Jeg vil nok si at jeg hadde en drømmefødsel. Til å være førstegangsfødende gikk det veldig fort. Jeg ble faktisk kalt for en fødemaskin, og jordmødrene fleipet med at jeg skulle komme inn dit hvert år og føde, siden jeg var som skapt for det.

Sist oppdatert: 22. mars 2011

Klokken 2  31.12.2010 våknet jeg av at jeg trodde jeg hadde tissa meg ut. Jeg reiste meg opp for og komme meg på badet, og da merket jeg at det var noe helt annet enn hva jeg hadde trodd. Det rant vann nedover lårene mine og jeg begynte å forstå at det var fostervannet som gikk. Jeg sto og så meg selv i speilet i kanskje 20 minutter i strekk. Jeg var helt sjokkert. Var det virkelig nå det skulle skje? Den siste dagen av året? Mange tanker raste gjennom hodet mitt akkurat da, men alt i alt var jeg utrolig glad. Jeg var sinnssykt lei av å gå gravid og hadde derfor gått rundt og håpet på at gutten skulle komme snart. Jeg hadde termin den 18.1.2011, så fødselen startet over 2 uker før tiden. Jeg hadde ingen sammentrekninger enda, og hodet til gutten min hadde festa seg så jeg tok det veldig med ro.

Godt råd fra mamma
Etter at jeg hadde stått på badet i vel 40 minutter tok jeg opp telefonen for å ringe Christine. Christine er en av mine aller nærmeste venner og hun er også gudmor til gutten min. Da Christine tok telefonen sier hun: ”Ka i alle dager gjør du oppe nu!?” og da jeg svarte at fostervannet gikk ble hun litt… satt ut? Hehe, hun hadde nok ikke forventet det nei! Jeg snakket en stund med henne før jeg gikk og vekte mamma. Mamma så litt sjokkert ut, men hun kom seg fort til hektene hun også. Hun ba meg gå i dusjen, noe som var en meget god idé. Jeg tok meg veldig god tid i dusjen og stresset ikke med noe til tross for at jeg bor tre timer unna sykehuset. Til å være førstegangsfødende vil jeg nok si at jeg var veldig rolig.

Godt humør
Da jeg omsider kom meg ut av dusjen, ringte jeg fødeavdelingen i Bodø. Jordmoren jeg pratet med syntes det var moro at jeg hadde så godt humør som jeg hadde, og hun ba meg ta med meg det gode humøret til sykehuset. Klokken var nå 4 på natta, og siden jeg enda ikke hadde begynt å få rier bestemte vi oss for å ta første fergen som gikk klokken 05:30 slik at jeg skulle slippe transport både med legebåt og ambulanse.

Mamma gikk og vekte stefaren min og spurte om han kunne ta seg fri fra jobb slik at han kunne kjøre oss til Bodø. Været var veldig dårlig og mamma var smånervøs for å kjøre. Han tok seg gledelig fri fra jobb, og klokken 05:30 var vi på tur til sykehuset.

Klokken 06:30 begynte jeg og få sammentrekninger. De kjentes bare ut som menssmerter, men det var alikevel en lettelse å kjenne at det begynte å skje mer enn at bare fostervannet sakte men sikkert gikk. Humøret var på topp og jeg strålte som en sol hele bilturen!

Betryggende med godt voksen jordmor
Klokken 08:30 var vi framme på sykehuset, og nå var riene begynt å bli ganske vonde. Da vi kom opp til fødeavdelingen ble vi møtt av en veldig snill jordmor. Hun var litt opp i årene, og det betrygget meg veldig. Jeg har gjennom hele svangerskapet vært redd for og få en ung jordmor, uten at jeg kan si hvorfor. Det var bare sånn.

Vi ble tildelt fødestue og jordmoren satte meg til CTG for å måle sammentrekningene mine og får å sjekke om gutten min hadde det bra. Riene kom med 3-5 minutters mellomrom og var ganske intense. Nå måtte jeg begynne å puste meg gjennom dem, men de var heller ikke så vonde at jeg ”ikke klarte mer.”

3 cm åpning
Da CTG’en var ferdig med målingen gikk jeg og jordmoren inn på ett rom for å sjekke åpningen min. Jeg hadde åpnet meg med 3 cm, og det på veldig kort tid med tanke på at riene begynte så smått i halv syv tiden. Etter hva jeg har hørt og nå erfart er det de 4-5 første cm som tar lengst tid. Jeg ble også informert om smertelindring, men jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke ville ha smertelindring slik at fødselen kanskje kom til å gå fortere.

Jeg, mamma og stefaren min gikk rundt i gangene for å utnytte tyngdekraften slik at jeg skulle åpne meg raskere. Det var ikke behagelig å gå rundt, og store deler av tiden sto jeg godt bøyd over en stol. Til slutt orket jeg ikke mer, så jeg kontaktet jordmoren og ba om å få ta en dusj. Dusjen hjalp faktisk veldig godt på smertene, men til slutt sto jeg så lenge i dusjen at det hele bare ble en vond sirkel. Når jeg sto i dusjen ble jeg alt for varm, og da jeg skulle ut av dusjen ble smertene mye verre. Til slutt hadde jeg gått inn og ut av dusjen så mange ganger at jeg måtte bare bite tenna sammen og komme meg ut derfra.

Sint
Da jeg kom inn på fødestuen min sjekket jordmoren min åpningen min en gang til. Klokken var nå 12:00 og jeg var rimelig sikker på at jeg skulle i hvert fall ha åpnet meg til 7 cm. Jordmoren sjekker meg og sier: ”Fire gode cm!” Jeg ble smålig forbanna og svarte: ”Hallo, det har åpnet seg med EN cm på så mange timer, dette orker jeg ikke lenger!» Jordmoren roet meg ned med å si at nå kom det til og gå fortere, for det var alltid de første cm som var treigest.

Bare 5 minutter etterpå ble det så vondt at jeg følte jeg ikke klarte mer. For å være helt ærlig trodde jeg at ungen var på tur ut av rumpa mi. Jeg brølte ut: ”Hjelp, rumpa mi eksploderer nå!!!” Jordmoren lo av meg og sa at det var bare ungen som var så godt nede i bekkenet at det kjentes sånn ut. Men nå klarte jeg ikke mer, jeg måtte få epidural.

Plutselig full åpning
En lege kom og satte epiduralen på meg og fortalte at den ville begynne å fungere om ca. 20 minutter. Gjett hva som skjer? 5 minutter etterpå kom pressriene, så jeg ble stukket i ryggen helt forgjeves. Jeg var så forbanna og glad samtidig at jeg trodde jeg skulle stryke med. Jeg hadde gått fra 4 til 10 cm på ca. en time. Gjett om jeg var både letta og stolt over hvor godt kroppen min jobbet.

Jeg begynte å presse, men jeg var redd. Jeg vet ikke hvorfor eller hva jeg var redd, men det var noe som stoppet meg fullstendig. Jeg prøvde å lyge til jordmoren med at jeg ikke hadde pressri nok til og presse, men jeg kunne ikke lure noen siden jeg var tilkoblet en CTG og jordmoren kunne se når riene var på topp. Til slutt begynte hjerterytmen til ungen å bli lavere og lavere. Jordmoren tok da en saks opp mot annsiket mitt og sa at vist ikke jeg presset på neste ri måtte hun klippe meg opp. Da kan dere tro jeg hentet fram krefter, for INGEN skulle klippe i meg. To pressrier etterpå var han ute. Mamma sto på siden av meg hele tiden. Uten hennes støtte og motiverende ord hadde jeg nok blitt både klipt og kjeftet på.

Ubeskrivelig følelse
Klokken 13:13 var gutten min ute. Han hadde navlestrengen surret rundt hodet to ganger, det var derfor hjerterytmen ble svakere og svakere. Han var 2440 gram, 43 cm lang og hadde en hodeomkrets på 33 cm. Pitteliten, men alikevell en frisk og perfekt gutt. Jeg var fullstendig forelsket etter første sekund. Den følelsen du føler når du får barnet ditt opp på brystet for første gang kan ikke beskrives. Det er nok den beste og største følelsen en kvinne kan ha. Det og høre pusten, kjenner varmen og de små bevegelsene er ikke til å tro på. Jeg lå i en time i strekk og bare så på gutten min. Verdens vakreste gutt. Jeg kan også skryte på meg at jeg fødte uten bedøvelse siden bedøvelsen aldri rakk å fungere, og det er jeg så innmari stolt over at dere aner det bare ikke.

Jeg vil nok si at jeg hadde en drømmefødsel. Til å være førstegangsfødende gikk det veldig fort. Jeg ble faktisk kalt for en fødemaskin, og jordmødrene fleipet med at jeg skulle komme inn dit hvert år for og føde siden jeg var som skapet for det. Hehe!

Jeg er overhode ikke redd for å føde igjen, og jeg vil faktisk være så tøff i trynet å si at jeg gleder meg til neste gang. Fødsel er vondt, men det er også en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. I det ungen din er ute, forsvinner smerten. Den lettelsen du føler der og da kan ikke beskrives. Når du har opplevd en fødsel kan jeg garantere deg at du aldri noen sinne har følt deg mer levende.

Hilsen en perfekt liten gutt og verdens stolteste mor

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelTidlig ultralyd: En vanskelig debatt
Neste artikkelCelleforandringer og graviditet
DEL