Jeg hadde kontrolltime hos jordmor på helsestasjonen to dager før terminen. Da hadde jeg høyt blodtrykk og protein i urinen så hun sendte meg til sykehuset for å få en sjekk. De tok ultralyd og alt var bra med barnet. Jeg ble sjekket nedentil og legen sa jeg hadde 3 gode cm og at hun kunne tøye meg til 5!

Sist oppdatert: 30. august 2007

Det at hun tøyde meg gjorde at jeg begynte å få litt smårier. Deretter ble jeg sendt på fødeavd. for å registrering av rier og fosterlyd. Alt var bra og de sjekket åpningen igjen, 4 cm. Etter mye frem og tilbake (fikk først beskjed om at jeg skulle bli lagt inn, fødselen var jo i gang) så fikk vi beskjed om å reise hjem igjen og heller komme tilbake når riene var sterkere. Så vi dro skuffet hjem, tross mitt høye blodtrykk, protein i urinen som tydet på svangerskapsforgiftning, og at jeg hadde 4 cm åpning!

Da vi kom hjem igjen hadde jeg fortsatt små tak i magen men ikke vondere enn at jeg fikk et par timer på øyet. Så i fire tiden på natten begynte det å skje ting. Jeg hadde vesentlig mye vondere og fant frem penn og papir og tittet på klokka. Det gikk ca ti min mellom hver rie. Jeg orket ikke ligge i sengen lenger og tenkte jeg skulle ta meg en lang varm dusj. Riene kom stadig med kortere mellomrom. Da det var fire minutter mellom hver rie var det ikke så lett og sminke seg og ordne håret, men jeg ville ikke komme ustelt til sykehuset.

Nå var klokka rundt halv syv på morgenen og jeg hadde så vondt at jeg MÅTTE bare vekke samboeren min. Egentlig turte jeg ikke si ifra for jeg ville ikke bli sendt hjem fra sykehuset en gang til. Og jeg viste jo ikke hvor vondt dette skulle gjøre heller siden jeg var førstegangsfødende. Men det var jo bare 2-3 minutter mellom hvert tak! Vel, jeg vekket han og mens han stelte seg fant jeg frem sykehusbaggen og prøvde å spise frokost. Men det var umulig for jeg var så kvalm. Eneste jeg fikk ned var en halv brødskive og ett glass O`boy.

Vi ankom fødeavd. i åtte-tiden på morgenen. Vi ble tatt imot av en kjempehyggelig jordmor som var med oss inn på et rom. Her målte hun riene og fosterlyden og jeg hadde ca 5 cm åpning. Etterhvert ble vi vist inn på et føderom. Jeg måtte ta på meg den stygge, men dog behagelige sykehus-skjorten. Jeg hadde sinnsykt vondt men kom meg igjennom riene.

Plutselig sier jordmoren at jeg må ha epidural og at legen kom snart for å sette den. «Jeg har ikke bedt om epidural» sier jeg. Da får jeg til svar at det måtte jeg for å få ned det høye blodtrykket mitt. Etter at den var satt kunne jeg slappe av, det var deilig selvom jeg følte det gikk bra før jeg fikk den også. Jeg fikk også intravenøst væske og etterhvert drypp for å få sterkere rier/pressveer. Etter noen timer begynte jeg å få j… vondt i korsryggen, det var uutholdelig! Dem tok vannet også, husker ikke helt når.

Det skjedde så mye hele tiden og jeg var egentlig i min egen verden da smertene var som verst. Vel, det var tid for å presse… Sånne smerter hadde jeg aldri vært borti før, riene var ingenting i forhold. Hodet føltes som en stenhard vannmelon mellom beina mine! Men etter endel pressing kom han endelig ut og velskapt var han! Han kom halv seks på kvellinga. Samboeren min var hos meg hele tiden, og han klippet navlestrengen.

Vi gråt av glede-det er det fineste og største øyeblikket i livet mitt da jeg holdt han i armene mine for første gang! Og det morsomme er at han kom på terminen! Slå den….

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEndelig på trygg grunn?
Neste artikkelDa Benjamin kom
DEL