21. juni 2007 skal bli den datoen vi alltid kommer til å huske. Den dagen avsluttet vi et kapittel, og startet på et nytt: Kapittelet om oss som familie. Lille Sondre kommer til verden - en verden som gir han en mye tøffere start enn han fortjener.

Sist oppdatert: 12. juli 2012

Vi var uthvilte og klare for action når vi sto opp grytidlig morgenen den torsdagen Sondre skulle komme til verden. Utrolig spente, glade og forventningsfulle over å endelig skulle få treffe vårt lille mirakel. For han er fortsatt, og vil alltid være, et mirakel i våre øyne. I ettertid husker jeg lite av hva vi gjorde hjemme før vi dro og kjøreturen inn til Riksen.

Der ble vi tatt i mot av en jordmor, som sa at jeg var nestemann på lista, så vi begynte å få dårlig tid. Det var ikke mye forberedelse; Fikk en seng og en skjorte. Fikk satt sakene våre på et rom, også var det bare å stålsette seg. Nå var det for sent å snu! Legen hadde på forhånd anslått at Sondre skulle veie ca 3000 gram, og han skulle følge meg opp på oppvåkningen, deretter barsel også hjem etter noen dager.

På operasjonssalen ble jeg møtt av tre hyggelige sykepleiere, en anestesilege og en student. De satte venefloner i begge armene, stroppet meg fast til benken og lenket meg til ekg, puls og blodtrykksmåler. Det var ikke særlig hyggelig i starten å ligge der, men etter hvert kom det flere kjente ansikter og da følte jeg meg mye tryggere. Espen måtte sitte i et rom ved siden av å kikke gjennom et vindu, til spinalbedøvelsen var satt.

Anestesioverlegen som vi hadde møtt mange ganger tidligere, kom, og fikk etter litt startvansker satt spinalbedøvelsen i ryggen. I løpet av få minutter var jeg lammet fra livet og ned. Nå fikk Espen komme inn, og det var veldig godt å ha han der. Anestesilegen satt hele tiden og snakket med meg for å kontrollere at jeg ikke reagerte på bedøvelsen.

Så kom de to legene som skulle utføre inngrepet – totalt var vi nå 11 stykker i et lite rom på ca 15 kvm. En sykepleier kommenterte at hun aldri hadde vært tilstede under ett inngrep hvor alle de beste legene på sitt felt var representert. Jeg følte meg trygg, og det beviste at all masingen og alle møtene hadde nyttet! Jeg ble trillet inn på stuen kl. 09.45 og kl. 10.25 sa den ene legen: “Hvis alt går etter planen nå, så er dere foreldre kl. 10.30”. For et rush! Nå ventet vi bare på å hilse på lillegutt og å få holde han inntil oss. Etter litt røsk og riv gjensto det bare sekunder før vi kunne høre en svak, spinkel gråt. Sondre var født!!! Det som så skjedde unner jeg ingen…

Langt borte hørte jeg legen sa noe om hvor liten han var før hun gav han til jordmor som sto og ventet. Det eneste hun sa var: “Det er en gutt, og han er blå så vi må gå”! Der og da føltes det ut som om hjertet mitt skulle stoppe. De mente imidlertid at det ville bli lett å normalisere han, så Espen fikk beskjed om å følge med de ut av rommet. Som alle nybakte fedre tok han bilder av sin lille sønn.

Sondre var fortsatt blå der han lå, men man stolte på at de gjorde det de kunne for å hjelpe han. Plutselig sluttet Sondre å puste!!! Det ble raskt tilkalt akuttpersonell fra Nyfødt Intensiv, og etter intensiv førstehjelp fikk de han i gang igjen. Det var en medtatt far som kom inn for å fortelle at Sondre var syk, og trengte behandling på intensivavdelingen.. I tillegg var han liten, mye mindre enn antatt, med sine 45 cm og 2319 gram.

Tiden på oppvåkningen var endeløs. Det eneste jeg ville var å se sønnen min, men der lå jeg – uten evne til å bevege en eneste muskel i beina. Mens jeg lå der toppet bedøvelsen seg, og jeg fikk en allergisk reaksjon. Dermed ble de planlagte to timene der til fem, men da var tålmodigheten slutt. En sykepleier kom og gav meg et bilde av Sondre. Han var koblet til et koppel av slanger og ledninger, venefloner, målere og apparater på alle kanter. Jeg kunne nesten ikke se min lille sønn for alt utstyret. Sjokket kom egentlig ikke før etterpå – når jeg fikk se han for første gang. På samme tid opplevde jeg den gleden alle nybakte foreldre gjør første gangen de får treffe barnet sitt. De trillet sengen min helt inntil hans, og for aller første gang kunne jeg stryke min lille gullgutt på kinnet.

En sykepleier fortalte at Sondre ikke klarte å puste for egen maskin, og at han ville trenge hjelp og behandling de kommende dagene. Det var også stor risiko for infeksjoner, og de ville holde ekstra øye med om han ville utvikle gulsott. Han trengte ro og hvile, og vi som foreldre fikk inntrykk av at vi var mest i veien. Sjokkert, sint og fortvilet tømte jeg meg på en barselpleier. Hvorfor skulle alt gå så galt hele tiden?!?!?!

Hun tok seg en prat med nyfødt avd., noe som resulterte i at jeg fikk holde sønnen min i armene for første gang samme kveld. Tårene trillet.. Vi var glade, sjokkerte, takknemlige og fortvilte på samme tid. Men mest av alt følte jeg en stor skyld i at sønnen min skulle lide. Det hadde vært mye bedre om jeg hadde hatt mine smerter noen uker til, enn at han skulle ligge slik. At ingen fortalte oss mer om realiteten rundt premature fødsler kunne gjort mye annerledes for hele situasjonen.

Normalt ved keisersnitt holder man senga til dagen etter, men allerede åtte timer senere spiste jeg middag sammen med de andre i dagligstuen. Jeg stålsatte meg, for jeg måtte klare å komme meg opp til Sondre. Etter fire dager ble jeg utskrevet fra barsel, og vi fikk et foreldrerom. Vi satt ved senga til lillegutt natt og dag. Alt som betydde noe var at han skulle bli frisk.

Sondre fikk diagnosen RDS: Respiratorisk Distress Syndrom. Det er en tilstand som oppstår ved langvarig oksygenmangel. De fleste pasientene med denne diagnosen blir lagt i respirator, men Sondre klarte seg med kun en CPAP-maske. CPAP er mottrykk, slik at barnet må puste for å holde lungene oppe. Kobler man i fra, kan lungene klappe sammen ved umodenhet. Først ble det sagt at han skulle ligge på CPAP i ett døgn, så tre og fem. På det femte døgnet koblet de fra, men etter 45 minutter sluttet han å puste. På det sjette døgnet prøvde de igjen, og nå holdt det i 1,5 time. Så på det sjuende døgnet klarte han å puste helt på egen hånd uten å bli koblet tilbake. Ett skritt i riktig retning!

Lillegutt veide kun 2319 gram og hadde ikke ett gram fett for mye. Han holdt jevnt en temperatur på 34,4-35,7 grader celsius. Fordi han lå tilkoblet så mange forskjellige apparater fikk vi ikke ha på han klær, så han ble lagt i åpen kuvøse med varmemadrass og varmelampe. Han var ikke sterk nok til å amme, så all mat ble gitt gjennom sonde til magesekken.

Jeg pumpet melk døgnet rundt for å livnære den lille kroppen, men angst og stress gir ikke de beste forholdene for melkeproduksjon. Etter to dager på avdelingen forandret Sondre seg. Ansiktet og kroppen så annerledes ut, og vi fikk vite at årsaken var en infeksjon. To dager senere fikk han gulsott i tillegg, og måtte legges i lyskasse for behandling.

Allerede neste dag så ting lysere ut, og vi kunne prøve oss på litt ammetrening. Det gikk ikke så veldig bra, men vi var klare for å teste om øvelse gjør mester. Hver 3. time døgnet rundt gjorde vi en innsats. Han fikk fortsatt mat gjennom sonden, men målet var at han skulle spise 100 % på egenhånd før vi fikk reise hjem. De første seks levedagene raste han ned i vekt, men plutselig snudde det. Vi jublet når han hadde lagt på seg 12 gram, og enda mer når han klarte 30. En ny infeksjon gjorde likevel sitt til at vi ikke fikk reise hjem med en gang. Nyrefunksjonen var påvirket og vi ble ventende på prøvesvar i noen dager. Først i begynnelsen av juli var Sondre friskmeldt, og klar for å komme hjem for aller første gang!

Etter to dager hjemme skulle vi tilbake på Riksen for kontroll. Nedturen var stor når det viste seg at Sondre hadde gått ned til 204 gram mens vi hadde vært hjemme. Vi ble lagt inn på nytt. Sondre var ikke sterk nok til å amme, og jeg fikk dermed ikke tømt meg. Resultatet ble et eneste stort jag om amming, pumping og flasker og jeg fikk brystbetennelse.

Ved hjelp av ammepoliklinikken gikk det greit et par dager, men så stoppet det seg totalt. Jeg fikk ammeforbud, og all melken måtte pumpes og gis på flaske. Brystene ble ikke bedre, og det viste seg at jeg hadde fått streptokokk-infeksjon i brystet. I det andre var det mistanke om absess (innvendig verkebyll), og jeg hadde fått brystsopp og smittet Sondre. All ære til de som fullammer, men jeg klarte det ikke lenger. Sondre gikk over til kombinasjon av morsmelk/erstatning og begynte å legge på seg i rekordfart. Da vi forlot sykehuset for andre gang, veide han i overkant av 2300 gram.

Totalt tilbrakte vi 17 døgn på Nyfødtavdelingen på Rikshospitalet. Det er de mest spennende, skremmende og gledelige 17 dagene vi har opplevd noen gang. Familien vår var ofte på besøk, og vi kom oss i gjennom en tøff periode i sammen.

Til englene i hvitt på Rikshospitalet kan man ikke si annet enn: “Takk for livet”!

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSvangerskapet ble ikke helt som planlagt
Neste artikkelDa Bjørn kom til verden
DEL