Jeg var vel ganske avslappa i forhold til fødselen. Jeg hadde på en måte bestemt meg for at det kom til å gå bra, og da jeg begynte å merke at noe var i ferd med å skje, tok det litt tid før jeg tenkte seriøst på at "this could be IT". Det var to dager til termin, og jeg hadde, på bakgrunn av at en venninnne av meg gikk mer enn to uker over terminen, til tross for at hun hadde fått beskjed om at hun antakelig kom til å føde før tiden, bestemt meg for å ikke henge meg for mye opp i datoen.

Sist oppdatert: 30. mars 2006

Jeg hadde vært hos legen mandag 17. januar, og det ble konstantert at blodtrykket mitt ar noe høyere, samt at de fant noe blod i urinen min. Jeg hadde allerede fått beskjed om å holde meg i ro ettersom det kunne se ut som jeg hadde en begynnende svangerskapsforgiftning. Sykesøstra som analyserte prøven sa litt på gøy at nå kunne det nok hende det var noe på gang.

Jeg kjente ikke noe mer før jeg skulle legge meg tirsdags kvelden. Magen hadde gjort at det stadig ble vanskeligere å få lagt seg komfortabelt, og nå begynte det virkelig å bli ubehagelig. Jeg ble liggende og rakk nesten å sovne flere ganger, men ble vekt hver ganga av at noe gjorde vondt. Til slutt bestemte jeg meg for å stå opp. Jeg satte meg i stua og begynte å legge kabal på PC’n. Timene gikk, og det ble verken bedre eller verre, men jeg blei innmari trøtt. Tenkte at det sikkert ville være lurt å få litt søvn hvis det var sånn at fødselen nærmet seg, og jeg fikk rigga meg til i en nogenlunde posisjon i sofaen. Til slutt sovna jeg, men våkna igjen da samboeren min stod opp fo å gå på jobb i 6-tida. heldigvis klarte jeg å sove litt til.

Litt utpå formiddagen skulle jeg få besøk av en venninne av meg som jeg ikke hadde sett på lenge, noe jeg gledet meg veldig til. Jeg var sliten og lei av å gå ligge hjemme på sofaen alene. Da hun kom hadde hun med seg en helt enorm mengde med snop. Vi skravla og spiste godterier hele dagen, og jeg hadde med jevne mellomrom rier. De kom tettere og tettere, men jeg hadde ikke lyst til å fortelle henne at jeg hadde rier i tilfelle hun kom til å ville dra hjem! he he. Hver gang det kom en ri forsøkte jeg å konsentrere meg om å puste rolig og prøvde å slappe mest mulig av. Det var selvfølgelig ikke lett, men jeg var fast bestemt på at venninna mi ikke skulle merke hva som var på gang. Tror dessuten jeg syntes det var litt pinlig at hun skulle sitte og vite at jeg snart skulle føde…

Når riene var altfor vonde forklarte jeg det med at jeg hadde endel kynnere. Utpå kvelden kom samboeren min hjem, og venninna mi dro. Han lurte på hvordan det gikk, og jeg sa som sant var at jeg trodde kanskje noe var i ferd med å skje. Vi ble sittende oppe en stund, og selv om riene nå hadde kommet med omtrent 10 minutters mellomrom syntes jeg det begynte å roe seg. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle dra på sykehuset før jeg måtte, hadde hørt at det var vanlig å bli sendt hjem igjen, og det ville jeg ikke!

Jeg forsøkte å gå og legge meg, men fikk mer vondt med en gang jeg prøve å legge meg ned. Jeg ble vandrende litt urolig rundt en stund før jeg bestemte meg for å ringe sykehuset. Da var riene mine ganske tette, bare omkring fem minutters mellomrom. Men jeg syntes ikke de varte så lenge, og var derfor usikker på om dette virkelig var rier. På sykehuset fikk jeg beskjed om å komme bort, så skulle jeg ihvertfall få noe å sove på så jeg fikk henta inn igjen litt krefter. Med litt dårlig samvittighet, og litt redd for at dette bare var tull og falsk alarm, vekte jeg samboeren min. Klokka var da omkring 01.00, og han var skrekkelig trøtt… Da vi satte oss i bilen begynte det å snø noe aldeles forferdelig, og jeg ble enda mer usikker på om vi heller skulle vente litt til før vi dro. Det kunne jo hende det bare var falsk alarm… Men i løpet av den timen det tok å kjøre til sykehyuset ble riene verre. Jeg måtte virkelig konsentrere meg om å puste, og de kom stadig tettere. Det rare var at de ikke varte så lenge.

Da vi kom til sykehuset var det tydelig at de regnet med at jeg ikke kom til å føde på en god stund. Jeg skulle få noe å sove på, men så kikket jordmora på riemåleren og fant ut at hyun skulle ta en titt på meg for sikkerhets skyld. Da viste det seg at jeg hadde 6 cm åpning! Da ble det litt fart på saker og ting. Jeg var først og fremst skuffa over at jeg ikke kom til å få noe mer søvn før alt var over…

Alle regnet med at ting kom til å gå fort, og jeg ble beroliget med at smertene ikke kom til å bli noe verre enn de allerede var. Jeg fikk akupunktur, noe jeg tror hjalp, og jeg tok en laaang dusj. Timene gikk, men det skjedde lite. Til slutt var jeg så sliten og trøtt at de bestemte seg for å gi meg et klyx. Det er det verste jeg har vært med på! Jeg fikk enda vondere, og kom meg ikke av doen igjen på lang tid. Stakkars samboeren min ble helt satt ut. Etter litt bestemte de seg også for å ta vannet mitt. Da begynte det endelig å skje noe.

Det begynte å bli på tide å presse, men jeg hadde veldig dårlige pressrier, og trykketrangen var ikke veldig stor. Så ble det litt oppstandelse over at hjerterytmen til babyen ble dårligere, og plutselig var det masse mennesker rundt meg. Jeg fikk oksygen, og beskjed om at nå måtte jeg bare trykke! Jeg mobiliserte alle mine siste krefter, og tnekte at nå skal jeg bare gjøre dette og så klan jeg SOVE! tanken på søvn holdt meg igang, og da det ble snakk om at de kanskje måtte hjelpe meg å presse ved å legge seg over magen min fikk jeg akkurat nok krefter til å få gutten min ut.

Klokken var 08.49 torsdag morgen. Plutselig var jeg helt rolig, men istedet for å gi etter for ønsket om å sove opplevde jeg å bli skikkelig høy på adrenalin! Jeg fikk den skjønne lille gutten min opp til meg, og samboeren min og jeg var helt oppslukt i ham. Jeg hadde endel smårifter, men syinga gikk veldig greit. Jeg var i kjempehumør, og hadde det bedre enn noensinne! Jeg var stolt av meg selv, fikk faktisk mye skryt av at jeg var flink til å puste og til å konsentrere meg, og jeg var kjempe lykkelig over å ha fått en sunn og frisk og vakker gutt. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde fått delt dette med samboeren min. Hans støtte var helt uvurdelig, selv om han ikke gjorde stort annet enn å holde meg i hånda og å snakke til meg.

Etter litt ble Andreas veid og målt, han veide 3700 g, og  var 51 cm lang. Jeg fikk et par brødskiver til frokost, og så ble vi trillet opp på barsel. Der ble vi tre sittende og og småprate og beundre hverandre. Etter noen timer måtte samboeren min hjem og få seg litt søvn, og omsider kjente også jeg at det var på tide å lukke øynene. Jeg sovnet, med hånda mi oppi til lille babyen min som sov godt i senga si rett ved siden av meg.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelÅ reise med små barn
Neste artikkelSiri har født!
DEL