Søndag ettermiddag den 19. oktober 2008, klokken 15:00 startet de ordentlige riene mine. Jeg hadde nå gått de siste fem ukene med en del maserier og sterke kynnere, og var veldig usikker på om det denne gangen var alvor.

Sist oppdatert: 11. februar 2009

Egentlig trodde jeg ikke det var de ordentlige riene enda i og med at det enda var 6 dager igjen til termin. Jeg var jo forberedt på å gå 14 dager over termin i og med at jeg var førstegangsfødende. Men samtidig hadde jeg hele denne dagen gått og følt på meg at noe var i gjerde. Det var noe som var annerledes i dag, det kjente jeg med det samme jeg stod opp hjemme hos Thomas, kjæresten min, denne morgenen. Jeg fikk ham til å kjøre meg hjem for å dusje.

I mens jeg var hjemme og dusjet, kjørte Thomas hjem igjen for å vaske bilen som skulle selges dagen etter. Han syntes det var litt merkelig at jeg ikke ville dusje hjemme hos ham, men jeg kunne ikke forklare hvorfor jeg ikke ville det, for det visste jeg ikke enda. Da Thomas var ferdig med å vaske bilen, kom han tilbake igjen til meg. Da var jeg ferdig med å dusje og sminke meg, noe jeg ikke hadde gjort på lenge nå som jeg var gravid. Jeg pleide ikke å orke det lenger, men i dag fikk jeg for meg at jeg måtte det.

Klokken 15:00 startet da som sagt riene, og helt tilfeldig så jeg på klokka da. Kort tid etter dette, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle begynne å pakke sykehusbagen. Jeg hadde ingen baktanke med dette da, i og med at jeg ikke turte å håpe på at det var ekte rier denne gangen. De var liksom ikke SÅ vonde, så det kunne umulig være ekte rier. Thomas hjalp meg å pakke bagen, og finne frem alt jeg skulle ha med. Jeg er ganske sikker på at innerst inne visste Thomas at i dag skulle vi bli foreldre for første gang. Det var noe ved måten han snakket og gjorde ting på. Han var på en måte mye mer forsiktig både når han snakket og gjorde ting.

Da jeg pakket bagen kom riene med alt i fra 3 til 7 minutters mellomrom, men de fleste kom med ca. 5 minutters mellomrom. Noen av dem var skikkelig vonde, mens andre var ikke noe særlig. Mens jeg satt i gangen og pakket siste rest, kom en venninne innom i døren og snakket en stund. Her datt jeg litt ut med tidtakingen, men de var fortsatt på en ca. 5 minutters mellomrom, men kanskje ikke fult så vonde lenger? Da vi var ferdige med å pakke bagen, satte jeg og Thomas oss for å se litt på tv.

Klokken 16:13 begynte riene å bli ganske tette, og var helt nede i tre minutters mellomrom. Men i og med at noen av dem var oppe i 6 minutters mellomrom, slo jeg meg på en måte til ro med at det bare var falsk alarm også denne gangen. Selv om jeg var ganske sikker på at jeg ikke var i fødsel enda satt jeg og tok tiden på og mellom riene en times tid, før jeg trodde de var over. Klokka var da 17:11, og da neste ri ikke kom etter 6 laange minutter jeg hadde sittet og ventet ble jeg ganske skuffet.

Men så, klokken 17:20 var de tilbake. Nå var de ikke fult så hyppige som tidligere lenger, og lå på ca.7-9 minutters mellomrom. Kl. 18:13 var siste gang jeg noterte ned en ri, for da følte jeg ikke lenger det var vits i å ta tiden på dem lenger. Selv om de var blitt litt vondere nå, var de ikke nedi 2 rier på 10 minutt, og jeg følte heller ikke de var regelmessige nok.

Ikke lenge etter jeg sluttet å ta tiden på riene, kjørte vi hjem til Thomas for å se på ”unge mødre” i og med at moren min skulle se på tv der vi hadde kanal FEM. Unge mødre var blitt noe vi bare MÅTTE få med oss hver søndag ettersom jeg akkurat var blitt 18 og ble en ung mor selv. Etter ”unge mødre” begynte vi å se på praksisjobben som begynte 21:30.

Da var riene begynt å bli skikkelig vonde, og jeg gråt meg til og med gjennom noen av dem. Thomas mente det var på tide å ringe føden, men jeg nektet på det enda. Jeg hadde jo lest at riene skulle være regelmessige, men mine rier kom med kanskje ett minutts forskjell noen ganger. (og nå vet jeg det at de er jo regelmessige da, hehe.) Jeg klarte heller ikke å ta tiden på dem, i og med at smerten aldri gikk helt bort. Det var liksom vondt hele tiden med ekstra vonde tak innimellom. Jeg måtte også tisse nesten hele tiden, men hver gang jeg skulle tisse gjorde det ekstra vondt og jeg klarte bare ikke å tisse ferdig. Det presset sånn på at jeg bare stoppet uten å ville det selv. Jeg trodde det kanskje kunne være nyrestein eller noe slikt, så da Thomas igjen foreslo at vi skulle ta turen innom føden for å sjekke, sa jeg meg enig i det.

Thomas ringte til føden og sa ifra at vi kom innom en tur, mens jeg gikk for å tisse en siste gang før vi skulle kjøre av gårde. I garasjen fikk jeg enda en ri mens jeg sto og ventet på at Thomas skulle låse opp bilen. Turen til sykehuset tok ca. 15 minutter, og vi ankom sykehuset 23:15. Der ble vi mottatt av en hyggelig jordmor som het Wenche. Hun viste oss inn på det samme undersøkelsesrommet som vi var på da vi var på omvisning. Der ble jeg koplet til en CTG-undersøkelse som viste at jeg hadde regelmessige rier med ca. 2 minutters mellomrom. Deretter kjente jordmoren på åpningen min som viste seg å være 4 cm. Da jordmora sa at nå ble jeg innskrevet og ikke skulle hjem igjen før jeg fødte ble jeg litt satt ut, men kunne ikke annet enn å smile for nå skulle vi endelig få møte vår lille etterlengtede baby. Jeg husker å kjenne det krible i hele meg, både av glede og nervøsitet.

Jeg fikk klyster inne på undersøkelsesrommet i og med at jeg hadde lyst til å prøve badekar som smertelindring. I mens jeg gjorde meg ferdig på badet og tok en urinprøve, gikk Wenche for å ordne med fødestue til meg.

Wenche fulgte oss inn på fødestue nr. 5, med badekar akkurat som jeg ønsket. Jordmora koplet meg til CTG jevnlig, og lyttet ofte på fosterlyden. I og med at det ikke var så mange fødende inne denne kvelden, var jordmora inne hos meg omtrent hele tiden, noe som var svært betryggende i og med at jeg var så ung og førstegangsfødende.

Thomas ringte mamma og faren hans og fortalte at nå var fødselen i gang. Mamma kom ikke lenge etter, i og med at jeg ikke hadde fått med meg bagen min eller noe til sykehuset. Både jeg og Thomas synes det var greit å ha henne der, og hun ble værende sammen med oss på fødestuen.

Jordmoren fant fram både mat og drikke til meg og Thomas, og selv om det ikke smakte ble jeg nødt til å tvinge ned noe i og med at jeg ikke hadde spist noe særlig den dagen.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke hadde lyst på epidural og ville prøve alt mulig av naturlig smertelindring før noe medisinsk. Så da jeg ble tilbudt akupunktur, takket jeg ja til det. Jeg fikk en nål i hver hånd og en i hver legg. Disse skulle stå i 20 minutt, men jeg fikk dem tatt ut litt før det siden jeg bare syntes riene ble verre av nålene.

Etter å ha tatt ut nålene fikk jeg komme ut av sengen og bevege litt på meg igjen. Nå var ingen stillinger behagelige lenger, men jeg endte likevel opp med å stå på kne lent mot sengen og rugge hoftene frem og tilbake. Riene var fortsatt veldig hyppige, og begynte også å bli mye mer intense nå. Jeg gråt meg gjennom noen av riene, og selv om jeg fikk beskjed om å puste meg gjennom dem, syntes jeg selv det lindret den verste smerten med å gråte meg gjennom dem. Det var akkurat som om noe lettet inni meg.

Nå spurte jordmor om jeg ville prøve badekar, noe jeg gledelig takket ja til. Jordmor tappet oppi vannet, og jeg kom meg nedi. Det var helt herlig! Pausene mellom riene ble kanskje litt lenger, og jeg klarte å slappe av og var helt smertefri mellom riene. Dette gjorde igjen at jeg klarte å samle litt mer krefter til neste ri satte i, og de føltes dermed litt mindre vonde. I pausene mellom riene matet Thomas meg og gav meg drikke. Jeg følte meg litt som et lite barn igjen, og måtte le litt av det.

Etter en god stund i badekaret forsvant effekten av det varme vannet litt om litt, og til slutt var smertene omtrent tilbake til slik de var før jeg kom meg oppi badekaret. Jordmoren ville sjekke åpningen min igjen, så mamma og Thomas gikk ut på gangen og ventet imens. Klokken var 05:15 og jeg hadde da 6 cm. Kun 2 cm på 6 timer! Og jeg som hadde fått beskjed om at etter 4 cm kunne jeg regne med å åpne meg med 1 cm per time. Jeg husker jordmoren snakket om ett eller annet med å ta vannet mitt for å få litt fortgang på sakene, men jeg hadde så vondt nå at det var ikke så mye mer jeg fikk med meg.

Da mamma og Thomas kom inn igjen klarte jeg ikke å bevege meg noe særlig da riene kom, og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Jordmoren sa at nå var det kun lystgassen igjen å prøve før epidural, så jeg la meg opp i sengen for å gi den en sjanse. Jordmoren instruerte meg i hvordan jeg skulle bruke den, så da neste ri kom gjorde jeg som hun hadde sagt og trakk masken over munn og nese og pustet så godt jeg kunne. Jeg kjente absolutt ingen effekt av denne da rien var der, men i det samme jeg fjernet masken smalt det skikkelig i hodet mitt og jeg ble svimmel og litt kvalm og klarte nesten ikke å snakke. Jeg ville ikke ha denne masken mer, men jordmoren ba meg prøve den en gang til.

Lydige meg gjorde som jeg ble bedt om, men denne rien var SKIKKELIG vond og jeg pustet som en besatt gjennom hele rien. Siden jeg hadde pustet så mye og raskt hadde jeg fått i meg litt for mye lystgass, og denne gangen følte jeg meg helt ødelagt. Jeg ble skikkelig svimmel og kvalm og snakket bare tull. Både jordmor, mamma og Thomas lo av meg, så jeg måtte le litt jeg også. Men nå var jeg i alle fall helt sikker på at det ikke ble mer lystgass på meg.

På dette tidspunktet hadde jeg mer enn nok med å konsentrere meg om å puste meg gjennom riene og prøve å slappe best mulig av. Så da jordmora sa at hun trodde det var best at jeg lot dem sette epidural, sa jeg meg bare enig. Jeg orket ikke tanken på en eneste ri til.

Rundt klokken 05:20 kom anestesien inn for å sette epidural, og ikke lange stunden senere var jeg i himmelen! Jeg ble igjen koplet til CTG-apparatet, og kunne bare ligge å kikke på riene som kom og gikk uten å ha noe som helst vondt. Noen rier kunne jeg kjenne antydning til på venstre side i og med at epiduralen satt litt skjevt, men det var ikke noe vondt.

Nå som mamma så at jeg hadde det bra, kunne hun gå hjem og slappe litt mer av. Jeg og Thomas spiste litt igjen før vi la oss til å sove klokken 06:45. Jeg lå i senga og Thomas på en saccosekk, med morgenkåpa mi over seg. Selv om jeg var den av oss som lå best, var det likevel Thomas som sov best. Selv fikk jeg slappet litt av, men ble for det meste liggende og kikke på klokka, og på den lille senga med dyna og klærne til den lille babyen som snart skulle komme. Jeg klarte ikke annet enn å ligge og tenke på hvordan babyen ville se ut, når den ville komme, hvordan det ville bli å føde osv. Jeg husker jeg reiste meg utav senga for å ta noe å drikke, og da holdt jeg på å gå i bakken. Bena mine var så tunge og jeg hadde så vidt følelse i dem pga. epiduralen.

Klokken 08:00 kom den nye jordmoren min, Åse, og en jordmorstudent, Elisabeth, inn for å sjekke åpningen min igjen. Først sjekket jordmoren, og deretter studenten. Jordmora spurte studenten om hvor stor åpningen var, og studenten mente åpningen var 6 cm. Jeg husker jeg tenkte ”Hva? Enda?!” Men da sa jordmora til min forskrekkelse at neida, den var på 4 cm!! Jeg forklarte henne at forrige jordmor hadde sagt jeg hadde 6 cm, og jeg kunne da vell ikke ha krympet? Jordmoren forklarte at hun var kanskje litt streng på å bedømme åpningen, mens den forrige jordmoren hadde kanskje vert for snill da hun bedømte åpningen.

Jeg kjente at jeg begynte å bli litt utålmodig, og spurte henne om ikke hun skulle ta vannet i og med at den forrige jordmoren hadde snakket om det. Men nå som jeg hadde fått epidural var visst ikke det noe alternativ lenger, siden babyen sto litt skjevt med hodet også.

Da klokken var 08:05 satte studenten på en ny CTG for å sjekke hvordan riene hadde reagert på epiduralen. Jordmor og studenten ble enige om at riene hadde sunket i styrke og hyppighet, og satte meg dermed på drypp klokken 08:15. Etter dette fikk jeg og Thomas frokost. Den smakte ikke så godt, så vi kastet mesteparten av den.

Klokken 08:45 satte jordmor kateter på meg, i og med at jeg ikke lenger kjente når jeg måtte tisse og ikke fikk til å tisse etter epiduralen var satt. Jeg hadde en kul helt nederst på magen der urinblæren var i og med at den var så full.

Resten av tiden frem til fødselen har jeg ikke noen flere klokkeslett, men etter å ha tømt meg fikk jeg og Thomas beskjed om å gå litt rundt på fødeavdelingen for å få babyen til å flytte seg lenger ned i bekkenet. Mens vi gikk rundt på avdelingen hørte jeg både babyer og mødre som skrek, og jeg kjente jeg fylte meg mer og mer med glede og spenning for hver gang jeg hørte noen skrike eller gråte. I dag skulle nemlig også vår lille baby komme, og jeg kunne så vidt vente lenger! Da vi kom tilbake ble dryppet skrudd opp og epiduralen skrudd ned ettersom at en ny CTG viste lite endring i rienes effektivitet. Jeg og Thomas var oppe og gikk litt mer, og jeg lå omtrent ikke i senga et sekund. Jeg ville ha babyen min ut!

Men da jordmoren og studenten etter en stund bestemte seg for å ta vannet mitt likevel, ble jeg nødt å ligge litt i senga.

Det er noe av det merkeligste jeg har kjent. Plutselig ble jeg helt varm og våt nedentil. Det føltes som om jeg tisset uten å tisse.. Etter å ha tatt vannet skrudde de også opp dryppet enda mer, noe som de gjorde regelmessig etter de skrudde det opp første gang.

Nå ble jeg nødt til å ligge litt på høyre side for at babyen skulle prøve å rette seg litt mer opp. Det begynte å gjøre ordentlig vondt nå! Jeg var oppe og sto litt for å få babyen lenger ned i bekkenet. Jeg ble stående lent over sengen med Thomas på andre siden av sengen som holdt meg i hendene. Mellom de verste riene spiste jeg litt yoghurt som Thomas hadde kjøpt til meg. I slutten mens jeg stod der hadde jeg så utrooolig vondt, og det presset sånn ned i den ene foten at jeg hele tiden holdt på å knekke sammen i knærne. Jeg sa til Thomas og jordmoren at det føltes ut som en vannmelon var på vei ut rumpa mi, hehe. Jeg la meg ned i senga igjen og jordmor kunne fortelle meg at nå hadde jeg full åpning. Fra 6 cm som jeg hadde da de tok vannet, til 10 cm gikk det ikke mer enn 10-15 minutt maks!

Da jordmor sa at nå kunne jeg presse hadde jeg ikke noe særlig pressrier, men jeg presset på likevel for å få vekk alt det vonde. Jeg presset en stund liggende på siden for å hjelpe babyen i rett posisjon. Deretter ble jeg hjulpet ned på krakk, for å sitte og presse litt. Thomas satt bak meg og støttet meg opp, noe som føltes veldig bra! Til slutt ble jeg hjulpet opp i senga igjen for å presse siste rest. Det hadde nå gått en stund, og jeg fikk beskjed av jordmor at hvis ikke babyen kom innen en time ble det klipping og vakuum. Da presset jeg virkelig for harde livet, for det ville jeg nødig være med på!

Babyen var visst ikke så veldig ivrig etter å komme ut, og gled inn igjen etter to press per rie. Jeg husker det ikke selv, men har blitt fortalt at jordmor la seg over magen min og presset på det 3. presset for å hjelpe babyen ut. Thomas satt på siden av meg hele tiden og støttet hodet mitt opp på hver pressrie.

Jeg husker at jeg fikk se hodet til babyen stå halvveis ute. Jeg ble ganske så sjokkert og kjempeglad på en gang. Der ble babyen stående en stund før jeg fikk lov til å presse igjen. Det er det vanskeligste jeg har vert med på. Jeg ropte til jordmor at nå måtte jeg presse, men hun holdt hodet igjen og nektet meg! Jeg kjente ikke lenger om jeg hadde rier eller ikke, så jordmor kjente på magen min og sa etter noe som føltes som en evighet at nå hadde jeg ri og kunne presse igjen. Og der var endelig hodet ute, og all smerte forsvant som ved et trylleslag!

På neste pressrie kom kroppen ut, og verdens nydeligste guttebaby ble lagt rett opp på magen min. Han hadde svelget og pustet inn en del vann, og skrek ikke helt til å begynne med, men etter en stund kom skrikene. De var ikke mange, men de var der. Det er det vakreste jeg noen gang har hørt, og jeg forelsket meg i den lille prinsen med det samme. Bare få minutter etter at han kom ut begynte han å hikke, noe han hadde gjort hver dag minst en gang til dagen de siste månedene i magen. Den stolte pappaen fikk klippe navlestrengen, og satte seg opp på siden av meg for å studere det lille mirakelet vårt som lå og kikket på oss med store øyne. Det første jeg klarte å si til Thomas var: ”Se så fin han er”.

Klokken 14:18, etter 23 timer og 18 minutt kom altså vår lille Leon til verden.
3538 gram, 49 cm lang og 35 cm rundt hodet. Helt perfekt!

Leon er nå 3 mnd. og sover hele nettene. Allerede første natt hjemme sov han fra kl. 24:00 til jeg vekket ham med melkespreng kl 09:00 morgenen etter!

Jeg GLEDER meg til mitt neste svangerskap og fødsel allerede!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelPrøveperiode 15: Vinterforkjølelse
Neste artikkelFødselshistorien til lille, store Matilde
DEL