Alexander ble født tirsdag den 25. november 2008, dagen før termin. Natt til mandag ca klokken 02.00, våknet jeg av murringer og følte at noe var på gang. Jeg gikk på do og oppdaget at jeg hadde blødd litt. Jeg ble redd som de fleste førstegangsfødende blir, jeg trodde det var noe galt!

Sist oppdatert: 3. juni 2009

Jeg ringte sykehuset og de forsikret meg om at det nok var en modningsblødning og at det egentlig bare var å vente. Men hvis jeg følte meg usikker, så skulle jeg få komme. Jeg vekket min samboer, som stakkars var helt i drømmeland! Vi tok med oss den ferdigpakka bagen, og dro avgårde til sykehuset, som forøvrig er hele tre kvarter unna!
 
Da vi kom fram sjekket de at blødningen ikke kom fra morkaka, og alt sto bra til med lillegutt. Jeg hadde ingen ordentlige rier, og heller ingen åpning, så jeg ble sendt hjem. Jeg har tenkt i ettertid at jordmora må ha utløst noe, for hun tok hardt i da hun kjente om det var åpning, men hvem vet!
 
Mandagen var det rier av og på, kanskje sånn ca hver halvtime eller noe. Jeg møtte min samboer på halvveien da han var ferdig på jobb, sånn at vi kunne kjøre sammen til IKEA! Jeg husker at jeg begynte så smått å ha litt kraftigere rier da jeg kjørte innover. Helt sprøtt å tenke på at det hele faktisk var i gang! Da vi gikk rundt på IKEA, hadde jeg ubehag og uregelmessige rier, men jeg skulle ha den sofaen vi hadde planlagt å kjøpe!
 
Om kvelden og natt til tirsdag begynte det å bli litt mer regelmessige og intense rier. Jeg ble med min samboer innover da ha skulle på jobb i femtiden om morgenen, sånn at jeg var litt nærmere sykehuset. Jeg gikk på besøk til min «stesvigermor». Hvert kvarter og tiende minutt hadde jeg rier om hverandre helt til formiddagen. Da ringte jeg sykehuset og fikk komme inn, men de mente det enda var for tidlig siden riene ikke var regelmessige.
 
Jeg var på sykehuset sånn i tolvtiden på formiddagen sammen med svigermor. Der tok de en CTG for å sjekke rier og pulsen til Alexander. De merket at han reagerte mye på riene, så de ville ikke sende meg hjem. Jeg hadde da 2-3 cm åpning. Jeg fikk beskjed om å dra ned å spise litt i kantina og komme opp sånn ca i tre-tiden ved vaktskifte for å ta en ny test.
 
Da vi kom ned i kantina hadde jeg dårlig matlyst, og fikk da etter hvert rier hvert femte minutt. Til slutt måtte vi gå opp og måtte vente til fire før jeg fikk en ny test. Den timen var forferdelig, og riene kom eksakt hvert 5 min, og var grusomme! Til slutt kom min samboer og en ny test ble tatt rundt fire. Da var ting i gang og jeg hadde 5 cm åpning.
 
Jeg husker jeg ble kjørt inn på fødestua, kanskje i femtiden eller noe og jeg fikk massasje – ikke noe smertestillende faktisk! Tiden gikk så fort, så var det plutselig 8 cm åpning, og jeg fikk stå litt, men det likte jeg ikke da det pressa så fælt. Jeg fikk legge meg i senga, og plutselig var det 9,5 cm åpning. De måtte ta vannet, og så var det i gang!
 
Han kom til slutt klokken 1927 den tirsdagen. Jeg strevde litt med å få han ut, for jeg var så sliten. Jeg måtte sy, så det var plagsomt en stund etter fødselen. Men alt gikk bra. Han var frisk og skrek med en gang, og hadde til og med fin score. Han var forøvrig mye urolig og skrek mye på sykehuset, og vi fikk etter hvert greie på at han hadde KISS. Det er et syndrom som mange barn får i nakken, en slags strekk. Mest sannsynlig er det en tilstand som oppstod under fødsel, for da han først kom, så kom han fort som et skudd! Han hadde navlestrengen rundt halsen med en gang, men den fikk de uproblematisk bort heldigvis. Nå har vi en flott gutt på hele 5 måneder, som vokser og trives, og blitt frisk i nakken med behandlinger hos manuelleterapeut! Vi kunne ikke hatt det bedre og er kjempestolte foreldre!
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGravide trenger litt mer mat
Neste artikkelEn historie om sorg og om glede
DEL