Jeg spurte dem om jeg kunne få påfyll med epidural bedøvelse, men for en eller annen grunn som jeg ikke husker kunne jeg ikke det. Litt etter jeg hadde spurt om det, trett og utslitt som jeg var, la jeg merke til at jordmødrene begynte å snakke litt seg imellom. Jeg hørte ikke hva de sa men la merke til at de så litt betenksomme ut.
 
Jeg hadde nå vært koblet på CTG-maskinen og hatt elektrode på babyens hode i rundt 2-3 timer, så den hadde jo fått målt litt av hvert. Nina sjekket CTG-målingen og ringte da på en barnelege. Da barnelegen kom inn hørte jeg at de sa noe angående hjertelyden. Jeg spurte dem hva de pratet om og da sa de at hjertelyden var litt lav og veldig varierende. Det viste seg at hver gang jeg hadde en rie så sank både hjertelyden og pulsen til den lille i magen. Da ble jeg ganske redd og siden jeg attpåtil var veldig kvalm så kastet jeg opp rundt en 5-6 ganger den neste halvtimen.
 
Nå var klokken blitt rundt 17.55 og jeg var nå helt ferdig og så utrolig svimmel og kvalm, og det at jeg fikk vite at puls og hjerterytme varierte slik hjalp ikke mye på nei. Barnelegen og jordmor ringte til noen andre leger og de kom inn i rommet. Plutselig var det en del helsepersonell der inne som jeg ikke engang viste hvorfor var der. De snakket sammen litt lavt (sikkert for at ikke jeg skulle bli engstelig), men jeg viste at når det var så mange inne i et rom så måtte det være noe litt skummelt på gang. Innimellom noen av ordene de sa, hørte jeg ordet keisersnitt, da var det jaggu like før jeg svimte av, men det gikk bra. Jeg fikk noe og drikke og roet meg ned.
 
Etter noen minutter med diskusjon mellom de ansatte på føden kom jordmor Nina bort til meg og sa: «Det ser visst ut til at vi blir nødt til å utføre et keisersnitt på deg». «Det er fordi hjertelyden er så varierende og du ikke får noe mer enn 7 cm åpning. Og så tror vi at babyens hode har satt seg fast i bekkenet ditt. Vi tør ikke å la deg være noe stort lenger i fødsel nå med tanke på babyens helse, men også fordi du er så utslitt som du er.»…. Da kan jeg love at tårene kom fort ja… Jeg gråt og ble lettere panisk. Nina og Anne Mette spurte om jeg ble redd. Jeg svarte at jeg ble litt engstelig, men jeg var mest trist og skuffet fordi jeg var så mentalt forberedt på en «normal» fødsel. For å trøste meg litt sa de at de skulle være med inn i operasjonssalen når keisersnittet skulle utføres, og at min kjære kunne få være der med meg også, så det hjalp jo litt på.
 
Bare minutter etter de hadde fortalt at jeg skulle gjennom et keisersnitt kom det ganske mange mennesker inn i rommet med ny seng og alt mulig. De «slang» meg opp i den nye sengen og tok meg med inn på et forberedelsesrom før operasjonen. Nå var nesten all epirudal-bedøvelsen min gått ut, så nå hadde jeg veldig vondt igjen noe som gjorde det vanskelig for dem å ta på meg operasjonsklær og få meg over i en ny seng igjen. De fikk det til slutt til, og jeg ble trillet inn på et operasjonsrom.
 
I operasjonsrommet var det akkurat slik som man ser på film. Kjempemange stressede sykehusansatte og mange store lamper og hvite kalde vegger. Ikke beroligende, med andre ord. Heldigvis fikk min elskede lov til å komme inn til meg etter ikke mange minuttene. Han satte seg ned og holdt hånden min mens en lege som satt oppe ved siden av hodet mitt forklarte meg grundig hva som kom til å skje, så da ble jeg litt mer beroliget. I mellomtiden ble jeg koblet til mange ledninger og fikk mange forskjellige medikamenter intravenøst, blant annet lokalbedøvende.
 
Nå var alt klart og legene begynte å skjære i magen min slik at lille søtnosen kunne komme ut til oss. Jeg merket ingenting til dette, og var så trett og utslitt at jeg faktisk sovnet mens de skar i meg. Jeg våknet litt da jeg kjente at magen ble dratt i alle retninger. Plutselig hørte jeg legen si: «Det ble en gutt». Og da skal jeg si at jeg kviknet til! Så fort har jeg aldri våknet før. Så altså: Lørdag den 9. februar 2008 kl. 18.22 kom endelig lille Michael Andre til verden etter en lang og hard fødsel med masse smerter.
 
Jeg må virkelig si at selv om det var en ganske tøff fødsel som endte helt annerledes enn jeg hadde trodd, så er jeg veldig, veldig lykkelig og fornøyd med hvordan det hele endte. Hadde det ikke blitt keisersnitt så hadde jeg mest sannsynlig vært i fødsel i timevis til. Så jeg er egentlig veldig glad for at alt gikk som det gikk. Jeg hadde aldri klart å beholde roen gjennom hele prosessen uten all støtten jeg fikk av min kjære eller de utrolig flinke jordmødrene på avdelingen. Evig takknemlig for all støtte og oppmuntrende ord!!! Endelig kan jeg også kalle meg mamma!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEr det en spire i magen?
Neste artikkelPsyiske problemer og skuffelse over å trenge assistert befruktning
DEL