Jeg hadde vært alene med barnet siden jeg ble gravid, og hadde en ganske grei graviditet, men var veldig plaga med bekkenet mot slutten. Jeg bodde alene i en liten leilighet, og fredag kveld den 2. november 2007 var jeg hjemme og hadde laga klar lasagne til idol…

Sist oppdatert: 22. desember 2008

I reklamepausen etter Hotel Cæsar bøyde jeg meg ned for å plukke opp noen stearinlys, og da jeg reiste meg opp igjen kjente jeg et lite tak i magen. Ca 15 minutter etterpå kom den enda et, men jeg tenkte egentlig ikke så veldig over dette. Jeg var jo bare 35 uker på vei og var lenge til jeg skulle tenke på fødsel ennå. Men dette fortsatte utover hele kvelden, med veldig forskjellige mellomrom. Noen ganger 3 minutter mellom, andre ganger 20. Det var ikke så veldig vondt heller, men vondt nok til at jeg ikke fikk sove skikkelig den natta!

Lørdagen, altså dagen etter, snakka jeg med min mor i telefonen. Hun ba meg om å ta en tur ned på føden for å sjekke, for hun og min far skulle være med på fødselen. Og om dette i det hele tatt var fødsel, så måtte de rekke en ferje som gikk klokken 18.00 samme kveld. Nede på føden ble jeg møtt av en kjempekoselig jordmor som satte meg på registrering. Det ble registrert svake sammentrekninger og cirka en centimeter åpning, samtidig som det var begynt å modnes godt.

Hun mente at det var ikke noe som kom til å skje med det aller første, så jeg fikk valget mellom å reise hjem eller bli værende siden jeg var alene og ikke hadde noen til å kjøre om noe skulle skje osv.. Jeg reiste bare hjem igjen jeg, og ble sittende litt på PC-en, spise litt og slikt. Jeg ringte til den blivende far og spurte om han hadde planer for helga, og om det eventuelt passa å bli pappa..? Han ble litt forvirra stakkar, men joda.. Passa helt greit å bli pappa!

Litt senere, cirka i sekstiden, var det ikke mer enn to minutter mellom «riene». Det var jo ikke vondt i det hele tatt egentlig, men siden jeg hadde hørt at man skulle dra på sykehuset når det var ca 5 minutter mellom, kunne jeg vel kanskje ta meg en tur.. Husvertinna mi hadde termin et par uker før meg, så hun var jo høygravid hun også. Jeg sto å prata med henne utenfor mens jeg venta på taxien, og kan ikke si hun ble særlig redd for å føde når jeg fortalte at jeg hadde nå hatt 3 «rier» mens vi hadde stått der å prata, hun hadde ikke merka noe på meg!

Nede på sykehuset var det ganske så hektisk. Jeg ble satt på registrering igjen, men det var ikke mer forandring enn at livmorhalsen var utflatet. Det var fortsatt bare én centimeter åpning. Jeg fikk beskjed om å gå litt rundt der på sykehuset, før jeg i 9-tiden ble lagt inn på obsposten. De forklarte meg at det var mulig å gå gravid i mange uker til, så her kunne alt skje. Men de mente det var like greit å legge meg inn siden jeg bare var 35 uker på vei, og siden jeg hadde gått så lenge med masrier. Det skulle senere vise seg å være veldig lurt!

Barnefar kom opp og satt en times tid før han gikk. Det skjedde jo ikke noe likevel, mente han.. Mine foreldre kom til byen i tolv-ett tiden på natta, så de satt der oppe en times tid før de gikk opp i leiligheten min for å slappe av og vaske en del babyklær osv.

Etter hvert ble masriene vondere, og jeg klarte ikke å ligge. Det var egentlig litt irriterende, for når jeg sto klarte jeg jo ikke å slappe av mellom taka, og jeg var så trøtt! Jeg hadde jo ikke sovet på to døgn! Det endte med at jeg ble stående i vinduet, det var så utrolig herlig å stå lent ut vinduet å puste i frisk og kald luft, mens jeg fikk varme fra en ovn under vinduet opp på magen.

Rundt halv fire-fire om natta begynte jeg å få enda vondere og sendte en melding til mine foreldre at de kanskje kunne komme ned. Det var ikke så moro å ligge der alene heller. Jeg hadde i 4-tiden cirka 2 centimeter åpning, så jeg gikk jo ut i fra at dette ville ta tid! Cirka halv fem følte jeg at jeg hele tiden måtte på do, men fikk det ikke til. Måtte jo reise meg opp for hver ri også, så var ikke så enkelt! Jeg ba om klyster, og det fikk jeg. Ble satt på registrering også mens jeg satt på det rommet, og det var helt forferdelig å måtte sitte i ro når jeg hadde de «riene»! Jeg satt der til litt over fem, da sa jordmora at jeg hadde tre centimeter, og at de skulle lage klar en fødestue til meg! Jeg var utrolig letta, for dette betydde jo at jeg skulle få epidural, og alt skulle bare bli himmelsk! Men så feil kan man jo ta..

Klokken var som sagt litt over fem nå og mine foreldre var kommet. Vi gikk de 10 metrene gjennom en korridor og inn på fødestua. DA starta det gitt. Jeg hang meg over nærmeste disk og var sikker på at jeg skulle dø. DETTE var vondt!!! Jeg hadde 2-3 slike rier mens min mor sto og masserte korsryggen min med ene hånden, mens hun sto i telefonen for å få fatt i barnefaren med den andre. Ja etter 2-3 slike rier kjente jeg plutselig at hele ria endra seg, og jeg følte jeg måtte trykke. Nevnte dette til jordmora, og hun ba meg legge meg ned så hun fikk sjekke åpninga, så da sendte jeg mamma ut på gangen. Synes som tidligere nevnt at det var helt grusomt å ligge når jeg hadde rier, og ble ikke akkurat verre da jeg plutselig hører jordmora i det fjerne: «Avbestill epiduralen, ungen kommer!»

Nå var klokka 05.20, og jeg spratt opp av senga og begynte så smått å få litt panikk. Jeg kom IKKE til å klare dette uten smertestillende!!!! «Joda, du skal få pudendalblokkade..» sier jordmora.. Jeg gikk med på det, jeg hadde vel ikke mye valg.. Etter dette sank jeg egentlig litt inn i min egen verden, og husker ikke så veldig mye av hva som skjedde rundt meg. Men det var i hvertfall fullt i folk i hvite frakker, og jeg sto med senga/prekestolen (husker ikke helt) og pressa og pressa og pressa til jeg hylte ut: «NÅ KOMMER HAN!!!!!!!»

Da styrta det til en 4-5 hvitkledde folk og løfta meg opp i senga. Jeg fortsatte å presse, og jeg var ikke akkurat stille heller. Det rare var at pressriene ikke var så veldig vonde, i hvertfall vonde på en helt annen måte. Jeg gjorde ikke så mye arbeid selv heller, kroppen tok seg av alt! Ja, jeg pressa, og ja, jeg hylte.. Men det var på en måte kroppen som gjorde alt selv.

Jeg husker jeg ble litt forbanna da en barnelege som sto på siden av meg sa «Hold kjeft og press!!», for jeg klarte jo ikke annet!!! Jeg gjorde det jo ikke selv! Så ser jeg jordmor i øyekroken med en GEDIGEN sprøyte! Jeg skvatt litt til og sa «døøh, hehe.. tror vi driter i den sprøyta jeg..!»  Men neida, det kom en ri, og hun stakk. Og i samme ri kom hodet til ungen ned i åpninga, og hun sa jeg kunne få kjenne. Jeg stakk hånda ned, og utbrøt: «Men det er da ikke sånn det skal kjennes ut!» I følge jordmora var det akkurat slik det skulle kjennes ut.  En ny rie kom, og PLOPP! Klokken 05.30 kom verdens nydeligste lille gutt; min sønn!

En barnepleier rev av meg skjorta og BHen, og jeg fikk han opp på brystet. Dette er det sterkeste jeg noensinne har opplevd, og jeg kan være den første til å skrive under på at alle smerter er glemt med en gang man får et slikt vidunder opp til seg! De sydde meg igjen mens jeg lå der og nøt synet av min lille solstråle, og etterpå fikk mamma og pappa komme inn. Pappa er en mann av få ord, og som sjelden viser følelser av noe slag, så han ga meg et klapp på skulderen som bare en superstolt pappa kan gi!

Etter mye beundring av den lille ble han veid og målt, og han var ikke mer enn 1980 gram og 42 centimeter! Ikke store karen med andre ord. Men han var veldig frisk, og hadde en apgar på 9 med en gang han var ute! Jeg er den dag i dag sjokkert over hvor kjapt en fødsel faktisk kan gå!! Fra 3 centimeter til han var ute gikk det altså ikke mer enn 25 minutter! Så selv om jeg lovet meg selv under de verste riene, at dette var første og siste gang jeg noen gang skulle føde, er jeg nå ikke så sikker på det..

En annen ting jeg aldri kommer til å glemme fra denne morgenen, er hvordan det så ut utenfor vinduet på fødestua. Det var første frostnatta (natt til 4. november altså), og jeg hadde en helt nydelig utsikt! Stjerneklar himmel, og solen som begynte å stå opp. Bortsett fra min sønn må dette ha vært noe av det nydeligste jeg har sett! (Joda, det kan nok ha litt med settingen å gjøre….)

Selv om det var hinsides vondt å føde, så vil jeg så absolutt kalle dette for en drømmefødsel! Er så utrolig glad for å ha få oppleve dette!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTa julen tilbake!
Neste artikkelHadde gitt opp å få flere barn – så fikk hun to!
DEL