Jeg hadde menstermin 10.08.07, og hadde allerede vært på sykehuset med to falske alarmer. Den 09.08 ville min samboer spille golf med sin bror og han insisterte på at jeg skulle være med ut til samboeren, hun var også gravid. Termin tre uker etter meg, jeg rulla meg ut til henne. Var uggen hele dagen, fant ikke helt roen. Og jeg som hadde gått med kynnere i store deler av svangerskapet, og i dag nesten ikke en.

Sist oppdatert: 4. mars 2008

Samboeren og broren kom ut på kvelden og vi ble sittende å mase litt før vi skulle reise hjem, var kjempe trøtt. Reiste meg fra den nye sofaen og kjente det rant på innsiden av lårene. Tenkte oi nå har jeg lekt uten å være klar over det. Satt meg på do og det bare rant, samboeren var gått i bilen og han var utenfor dekning.

Åpnet badedøren på gløtt og ropte på svigerinnen, ”kan du komme ut her litt”, hun stakk hode inn døren og så på en dame som smilte. Kan du rope på mannen min å si at vannet har gått. Jeg har aldri hørt så stor oppstandelse i stuen før. En litt stresset mann kom ut på badet med telefonen i handen og viste ikke helt hvilken fot han skulle stå på.

Jeg ringte føden og fikk beskjed å komme inn siden det var bekrefte seteleie. Ikke en rie men vannet rant, min bukse var kliss våt, fikk låne bokser og bukse av samboeren og masse handuker til å ha i bilen.

På vei opp til føden hadde vi nesten i time å kjøre, måtte innom å hente bagen på veien. Min kjære var opp og ned til bilen 3 ganger før han hadde husket alt. Turen til Haukeland gikk radig unna, han ville vel ha meg på sykehus snarest mulig. Ikke en rie på hele veien, litt skuffa må jeg si.

Vel framme, ble jeg møtt av en hyggelig jordmor som sendte meg til obs posten da det var meget fult på føden. Ble lagt på registrering og satt sikkert 20 min på do mens det bare rant og rant. Hun sparket masse og ikke en ri. 2-3 cm åpning og dette kan ta lang tid opp til 2 døgn hadde jeg fått beskjed om.

Ble lagt på et firemannsrom, aleine for øyeblikket, så samboeren kunne være der. Jeg tok meg en dusj og ikke en rie enda. Inne på rommet igjen kom en lege innom for å sjekke åpningen, 2-3 cm, hun rota godt inni der.

Etter dette ble jeg kjempe urolig i kroppen og gikk rundt i rommet, mens samboeren fikk tak i nr til pasienthotellet. Men jeg ba han vente med å ringe en liten stund, følte meg ikke helt i form. Plutselig slo riene inn en rie 7 min i mellom, ny rie 5 min, så tre min.

Jeg ba samboeren ringen på hjelp, en jordmor kom inn og vi fortalte at riene var begynt, fikk beskjed å legge meg ned å slappe av. Dette ville ta lang tid, mens hun maste om dette fikk jeg ny ri. Hun ble stående en liten stund før hun forsvant og kom tilbake med en annen jordmor og de flyttet meg til føden. Det var gått ca 20 min siden legen hadde vært inne å sjekket meg. De ville ha meg på fødestuen med en gang siden det var bekreftet seteleie.

Bare gangen fra obs til føden var det to rier, og den tiden jeg brukte på å stable meg inn på fødestuen og hilse på ny jordmord og hun sjekket meg var jeg 4-5 cm. Jeg kastet opp så bare det, og smertene bare akselererte. Hang over sengen og fikk ikke pause mellom riene, Amalie lå å presset på nervene så det strålte ned i begge beina hele tiden, det ble bestilt epidural. Alle som har setefødsel skal ha dette. De kom rimelig kjapt. Jeg kjente smertene godt, men strålingen i beina var vekke. Det var himmelen og jeg pustet som en prest gjennom riene.

I løpet av tre timer fra første rie hadde jeg fått 8 cm åpning, og i løpet av 30 min var det full åpning og jeg hadde kjempe lyst å presse men fikk ikke lov. Så da skrudde de opp epiduralen, lå i over en time før det ble gjort klart for pressing. Grunnen var at hun skulle komme lengst mulig ned selv, slik at ikke nesen gjorde at hode vil henge seg fast over bekkenet. Siden hun hadde god hjerterytme.

Tre press så var hun ute og jeg var i himmelen. Ble kippet for å gi bedre plass. Amalie var 3210g og 51 cm Ble sydd godt etterpå, hadde mistet 900 ml oppmålt blod under fødselen. Men tvang meg på beina, godt svimmel, jeg skulle på pasienthotellet.

Jeg hadde forventet meg en fødsel på mange mange timer. At det skulle gjøre vondt var jeg innstilt på, men ikke så vondt. Tok ting som det kom, og fulgte anbefaling fra jordmor. Det hadde ikke gjort meg noe å føde i sete igjen. Jeg har lest mange skrekkhistorier om setefødsel, men denne gikk over all forventing.

I samtale etterpå har jeg fått beskjed at ved ny fødsel, må jeg komme meg til sykehus med en gang. Og det er stor sannsynlighet at det blir sete igjen og jeg må si at jeg gleder meg ikke masse til det, men gruer meg heller ikke mye.

Send din fødselshistorie til babyverden@sandviks.com

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødte i uke 33
Neste artikkelPrøveperiode 9
DEL