17. mai 2007 var en regnfull og kald en. Planen var å stå opp tidlig for å komme oss av gårde til barnetoget kl 10 i byen for å se ungene til samboeren gå. Første barnetog for minstemann og greier. Jeg våkna kl 07.30 og kikka ut vinduet. Det plaskregna og var kaldt og grått.

Sist oppdatert: 26. februar 2008

Grua meg stort for å dra til byen nå, men det måtte gjøres. Gikk på do og gikk så å la meg igjen. Da kom meldinga fra mora til ungene at de ikke ville gå i noe barnetog pga været. Og ikke mer enn akkurat fått den meldinga så kom lillegutt med en melding om at i dag skal det skje noe. Første rie kom.

Gjennom mye av svangerskapet var jeg plaga med kynnere, derfor var jeg usikker på om dette var rie eller om det bare var en av de kraftige kynnerne. Men når det kom en til innen 10 min sa jeg til samboeren at jeg tror vi må pakke bagen når vi drar for vi blir foreldre i løpet av dagen eller i mårra. Noe han ikke trodde på.

Vi prøvde å sove litt, men det var umulig for meg. Ikke var jeg klar eller noen ting. Stod derfor opp å tok meg en dusj og prøvde etter beste evne å pakke bagen mellom riene. Nå var det ca 10-15 min mellom hver ri.

Vi satte oss i bilen for å dra på skolen ca kl 10. Og riene var fortsatt der. Ikke så intense, men ganske ofte. Var sikker på at fødselen ikke var veldig langt unna.

På skolen var det nesten tomt for folk enda når vi kom. Vi hadde arrangementet dette året så vi måtte være der. Jeg vandra frem og tilbake og riene var ganske konstante.

Når skolen begynte å fylles opp roa riene seg ned og jeg klarte meg gjennom dagen med mange urolige og medfølende blikk av forbipasserende.

I 15 tida satte vi snuta hjem, men når jeg på 15 min hadde hatt 3 ganske sterke rier, ba jeg gubben stoppe å snu. Ringte føden og de mente jeg ikke kom til å føde før dagen etter, derfor bestemte vi oss for å dra hjem for å slappe av.

Vi prøvde å slappe av, men med 15 min mellom hver ri var det vanskelig. Gubben sovna, men i 8 tida ba jeg han stå opp for vi måtte dra snart. Siden han har vært med på 2 fødsler før var han meget rolig. Jeg hadde da telt rier med ei venninne på msn i 1 times tid og det var 2 og 4 min mellom hver ri (annahver 2 og 4 min).

Vi dro på sykehuset og kom inn på registrering ca kl 22.30. 2,5 cm, så ikke aktiv fødsel enda. Etter ca 1 time med registrering fikk vi komme inn på miljøstua. Der er det badekar som var mitt største ønske. Vi fikk litt mat og jeg spiste mellom riene som er blitt sterkere og sterkere. Fikk i denne perioden akupunktur for å slappe av litt. Vet ikke om denne hjalp så mye, men…

Jeg fikk varmepute på ryggen og riene kom hyppig nå. I 00.00 tida begynte jeg å bli sliten og jeg ønsket å komme i badekaret. Jordmora sjekket åpninga og jeg var fortsatt ikke på 3 cm og hun syntes det var litt tidlig. Men jeg var sliten etter en lang dag og kroppen begynte å skjelve helt ukontrollert. Fikk da gå i badekaret. Det var som å komme i himmelen.

Etter ca 3 kvarter hørte jeg et smell og jeg skjønte at vannet gikk. Og intensiteten på riene blei vesentlig høyere. Etter ytterligere 30 min fikk jeg beskjed om å komme opp. Ba da om å få sitte i en gyngestol, noe jeg fikk. Og jeg pustet og pustet. Etter en tid sa jordmora at vi burde sove litt for det ville bli en lang natt for ungen ville ikke komme før i mårra formiddag tidligst.

Jeg dorma mellom hver ri, men det var kraftige saker så jeg pusta og pusta. Husker jeg tenkte at det var enda en, nå er det en mindre. «IKKE LENGE IGJEN NÅ!!!» Jeg husker jeg blei litt irritert på jordmora for hu satt å trykte på magen mens jeg hadde rier. Jeg var sikker på at det var derfor det var så vond, men det var nok ikke det. Midt inni en av riene husker jeg at jeg sa: «jeg vil ha epidural nååååå». Fikk beskjed om at det var alt for tidlig.

Når kl var ca 03.30 ba jeg om å komme i badekaret igjen, men da sa jordmora igjen at det var alt for tidlig. Jeg stod på mitt, og hu sjekka åpninga. «Ojda» sa hu. «Her er det 8, nesten 9 cm åpning» Så gikk i badekaret etter et par rier til. Når jeg kom i badekaret kom trykketrangen. Følelsen var som refleksen når man må spy, men det var utrolig deilig. «Jeg må trykke!» ropte jeg og prøve så vidt å holde igjen, før jordmora ga klarsignal for at jeg fikk trykke. Hun fløy nå ut og inn av rommet og gjorde klar senga. Jeg trykka et par ganger før jeg gikk ut av badekaret og opp i senga.

Jordmora leita etter hjertelyden til babyen, og fant den meget svakt. Hun hentet et annet apparat som fant en svak hjertelyd. Nå var det bare å trykke og få han ut så fort som mulig. Jordmora brukte «den finske metoden» til hodet var ute, da blei prioriteten å redde ungen, ikke meg. Og han blei dratt ut på neste rie. Midt i dette blei rommet stormet med masse folk, barneleger, barnepleiere, jordmødre. Ja aner ikke flere, men mange var det.

Navlestrengen ble kuttet og de hastet ut med han. Han var blå/grå i farge blei jeg fortalt av de som hadde sett han på vei ut. Fikk selv ikke sett han da. I mitt hode hadde dette scenariet flydd i flere uker, og jeg var ikke spesielt nervøs. Vi hørte han der ute og vi fikk hele tida oppdatering.

I kaoset hadde vi ikke fått vite kjønnet så barnepleieren gikk ut å kom tilbake med nyheten om at det var en gutt og han hadde pustet inn masse fostervann, han fikk surstoff og litt starthjelp, men var nå på vei til å bli mye bedre.

Etter ca 15 min fikk vi en nydelig gutt på 3402 gr og 50 cm i armene. Han var fortsatt blå, men verdens nydligste.

Han hjalp meg masse gjennom syingen. Jeg var mest opptatt av han enn det som skjedde der nede. Men noen tårer blei felt. Revning i grad 2 mente jordmora så det var en del sting.

Han kom til verden 18. mai 2007, kl 04.26.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelKroppen etter fødselen
Neste artikkelBarn og seksualitet
DEL