Veldig spesielt å få ta imot selv. Jeg hadde aldri kommet til å spørre om å få gjøre det selv. Jeg visste ikke at man kunne få det på sykehuset. I ettertid er jeg så glad for at jordmora foreslo det akkurat når hun gjorde det.

Sist oppdatert: 23. oktober 2013

Om morgenen dagen etter termin stod jeg opp og gikk ut i stua for å sette på en barnefilm for storebror. Jeg hadde en litt rar følelse i kroppen, og det stakk litt på en måte nedentil. Da jeg etter to timer gikk på do var truseinnlegget fuktig og lyserosa. Jeg kastet det, og tenkte ikke mer på det før mannen min stod opp. Jeg fortalte om det, og vi ble enige om at jeg skulle ta en telefon til føden. Der ville de gjerne jeg skulle komme en tur inn for å sjekke i tilfelle det var fostervann. Heldigvis var jeg så lur å ta med truseinnlegget fra søpla.

Svigerforeldrene mine kom for å passe storebror. De skulle egentlig ta han med til seg, og han skulle overnatte der når jeg skulle føde, men jeg tror ikke de skjønte at det kom til å skje snart. De insisterte på å vente på oss hjemme hos oss. Vi dro av gåre helt rolig og fredelig. Ikke noe stress. Vi kjørte i halv tre-tiden.

Les også:

Så lenge varer fødselen

Hvor vondt er det å føde?

Dette kan mannen forvente på fødestua

Blir undersøkt
Vel fremme på Ahus konstaterte både en jordmor og en lege at det lyserosa i truseinnlegget var fostervann. Jeg ble jeg koblet på CTG, men babyen var så aktiv at pulsen stadig hoppet over på min hjerterytme. Vi fikk dermed ikke gjort kontrollen slik at jordmoren ble fornøyd. Hun sendte oss ut på gåtur i håp om at fødselen skulle starte, eller at vi skulle få til undersøkelsen litt senere.

Vi gikk i 1,5 time. Ingenting skjedde. Vi prøvde trappene hele veien til toppen, og gikk glassgangen så mange ganger at jeg mistet tellinga. Ny CTG, men fortsatt for aktiv baby, ingen tegn til rier og ikke mer fostervann i bindet. Jordmor sa det var nokså stille og at vi kunne bli på observasjonsposten så lenge vi ville. Vi har litt kjørevei, så vi håpet å slippe å dra hjem. Hun ga meg nummeret til poliklinikken som jeg skulle ringe morgenen etter i tilfelle vi endte med å dra hjem og komme tilbake dagen etter. Men da hun ga meg lappen så hun nøye på meg og sa at hun ikke trodde jeg kom til å trenge den lappen.

Murringer eller rier?
Klokka var rundt 19 da vi ga oss i kast med neste trimtur. Vi ville gi det en sjanse til før vi ga opp og dro hjem. Fortsatt ingen tegn til rier. Men da vi var kommer oss ned i glassgangen kjente jeg litt mensmurringer.  Mannen min hadde lastet ned rieteller og var veldig gira på å teste den, så vi sjekket ut murringene. Da oppdaget vi at de var nokså tette og at det var omtrent like langt mellom dem. Og vi gikk og gikk og gikk. Etter to timer var riene så vonde at jeg måtte stå og puste meg igjennom dem. Men i det øyeblikket jeg satte meg eller la meg ned var det stopp.

Klokken 21 ble vi sendt til føden, og mannen min informerte hans og mine foreldre om det mens han var nede i bilen en tur og hentet bagen min. Siden alle komplikasjoner i svangerskapet hadde rettet seg opp, og blodtrykket mitt var fint, det hadde vært litt høyt den siste tiden, så fikk vi tilbud om å føde på tun A. Der er det kun naturlig fødsel, og jeg hadde uansett ikke tenkt å ha noe annet en akupunktur, sånn som sist. Rommet var nydelig julepyntet og så ut som et hotellrom. Alt medisinsk utstyr var pakket inn i et skap. Og det var det samme rommet som jeg hadde ligget til observasjon på to år før når jeg var gravid med storebror. Den gang var det observasjonsavdeling i den gangen.

Vondere enn sist fødsel?
Riene økte voldsomt, og etter kl 22 klarte jeg ikke å stå. Men de nektet å sjekke åpningen. For meg kjentes det ut som babyen skulle komme snart, og jeg tenkte at nå er den deilige trykketrangen rett rundt hjørnet. De sjekket ikke før kl var 24. Da var åpningen 0,5 cm. Jeg ble veldig skuffa. Jeg hadde jo født en gang før, og kunne umulig tåle så lite. Det kjentes nemlig så vondt ut at jeg bare lå og rista mellom riene og ikke fikk slappet av i det hele tatt.

Jordmor tenkte at noen av riene kanskje var maserier, dermed satte hun en stikkpille med smertestillende og sendte meg i badekaret. Det var helt fantastisk. Det varme vannet gjorde at jeg fikk slappet helt av mellom riene.

Les også:

Naturlig smertelindring

Når trykketrangen melder seg

Vent med å klippe navlestrengen!

Trykketrangen melder seg
Men det tok ikke lang tid før riene ble uutholdelige selv om jeg var i badekaret. Og da klokka var 00:30 hadde jeg trykketrang og mannen min sprang for å finne jordmora. Hun hadde gått for å følge ei over på barsel siden hun ikke trodde jeg skulle føde på lenge. Ei annen jordmor kom inn og det viste seg at jeg hadde 8 cm åpning. Da var det bare å komme seg opp av badekaret hvis jeg ikke ville føde i vann. Godt at jordmora og mannen min hjalp meg å tørke så jeg bare kunne tenkte på å komme meg over i senga mellom riene.

Etter noen minutter var begge jordmødrene på plass og jeg var i senga. Full åpning og vannblære som stod ut. Hinnene hadde foldet seg helt tett. Jordmora tok vannet, og ti minutter etter stod hodet i åpningen. «Nå kommer han, nå kan du ta i mot han» sa jordmora. «Nei!!!» ropte jeg og presset. «Jo» sa jordmor. Så tok jeg hendene ned og der kom han glidende ut i hendene mine. Jeg løftet han opp på brystet og han skrek som en operasanger. Vi fikk ligge i ro helt til navlestrengen sluttet å pulsere før mannen min fikk klippe den.

Vi var de første som tok i babyen vår
Så var det mannen min som fikk legge han på vekta og holde han. Han fikk ta på bleie og klær. Veldig godt å få lov til å være de første til å ta i og stelle babyen vår.

Babyen min ble født kl 01:02, én time etter at jeg hadde 0,5 cm åpning. Han var 3970 gram, 50,5 cm lang og 37 cm rundt hodet. Jeg fikk ikke en eneste rift!

Hva synes du om artikkelen?