Her en liten historie fra pappaen til en gutt som ville fort ut.

Sist oppdatert: 14. mars 2006

Vi hadde termin rundt den 8. mars 2001. Jeg var akkurat kommet fra Lofoten med ferga dagen før det hele skjedde, og samboeren min var akkurat kommet til byen fra foreldrene sine.

Det hele startet med hodeverk hos min samboer. Sterk hodeverk. Vi kunne ikke skjønne at dette hadde noe med svangerskapet og gjøre, og gjorde ikke noe med det. Klokka var rundt to på natta. Vi sovnet vel rundt klokka fem igjen tror jeg. Jeg lå med ryggen til henne.

Plutselig kjente jeg at senga begynte og riste. Jeg får enda frysninger når jeg tenker på det. Jeg snur meg og får se at samboeren min ligger og rister. Hun har nesten en form for spasmer, og det kommer blod ut av munnen på henne. Det var ett grusomt syn. Jeg tar tak i henne, rister i henne for og prøve og få kontakt, men hun er liksom helt «borte». Klokka er nå ca 10 over seks.

På ett eller annet vis famler jeg fram telefon og får ringt ett nummer. 110, 111, 112 jeg vet ikke. Kom til en dame som sa noe. Det var feil plass, legger på telefonen og prøver på nytt. Men da ringer det opp igjen. Jeg var kommet til alarmsentralen.

Famlet fram ett «hjelp meg» rop. Klarer vel på ett eller annet vis å si hva som hadde skjedd, mens dama på sentralen spurte meg om hun pustet og om jeg kunne få henne i stabilt sideleie. Det klarte jeg.

Fire minutter senere kommer politiet. En dame og to menn. Deretter kom det inn seks ambulasnepersonell. Nå var vi nesten alle inne på rommet på åtte kvadratmeter. De tar hånd om samboeren min. Klarer så vidt å få kontakt med henne og får henne ut. Nå får jeg sjokk. Står og skjelver ved senga, prøver å ta inn over meg hva som skjer, har skjedd.

Jeg blir geleidet ut i sykebilen. Det var faktisk to biler der da. Samboeren min får nytt spasmeanfall. Vi raser avgårde mot sykehuset. Heldigvis er det ikke mer enn fire minutter unna. Klokka er nå 10 over halv syv.

Inne på mottaket blir vi sendt inn på et eget rom. Personellet har fått kontakt med samboeren min. Men deretter følger ett nytt anfall som mye sterkere enn de andre. Jeg blir sent ut. De mister kontakten med henne igjen. Kirurgen er også tilstede nå.

Jeg får ikke se henne mer før flere timer senere. Får vite da at de måtte ta et akutt keisersnitt, på vei opp mot operasjonssalen uten bedøvelse. Vi kunne være glade for att vi bodde så nært sykehuset som vi gjorde. Samboeren min hadde fått en veldig alvorlig form for akutt svangerskapsforgiftning med en form for epileptiske anfall. Det var det andre tilfellet i nordlandssykehusets historie.

Datoen var 3. januar 2001. Gutten vår, Mats-Andre, ble født klokka 07:46 og var ca 1640 gram og 40,5 cm lang. Prematur. Han ble værende på sykehuset i nesten to måneder. En tung tid, men nå går alt bra.

Mats-Andre er en veldig aktiv krabat, uten noen men fra den tøffe starten i hans liv. Moren har det også bra, og nå venter vi barn nummer to. Nå kjenner vi til symptomer som vi ikke kjente til før.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVil forebygge rifter
Neste artikkelKveldsamming og nattevåk
DEL