Jeg hadde termin søndag 24. februar 2008 med mitt første barn. Vi gledet oss veldig masse da det viste seg å være en liten gutt inne i mamma sin mage. Tirsdag 5. februar hadde jeg store smerter i magen og mamma sa det kunne være en begynnelse. Det var ikke noe liv inne i magen min hverken tirsdag eller onsdag. Torsdag morgen ringte vi føden på sykehuset og fortalte at han ikke hadde beveget seg noe der inne siden mandag...

Sist oppdatert: 14. november 2008

Vi fikk straks beskjed om å komme inn med en gang, så vi pakket tingene mine, satte oss i bilen og kjørte innover. Vi ble mottatt av en kjempekoselig jordmor som undersøkte meg. Jeg fikk CTG og hjertet slo og alt var som det skulle. Men hun sa at enten så hadde jeg kraftige kynnere eller små rier som gjør seg klare.

Legen kikket på meg og ga meg en UL (ikke en flink lege der da) han sa at alt var normalt, men at det var liten plass der så han kunne ikke bevege seg så mye. Jeg sa at han ikke hadde beveget seg noe de siste dagene, men det brydde han seg ikke noe om. Vi bli sendt rett hjem igjen. Uff… Redd og nervøs kjørte vi hjem igjen… Timene gikk uten noe spark eller noe der inne.

Fredag var han fortsatt like rolig og jeg ble ganske bekymret og redd. Jeg hadde lest overalt at uansett hvor liten plass det er så klarer de å bevege seg litt. Jeg ringte til føden igjen og fortalte at vi var der dagen før, men at han fortsatt var veldig stille og jeg var urolig. Jeg fikk da beskjed om å komme med en gang igjen… Så igjen tok jeg med meg tingene og vi kjørte til sykehuset. Jeg ble undersøkt godt med CTG og underlivsundersøkelse, men det var ikke noe åpning og det var ikke modent.

En kvinnelig lege kikket på ultralyd og hun ble selv bekymret. Hun dyttet med apparatet og alt, men han ville ikke bevege seg. Så holdt hun det stille i 20 minutter for å se om det skjedde noe, men NEI!!
Så kikket hun på oss og samboeren min spurte om det var noe galt. Hun svarte da: ”Nei det er ikke noe galt som vi kan se, men det kan være det. Derfor bestemmer jeg at du skal bli lagt inn på observasjon og bli satt i gang…

”Herregud” tenkte jeg da, jeg kan jo ikke det… Uff, jeg ville ikke dette. Jeg ringte mamma med en gang og

Aron-Elias

fortalte det. Hun kom med en gang. Jeg fikk et rom og fikk beskjed om at de skulle kjøre en stresstest på babyen så de kunne se om han tålte riene som skulle komme ved fødsel. Hvis han ikke hadde gjort det hadde det blitt keisersnitt med en gang. Så ble jeg kjørt inn på fødestue 1 og der tok de på meg CTG-bandene og så fikk jeg venflon i armen. De begynte straks å sette drypp så riene skulle komme i gang. Etter en stund begynte det. Alt gikk helt bra. Jeg hadde tre rier på 10 minutter og lå med det i 30 minutter… Alt gikk kjempefint. Så ble jeg trillet inn på overvåkningen igjen og la meg da til å sove for natten.

Lørdag morgen kom legen og jordmor inn til meg kl 09.00. Jeg ble undersøkt og legen sa da at det var blitt litt mer modent og mykt av dryppet. Hun satte da en gjelekur på meg som jeg lå i en time helt stille med, og de overvåket alt på CTG. Da begynte riene og det var ikke mye deilig. Etter en time kunne jeg bevege meg rundt. Så kom mamma og samboeren min så vi gikk litt rundt og prøvde å få tiden til å gå, men riene var der hele tiden. Om kvelden ble jeg undersøkt igjen. Da var det 1 centimeter åpning, så jeg fikk beskjed om at de kom inn søndag kl 09.00 igjen for og sette en ny gjelekur på meg…

For å få sove jeg rie-dempende sprøyte i skinka og en pille jeg skulle ta. Da sovnet jeg etter en stund.

Søndag morgen våknet jeg av at legen kom inn, de undersøkte meg igjen ingenting hadde skjedd. Jeg fikk CTG og en modningskur igjen og det er noe av det verste jeg har vært med på. Samboeren min var der med meg, og jeg lå og vred meg i smerter. Riene kom med bare 2 minutters mellomrom, og jeg grein og jeg grein. Så kom mamma og hun sa at dette var noe av det verste hun hadde sett i sitt liv. Det var ikke morsomt å se minstedattera ligge sånn sa hun. Etter en 1 time kunne jeg bevege meg igjen. Jeg var forferdelig kvalm og måtte så på do, da jeg kom på do spydde jeg i smerter og var skikkelig dårlig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg prøvde å gå rundt med prekestol, men knakk sammen hver gang det kom en rie, så jeg måtte bare ligge i sengen min.

Klokkel 11.30 kom jordmor og spurte om jeg hadde lyst å sitte i badekar en stund. Det sa jeg ja til så vi tok med alle tingene våre og ble trillet inn på fødestuen. Der satt jeg i badekar i 4 timer, og det var forferdelig deilig. Smertene forsvant litt da. Jeg fikk middag og noe og drikke, men hadde ikke akkurat lyst på mat.

Jordmoren som var på jobb dagen før kom inn kl 16.00 og sa at hun måtte undersøke meg igjen. Uff, dette gjør vondt, tenkte jeg, men jeg måtte jo bare gjøre det. Jeg hadde da 2 centimeter åpning og det var meningen at de skulle da ta en gjelekur til, men det nektet jeg for det orket jeg ikke. Hun gikk for å snakke med legen og de ble enige om at de skulle ta vannet mitt. Jeg fikk beskjed om at jeg da kunne få store smerter, men de skulle hjelpe meg så godt de kunne.

Da hun hadde tatt vannet satte fødselen i gang for fullt, hadde jeg 20 sekunder mellom riene og jeg bare hylte og grein. Jeg fikk lystgass og det virket en stund, men så ble riene så sterke at dette ikke virket lenger. Da bestemte de seg for å gi meg epidural, så hun ringte på anestesilegen, men han var opptatt. Jeg lå der i 1 time og ventet og ingen kom. Jeg hadde så vondt at jordmoren ringte ned igjen. Hun fikk beskjed om at han var oppttat og ikke kunne komme før det sto om liv. Hun svarte da at det gjorde det snart, så han måtte kjappe seg. Etter 30 minutter kom han inn døra, og dermed falt  10 kilo fra skuldrene mine for nå viste jeg at jeg skulle få hjelp.

Da han satte den merket jeg ingenting, så da den begynte å virke lå jeg på siden. I venstre siden av magen kjente jeg fortsatt riene, men det gikk greit. Jeg måtte vente 1 time så fikk jeg litt mer så alle smertene forsvant, og det var veldig deilig. Det ble satt drypp igjen for å få riene skikkelig i gang, og det virket! Jeg fikk i meg noe å spise og fikk slappe ordentlig av.

Jeg var enig med jordmor at hun skulle komme inn 20.30 og undersøke meg igjen. Men da klokken ble

Aron-Elias

20.15 måtte mamma ringe på. Da var jeg sikker på at jeg måtte presse. Jeg ble da undersøkt og hadde 10 centimeter åpning, men det var noe i veien der så de sa det var fint om jeg kunne vente litt. Klokken 20.30 kom hun inn igjen og hun gjorde seg klar. Jeg begynte da å presse. Jeg presset og presset og mistet motet en stund, for han kom jo aldri tenkte jeg. Uff, jeg var så sliten og orket egentlig ikke presse, men så plutselig kjente jeg hodet godt. Mamma og samboeren min sa at de kunne se hodet på gutten vår, og at det var masse mørk hår. Da fikk jeg mot og krefter igjen. Jeg presset og presset for nå skulle han ut, og plutselig lå han der. Jeg bare kikket på ham og begynte å gråte. Da de la ham oppå magen min visste jeg at alt dette jeg hadde gått gjennom var verdt det. Mange bilder ble tatt og de kikket på ham. Alt var bra.

Han kunne egentlig vært i magen min til termin, men som legen sa; den sjansen hadde de aldri våget å ta. Jeg er veldig glad for at det kom en frisk og fin gutt. Alt i alt var det en veldig tøff fødsel, men det gikk veldig fint. Fødselen tok 48 timer. Aron-Elias ble født 10.02.08 og veide 3520 gram. Han var 50 centimeter lang.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn tøff, men rask fødsel
Neste artikkelLillebror sjal storebrors mat
DEL