Det nærmet seg termin, og babyen vår hadde festet seg og alt var klart for at han skulle komme. Så kl. 06.00 på morgenen, 4 dager før terminen, våknet jeg av at senga var helt bløt... Jeg gikk fortumlet på badet og tisset, lurte litt på om jeg hadde tisset på meg, men skjønte vel mer eller mindre i halvsøvne at det kunne ikke være det. Det var jo så mye...

Sist oppdatert: 12. mars 2008

Jeg gikk tilbake til senga med en hånduk, tørket opp det verste og tok av lakenet mitt. Deretter vekket jeg samboeren min og fortalte hva som var på gang, men ba han om å sove litt videre mens jeg snakket med jordmor. Storebror på 2 og et halvt lå også pentog sov i armkroken til pappa, og det var ikke verdt å vekke han ennå.

I telefonen med jordmor fikk jeg beskjed om å komme til henne for en sjekk før vi evt. skulle dra til føden. Fødestua vår er 45 min kjøring unna, så det er greit å være på den sikre siden. Rundt kl. 7 var jeg hos jordmor på sjekk og hun mente det var best å få sendt meg til fødestua så fort som mulig. Alt så veldig bra ut, så jeg fikk tilbud om å føde hjemme også, men jeg ville helst på et sykehus akkurat da.

Da var det å ringe min mor som skulle passe storebror. Hun var hele to og en halv times kjøring unna, så det ble bestemt at jeg måtte dra med ambulansen mens samboeren min passet gutten vår til mormor kom.

Rundt halv åtte dro jeg med ambulansen til sykehuset og hadde ikke kjent en eneste ri ennå.

Men det var nervepirrende minutter på vei til føden, for jeg hadde virkelig ikke lyst til å føde langs veien… Vi kom vel frem, og jeg ble sjekket på ny i mottaksrommet. Jeg hadde allerede ca 4 cm åpning, men noen rier var ikke i nærheten. Jeg ventet og ventet på min kjære, og minuttene sneglet seg avsted…

Rundt kl 11. kom han endelig. På veien hadde han fått motorstopp, og han var virkelig stresset når han endelig kom, men ingenting hadde skjedd med meg, så han ble rimelig lettet. Deretter ble det noen lange timer. Vi fortsatte og være i mottaksrommet, fostervannet forsatte og komme ut med jevne mellomrom, men ingen tegn til rier i det hele tatt.

Jeg gikk og gikk rundt og fikk større og større åpning. Rundt klokka 15 var den på 6 cm, men ingen rier i sikte. Samboeren min begynte å lese avisa, mens han ventet og jeg trodde jeg skulle eksplodere, men jeg klarte heldigvis å holde meg. Stakkar mann, han gikk jo bare der og ventet han også.

Så rundt kl 16 skjedde det endelig noe. Riene kom! Jeg var fortsatt oppe og gikk, men nå trengte jeg hjelp av samboeren min hver gang det kom en ri – og de kom fort! Jordmor kom og sjekket åpningen igjen etter en liten stund, nå var den rundt 10 cm, men jeg kjente ikke noe behov for å presse ennå. De sjekket også puls på babyen vår, og han hadde det helt fint. Han klarte riene fint fortalte de oss.

Men for noen rier! De kom i ett sett, og etter en stund kom jeg meg opp i dobbeltsengen som sto på motaksrommet, der jeg ble stående på alle fire mens riene pågikk, innimellom satte jeg meg opp, for jeg følte det var best. Etter en drøy time klarte jeg ikke stå slik lengre og jeg skulle prøve å snu meg rundt, men da kom pressriene!  Jeg sa til jordmor at jeg ikke klarte å holde igjen, og med et smil sa hun at det var helt iorden.

Vi prøvde å få meg rundt, men jeg kom meg ikke ordentlig rundt engang, for pressriene kom så tett. Så kjente jeg plutselig at hodet var i åpningen og jordmor sa at jeg skulle bare gjøre som jeg følte for. Jeg sa at jeg ville presse og det var helt iorden. Så, på to press var han ute.

Den nydeligste skapningen vi hadde sett. Jeg snudde meg mot samboeren min og takket ham, og fikk et tårevått takk tilbake. Jeg fikk gutten min lagt opp på magen min mens de sjekket om jeg hadde revnet og om morkaken var kommet ut hel og fin. Ikke hadde jeg revnet, og alt var iorden. Gutten vår var så nydelig.

Tilsammen tok det bare en og en halv time fra første ri, til gutten vår kom ut, og jeg rakk aldri å komme meg inn på fødestua. Han ble født klokka 17.35. Jeg hadde planlagt å bade i badekar mot smertene i åpningsfasen, men opplevede aldri at smertene ble så store at jeg trengte det, og så var det plutselig for sent.

Det var en fantastisk god fødsel og dagen etter kom jordmor med en liten gave til oss og takket oss for en drømmefødsel. Hun var en fantastisk god jordmor som lyttet til oss, og hun var så flink i alt hun gjorde. Takk til henne også for en drømmefødsel.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa Sebastian ble født
Neste artikkelHjemmefødsel for andre gang…
DEL