Mine forestillinger omfattet smerter som ikke kunne forestilles, panikkanfall og løfter om at søsken ville komme ved adopsjon. Men den gang ei…

Sist oppdatert: 11. februar 2009

Hele svangerskapet hadde det vært mye tøys med høyt blodtrykk, etterhvert en del proteiner, lite fostervann osv. Og i en lenger periode var beskjeden fra sykehuset at jeg i hvert fall ikke kom til å gå over termin, da ble det i så fall igangsetting. Frem til termindato – da var jammen alt så perlefint at den dumme legen presterte å be meg om å gå hjem å kose meg og nyte denne siste tiden før mini kom. Synes selv at jeg fortjente fredsprisen som ikke gav han deng for den kommentaren. Damer som har nådd termindato uten tegn på murring i magen en gang vil ikke ta det med ro, de vil ha bebis!
 
Anyway….Jeg satte min lit til fullmånen den helga, men neida: Fikk bare masse menssmerter og nedpress, men denne magen vet ikke hva kynnere ER en gang…
 
Ei uke over termin var jeg hos fastlegen min for sjekk. Da var blodtrykk og proteiner på plass igjen, og fastlegen sendte meg til føden for sjekk. De la meg inn de…arg….på den svangerskapsforgiftningsavdelingen. Legen spurte om han kunne kjenne på meg, og det fikk han selvfølgelig. Og jeg kjente med EN gang at det var annerledes enn sist. (Ble sjekket en gang noen uker tidligere, med null åpning, og det var au det!) Men nå…! Lykkelig tenkte jeg at det måtte nå i hvert fall være en cm!!
 
Og da legen sa ”åååååi, så braaaa!” da kunne jeg egentlig ha reist meg opp og gitt han en smask: FIRE CM HADDE JEG!!! Jeej! Var nå like blid som jeg var mannevond på termindatoen. Så han stripte meg litt, og jeg fikk grått meg til at den innleggelsen kun innebar at jeg måtte på avdelingen å få tildelt seng, ta de nødvendige prøvene og få permisjon til dagen etterpå. Da ville jeg bli igangsatt hvis det ikke var skjedd noe. Spennende….!
 
I 17-tiden kjørte jeg hjem og fikk mannen til å lage middag til meg. Formen var blitt litt uggen, de menssmertene gjorde i grunnen ganske vondt men det hadde de jo gjort lenge. Det kjentes ut som at mini lå i dåsa, men sånn hadde det jo også vært lenge, og når ikke fullmånen funka så var det vel bare å vente på den igangsettelsen tenkte jeg.
 
I 19-tiden kjørte vi på butikken for å kjøpe lesestoff til fødselen dagen etterpå, og da måtte jeg visst konsentrere meg om å puste – hengende over kjøledisken, bossdunken på utsiden, i bilsetet…hehe.
 
Vi kjørte hjem igjen og satte på en film, men jeg aner ikke hvilken film en gang! Sa til mannen at han måtte ta tiden på de pusteproblemene mine, for magen ble litt hard samtidig, selv om jeg bare kjente det ved å ta på den med hånden. 3 stk per ti minutter, men hver varte kun 35 sekunder. Jeg snakket litt med ei venninne på telefonen, og hun sa at hun trodde at jeg hadde rier….og at jeg måtte ringe føden. Hm. Så gjorde jeg det, usikker på om jeg skulle ringe avdelingen jeg egentlig var innlagt på eller selve føden. Og jeg var forberedt på å bli avvist, men den gang ei…Så da bar det av gårde til sykehuset igjen.
 
Ny undersøkelse viste – SEKS cm. Uhm….hallo??? Seks cm uten epidural? Jeg skulle jo ligge og skrike på narkose før vi var kommet til to???  Plutselig ble jeg klar for å føde uten smertestillende. Og den forestillingen fikk jeg ha helt til jeg sa det høyt, da fikk jeg beskjed om at med sånt et blodtrykk som jeg hadde så SKULLE jeg ha epidural, og at anestesilegen allerede var tilkalt. Arg.
 
Klokka var nå 22.30 og vi fikk tildelt en fødestue. Så kom anestesilegen….grøss og gru og grrrr. Fæle mannen. Han bommet TI ganger, og for første gang siden jeg var liten gråt jeg av fysisk smerte. På spørsmål om hvordan jeg hadde det så fikk jeg mumlet frem et ”fint hvis bare de kan gå”.
 
Legen begynte å bli litt kokt i hodet av bomskuddene, han spurte om blodtrykket virkelig var så ille, og jordmor målte et nytt undertrykk til 118….! Så svaret var ” ja dessverre”. Anestesilegen fra intensiven ble tilkalt, han og bommet noen ganger først, så trodde de at de traff og var de fornøyd. Jeg reagerte med å ville klø meg i hjel! Beina ble ubehagelig numne, og de hadde bommet litt nå og, så epiduralen fungerte på halve høyre side. Jaja, sa ikke det til noen på det tidspunktet, denne kroppen er ikke bygget til å være nålepute…!!!
 
Riene roet seg, og jordmor fant drypp til meg for å få litt action igjen . Slet litt med å regulere temperaturen, først frøs jeg sånn at mannen måtte pakke dyna rundt meg, hakket tenner som bare juling, så var jeg så varm at jeg gjerne hadde sprunget ut naken på sykehusområdet hvis jeg hadde vært i stand til det.. ; )
 
Så kom dramaqueen-en fram i meg, og jeg fikk blodtrykksfall… Jeg hadde lagt, skulle sette meg litt opp i senga, kjente det kom og sa til mannen ”Bt faller – du må ringe på jordmor!” Jeg var ikke i stand til å si det selv. Så segnet jeg om på siden, jordmor kom springende og hun stresset altså!!! Hun fikk nesten panikk, noe jeg lå i min egen verden og var ganske irritert for. Hun ville ha meg over på rygg, men mannen sa at det måtte de ikke gjøre for da fikk jeg ikke puste (he knows me ) Men hørte de på han? Næhi, men jeg fikk bli liggende på siden.
 
Fikk vite etterpå at undertrykket falt fra 118 til 68. Det satte meg ut en stund…mer eller mindre til han kom. Jeg hadde vondt for å kommunisere, rett og slett fordi jeg ikke orket, ville bare sove! Men følte meg helt trygg fordi jeg visste at mannen passet på meg. Så når riene kom så gjorde det vondt, men ikke verre enn at jeg ikke hevet stemmen en eneste gang på grunn av det under hele fødselen: Jeg lå på siden og klamret meg til den arm-greia og pustet og klynket litt ”auauauau” av og til og lo av to andre damer som fødte samtidig som meg fordi de skrek så jæ***.. Mannen og jordmor trodde det hadde rablet for meg!
 
Så sa jordmor at jeg kunne begynne å presse litt forsiktig når jeg ville. Jaha, tenkte jeg, jeg har nok med å puste… Dessuten må jeg vel vente på pressriene??? Så jeg pustet masse og presset i 1-2 sekund, tenkte det måtte være å presse forsiktig.
 
Jeg var litt bekymret fordi jeg oppfattet at han lå langt oppe, selv om jeg ikke kunne forstå det…han hadde jo vært så langt nede i det siste. Og ville ikke presse før han var klar, sånn at han ble sittende fast noe sted.
Siden jeg fremdeles lå på siden ville jordmor sette en elektrode på hodet til mini, og da måtte de jo ta vannet. Så hun gikk og hentet en annen, og til mannen min sin store frustrasjon/sinne så begynte de jammen å nesten krangle: Hun ene ville tatt vannet først og prøvd drypp etterpå i stedet for omvendt, slik det var gjort med meg. Den diskusjonen burde vært tatt på gangen…
 
Vannet ble tatt og de var litt forskrekket over hvor lite det var…skuddpremie på han legen som ”friskmeldte” fostervannsmengden på termindato tenkte jeg da, men fremdeles ute av stand til å delta i diskusjonen og fortelle de om dette.
 
Jordmor sjekket meg igjen, og kommenterte at han var kommet langt ned. Av hva da? Tenkte jeg. Og videre: Hvis han har kommet langt ned av at jeg IKKE presset, da kan jeg jo få han uuuut!!  Så neste ri presset jeg. SELV om jeg fremdeles ikke oppfattet noe som kunne minne om det jeg forestilte meg at pressrier var.
 
Jeg oppdaget at jordmor satt på pc-en, så da ropte jeg ”du må komme, han kommer nå!” Jeg var ikke redd, det gjorde ikke vondt, jeg kjente nøyaktig hvor han var men det var egentlig bare trygt. Skal si dama fikk fart på seg!
 
Jeg fikk ikke med meg at barnepleieren ankom rommet, heller ikke at mannen ble bedt om å se mini som sto i åpningen med hele hodet og halsen ute, men jeg fikk med meg at neste ri kom og så var han ute.
Jordmor rev opp sykehusskjorta mi og la mini på brystet mitt. Perfekte lille skatten! Jeg prøvde å overbevise jordmor om at jeg ikke hadde revnet, men det trodde hun ikke på, så jeg måtte sy seks sting. Kjente ingenting til det, de kunne sikkert ha sagd av meg beina og det hadde vært greit, mini var jo kommet!! Så jeg snudde meg til mannen, fikk suss og sa ”dette kan jeg gjøre igjen”.
 
For en fødsel…rier er ikke godt, det skal jeg ikke si, men fremdeles sitter jeg igjen med tanken: ”når skal det bli skikkelig jævlig da?” Jeg mistet tidsperspektivet, men hadde visst brukt TI minutter på å presse han ut. Og: Å føde på siden anbefales!!!
 
Forresten: Mannen fikk se aalt, fra ei naken dame som pusta og peste for å få ut mini, hodet på vei ut, blod og gørr, men da jeg hadde fått klyster – DA ble han jaget ut av rommet, for han skulle ikke høre at jeg gikk på do..
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødselshistorien til lille, store Matilde
Neste artikkelPå overtid
DEL