Forhistorie:
Min første fødsel gikk fort. Veldig fort. Faktisk så fort at vi ikke kom oss ut i bilen en gang. Fra jeg skjønte hva som var i ferd med å skje til sønnen min var født, gikk det faktisk bare 45 minutter. Pappaen måtte trå til som ”jordfar”, mens sykehusets jordmor ga instrukser over telefonen. Ambulansen kom 10 minutter etter at alt var overstått, og det eneste de gjorde var å ta bilder av en nybakt mamma med sin velskapte gutt, før de tok meg med på sykehuset.

Sist oppdatert: 12. mars 2008

Nå har det gått to år siden min kjappe, men dog litt traumatiske hjemmefødsel. Jeg var glad for at alt skjedde så fort, at jeg slapp å ligge på sykehuset i timevis slik alle mine venninner har gjort. Det hele gikk så fort at verken meg eller pappaen rakk å bli særlig redde – ihvertfall ikke før i etterkant. Tenk om noe hadde gått galt! Nå var imidlertid nestemann på vei, og vi var nokså spente på hvordan denne fødselen ville bli.
 
Jeg lovte min mann å si ifra med en gang jeg kjente det minste lille stikk som kunne minne om rier. Han var nokså nervøs for denne fødselen, og jeg lovte at denne gang skulle vi definitivt rekke inn på sykehuset.
Natt til mandag hadde jeg litt vondt i magen. Vi hadde vært på fjelltur den dagen, og jeg var ganske sliten. Tanken om at det kunne være rier streifet meg så vidt, men det var liksom ikke så fryktelig vondt. Etter to timer var det hele over og neste morgen var formen igjen helt fin.
 
Jeg hadde time hos jordmora mandag ettermiddag og nevnte magesmertene for henne. Maserier, sa hun og mente det ikke var noe å bry seg om. Jeg ble litt overrasket over at hun ikke ville sjekke meg, men følte ikke for å mase om det. Dessuten var det jo fremdeles nesten tre uker til terminen.
 
Natt til tirsdag var det på’an igjen. Det begynte igjen rundt midnatt, og jeg satset på at det skulle gi seg igjen. Vi hadde vært på kinarestaurant etter jordmortimen, og jeg lovte meg selv å ikke spise kinamat på en god stund. Imens vandret jeg fra soverommet til stua, innom badet og tilbake til soverommet. Det var ikke så fryktelig vondt, bare litt for ubehagelig til å kunne sove.
 
Da klokka nærmet seg 01:40 bestemte jeg meg på å se på klokka – bare for sikkerhetsskyld. Da var det fire minutter mellom riene… Jeg tok tiden i 20 minutter og ringte så til sykehuset for å høre om hvorvidt jeg burde komme. Det tar 1 time å kjøre til sykehuset og jeg hadde lite lyst å bli sendt hjem igjen (jeg var overbevist om at det var kinamaten eller maserier, siden det ikke var særlig vondt), men jordmora lovte at vi skulle få overnatte og slippe å kjøre hjem igjen samme natt.
 
I løpet av de 15 minuttene jeg snakket i telefonen var jeg helt smertefri, og jeg var overbevist om at det var kinamaten sin feil, og at jeg endelig skulle få lagt meg til å sove. Da jeg hadde lagt på, begynte mageknipen igjen, og jeg ringte til jordmora mi for å få hennes mening på saken. Vi hadde snakket mye om fødselen på de siste kontrollene, og hun sa jeg ikke måtte finne på å sette meg i bilen, men ringe henne og ambulansen med det samme.
 
Da jeg ringte henne kl.02:15 den natta, hadde hun imidlertid lite lyst å komme hjem til meg (30 minutters kjøretur), og foreslo at vi skulle kjøre innom henne på vei til sykehuset.
 
Jeg vekket mannen min og han overreagerte som jeg hadde ventet. Mens han ville ringe ambulansen med det samme, hadde jeg ennå ikke helt bestemt meg for om vi egentlig skulle dra inn. Til slutt ble vi enige om å ringe min mor (hun bor 30 minutter unna) som skulle passe 2 åringen vår, og så kjøre innom jordmora for en sjekk på vei til sykehuset.
 
Mens vi venta på min mor, tok jeg meg en dusj og mannen min skifta sengetøyet på senga vår, så mora mi skulle kunne sove der. Jeg hadde egentlig tenkt å spise litt frokost også, hadde det ikke vært for kinamaten som lå litt tungt i magen…
 
Da klokka nærmet seg 02:40 begynte det å skje ting… Plutselig begynte magesmertene å bli litt mer intense, og en titt på klokka fikk jeg til å miste pusten. 2 minutter imellom… Shit, tenkte jeg – vi kommer ikke til å rekke det denne gangen heller. Jeg ringte jordmora og ambulansen og ba dem komme med det samme, så gikk jeg på soverommet til mannen min og antyda at vi nok ikke kom til å dra noe sted likevel…
 
Jordmora ringte fra sykebilen kl. 02:55, og mens min mann forklarte veien, gikk vannet. Da kjente jeg allerede at hodet var på vei ut, og skjønte at de aldri ville være her i tide. Jeg var nokså irritert på meg selv, som heller ikke denne gangen har skjønt at fødselen er i gang før den nærmest er over. Og jeg som lovte bot og bedring og at vi skulle rekke inn på sykehuset denne gangen. Istedenfor var det et deja vu: Mannen og jeg alene på soverommet, og en baby som ble født på 1-2-3.
 
Jeg husker nesten ingenting fra min første fødsel. Det var vel noe de kaller for ”out-of-body experience”. Jeg stod i et hjørne på soverommet og så på det som skjedde utenfra, som gjennom tåke. Denne gangen var jeg ”med på det”. Jeg kjente hvordan hodet var på vei ut og husker jeg tenkte at dette går altfor fort…
 
Klokka 03:10 var gutten vår født – snaue 1 ½ time etter at jeg så på klokka for første gang. Pappaen tok imot babyen og dunket han på ryggen to ganger, til den lille begynte å skrike. Jeg husker at jeg måtte smile litt av situasjonen – det hele virket så rutinert at det nesten hadde et slags ”samlebånd-preg” over seg: Ut med ungen, få den til å skrike, opp til mammas bryst, vær så god neste… Denne gangen hadde vi ikke jordmora på telefonen en gang.
 
Fem minutter etter fødselen kom min mor. Hun ble mildt sagt overrasket over at det hele var overstått allerede, og var sjeleglad for at hun kjørte innom bensinstasjonen på vei hit, og dermed slapp å komme midt under fødselen. Og 2 åringen vår? Han sov… Han sov i andre etasje gjennom hele fødselen, og gikk glipp av sykebilen og alt styret.
 
Noen minutter senere (rundt 10 minutter etter fødselen) kom endelig jordmora og ambulansen. Det morsomste var da ambulansemennene sa takk for sist – og jeg skjønte at det var de samme som henta meg etter hjemmefødselen for to år siden. Denne gangen slapp de imidlertid å ta bilder – det tok vi oss av før de kom. Og mannen min? Han vurderer å omskolere seg til jordmor…
 
Send din fødselshistorie til babyverden@sandviks.com
 
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGravide mager!
Neste artikkelEn temperamentsfull, liten frøken
DEL