Det ble litt av en opplevelse for mamma da Gina Helene kom til verden. Etter timesvis med rier og ingen åpning, ble det bestemt at keisersnitt var løsningen. Lettelsen var ikke lenge, for mamma kunne nemlig kjenne at de skar i henne! Men da den nydelige prinsessen kom, var alt glemt...

Sist oppdatert: 17. juni 2009

Fredag 29. august reiste mannen min og jeg til sykehuset i nabobyen for vurdering av igangsetting eller keisersnitt på grunn av stor baby. (Estimert til 4,7 kg ved termin). Jeg ble avist av mitt eget lokale sykehus så jordmor og lege henviste meg til nabobyen.
Jeg kom inn til en hyggelig lege som estimerte babyen til nå å veie 4,4 kg. Han anbefalte å få satt igang fødslen før termin, så jeg ble innlagt med  igangsettingsdag på tirsdagen. Klokken 10.10 på tirsdagen fikk jeg første pillen.

Jeg lå i sengen og kjente ikke noe mer en mensmurringer. Jegvar oppe og gikk i 5 timer før jeg fikk en ny pille og det samme skjedde. Jeg ventet på at mannen min skulle komme, og i samme øyeblikk som han åpnet døren begynte riene! At det var rier skjønte jeg ikke helt, fordi det kjentes så rart ut. I stedet ble jeg gående rundt og rope ”au”! Jordmor hørte meg og kom løpende. Hun undersøkte meg nedentil, men jeg var ikke moden.

Jeg ble koblet til ctg, og det viste seg at det var rier jeg hadde. Jordmor mente at modningen kanskje ville komme med riene, så da var det bare å vente. Mesteparten av tiden gikk med til å sitte, stå, gå med prekestol og ligge.

Riene tok seg opp, ble sterkere og kom med 2 min mellomrom de neste timene. Jordmor sjekket meg nedentil igjen, men fortsatt ingen modning. Da hadde jeg hatt rier i ca 5 timer.

Jeg fikk en sprøyte petidin for å roe det hele, og for å se om riene gav seg siden de ikke førte til noe.
I stedet for å ha 6 rier på 10 min, hadde jeg nå 4, men de var fortsatt sterke. Heldigvis klarte jeg å slappe av i mellom dem. Timene gikk, og nattevakt kom på. Fortsatt hadde jeg hyppige rier og null modning.
Nå begynte petidinen å gå ut av kroppen min, jeg fikk vallergan for å se om jeg kunne få sove.
Jeg sa mannen kunne gå opp og få seg litt søvn på pasienthotellet, så kunne jeg heller ringe ham om det ble noen fremgang. Jeg ble litt sløvet av vallerganen, men søvn ble det ikke.
Jeg satt i fosterstilling i senga og pustet meg gjennom riene.
Nå tenkte jeg at jeg skal være tøff og vente til jeg kjenner det er noe på gang før jeg ringer på jordmor og mannen. Timene gikk, jeg hadde veldig vondt og pustet meg gjennom riene. Vallerganen gjorde meg sløv oppi hodet. Selv om jeg hadde veldig vondt, var den nok med på at jeg holdt så lenge ut uten å ringe på hjelp. Jeg synes faktisk jeg taklet riene best når jeg lå der alene i fosterstilling og pustet.
Så kom jordmor inn, hun ville ta ctg. Da hadde jeg så vondt at jeg bare gråt! Jeg orket ikke prate, men tårene trillet. Etter en stund kom jordmor tilbake. Hun sjekket nedentil, men jeg var fortsatt ikke moden. Hun sa jeg hadde konstante sterke rier uten pause i mellom, og at hun syntes det var veldig voldsomt. Jeg ble trillet inn på fødestue, men ønsket fortsatt ikke å ringe mannen siden det ikke var modning. Han skulle få seg litt søvn.
Jeg fikk lystgass og var sikker på at jeg kom til å bli kvalm… men nei, det ble jeg ikke. Jeg pustet som en gal og skjønte ikke at jeg måtte ha pause! Jeg ble skikkelig ruset.
Jordmor kom og sa at jeg kun måtte puste inn gassen når riene var på vei opp og på topp. Jeg bare lo hadde det egentlig veldig greit da. Jeg så masse syner som at mannen sto i vinduet på utsiden og det fikk meg bare til å le.
Jordmor satte fentanyl i venflon, og endelig kjente jeg kroppen slappe mer av. Hun fortalte også at hun ringte etter epidural. Jøss for en service, tenkte jeg inni lystgass maska som jeg tviholdt på. Så var klokken rundt halv 6 og jeg ringte etter mannen. Savnet han fælt da han kom og var der sammen med meg da epiduralen ble satt. Jeg husker ikke så mye av det, så det kan ikke ha vært altfor vondt. Med epiduralen var det som å komme til himmelen! Jeg hadde fortsatt sterke konstante rier, men nå kjente jeg dem ikke lenger, jeg bare så på skjermen at de fortsatt var der.

Det ble vaktskifte og dagvakten kom på. En ny jordmor kom inn og hilste på meg. Hun sa at hun ville snakke med lege for å høre hva de skulle gjøre for meg siden jeg fortsatt ikke var moden. Da hun kom tilbake sa hun at legen hadde bestemt seg for å legge inn årene, og at det ble keisersnitt. Legen kom inn, og det viste seg at det var den samme legen som tok i mot meg på fredagen da jeg kom inn til konsultasjon.

Legen sa at han hadde trodd det ville ende med keisersnitt helt siden første gangen han traff meg, fordi hodet stod så høyt over bekkenet, men at de alltid ville prøve å la det gå naturens gang først. Jeg var glad for keisersnitt, for jeg var sliten nå – veeldig sliten. Godt å endelig skulle bli ferdig!
Jeg ble trillet opp på opperasjonsstuen og det gikk veldig fort synes jeg. Mannen fikk ikke være med inn pga at det var akutt keisernitt, men han fulgte meg opp. På veien følte jeg meg helt apatisk, men d jeg kom over på opperajonsbenken begynnte jeg å få panikk. Alt var bare masse stress. Alle pratet i munnen på hverandre og jeg ble irritabel og stresset.
De fylte på den epiduralen jeg allerede hadde og alle prøvde å roe meg, men jeg var stiv av skrekk og stress. Så begynte de å kutte, og det kjente jeg….! Jeg skrek til, kjente ikke kuttet, men det var bare ekstremt vondt liksom. De stoppet med en gang, fylte på mer smertestillende og ventet….
Den tiden de ventet hadde jeg tid til å tenke mange tanker. Så var det på`an igjen. Jeg spurte etter beroligende, men det kunne jeg ikke få siden det påvirker babyen, men jeg kunne få med engang hun var ute. De kuttet og halte og dro i meg. Jeg syntes det var vondt. En hånd plasserte jeg over munnen og en over øynene. Jeg holdt pusten og ventet på at de skulle bli ferdige. Så hørte jeg skrik og tulla var ute. De viste meg henne fort i det de løp forbi med henne, det eneste jeg husker var at jeg sa: ”så noen mellom bena på henne? Er det ei jente?” Jjeg fikk det bekreftet og så husker jeg ikke mer. Jeg mistet 1 liter blod.
Anestesilegen må ha holdt det han lovte med beroligende for jeg kan virkelig ikke huske noe mer. Da jeg våknet på oppvåkningen lå jeg og ristet og hakket tenner som en gal. De pakket over meg tepper og dyner, og sa at nå kommer straks mannen og babyen til deg. Jeg ventet og ventet og endelig kom de!
Det lyste stolthet av mannen min og jeg ble glad av å se på ham! Tulla ble lagt til brystet og lykken var fullkommen. Mannen fortalte at han hadde hørt at jeg kjente at de hadde kuttet, han så bekymret ut. Men der og da var det glemt, alt kjentes perfekt ut! Jeg var veldig ruset av medisiner, så jeg var i min egen verden hele den dagen. Jeg hadde kateter så lå i sengen i et døgn etterpå – det var nydelig å slippe å gå på do!! Men jeg har har hatt ekstremt mye etterrier og smerter i såret. Det er først nå jeg har klart å komme meg skikkelig på bena.
Gina Helene er verdens nydeligste jente og vi koser oss masse! Vekten hennes var 4,6 kg, hun var 52 cm og 37 cm rundt hodet. Jeg hadde visst tippet på vekten hennes med legene under keisersnittet og jeg var den som hadde helt rett. Jeg husker ingenting av akkurat det da, men mannen ble visst imponert når legen fortalte ham det.
Vi måtte være på sykehuset noen dager til (5dager i alt) pga keisersnittet og at jeg måtte ha blodfortynnende. Men vi koser oss og nyter tiden til tross for alt som skjedde har jeg hatt en fantastisk opplevelse!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFamilieferie blir fylletur
Neste artikkelFødselsangst ble fødselsglede
DEL