Om morgenen den 3.april 2007 var jeg og mannen min på kontroll hos jordmor. Termin var 31.mars så vi ventet bare på at noe skulle skje. Jordmor sjekket det vanlige og ville sende meg på ultralyd fordi magemålet hadde kommet langt over kurven.

Sist oppdatert: 11. mars 2008

Hun sendte oss hjem igjen for å vente på telefon fra sykehuset ang ultralyd. Det var jo bare to dager igjen til påske så det var ikke lett å få time. Vi kjørte en tur innom blomsterbutikken på hjemveien og kjøpte noen blomsterpotter til å plante om i.

Vi begynte med plantene straks vi kom hjem. I 12 tiden gikk jeg opp i 2.etasje, men stoppet midt i trappa. Mannen min var rett bak meg og skjønte ingenting. «Nå blir jeg våt! Nå blir jeg veldig våt!» kom det fra meg og jeg nærmest sprang resten av trappa opp og inn på badet.

Jeg dro av meg buksa og trusa og satte meg på do. Buksa hadde allerede blitt våt. Det var en helt merkelig følelse, som å tisse på seg uten å tisse!?! Vi fant ut at vi skulle ringe sykehuset og fikk beskjed om å komme dit.

Jeg pakket sykehusbagen før vi dro i tilfelle vi ble værende (skjønner ikke hvorfor jeg ikke hadde pakket den før??). Sykehuset ligger ca 15-20 min unna oss og bilturen gikk med på å ringe til foreldrene mine og fortelle hva som sto på.

På sykehuset målte de litt rier og barnets hjertelyd var fin. Vi ble en liten stund der og jeg begynte å kjenne riene, men vi bestemte oss for å dra hjem og vente istedenfor. Vi fikk beskjed om å komme igjen kl 8 på kvelden uansett om jeg hadde rier eller ikke.

Da vi kom hjem ble vi sittende i sofaen og se på tv resten av dagen. Riene ble mer og mer smertefulle, men jeg lukket øynene pustet rolig gjennom dem og syntes egentlig ikke det var så ille.

I 18-tiden på kvelden ringte mannen min til føden. Han begynte å bli litt bekymret for riene kom med 3 min mellomrom og varte i 40-50 sek. Vi fikk beskjed om at vi kunne komme når vi ville, men at jeg kunne prøve å sette meg i dusjen for å se om det lindret litt. Jeg gikk ut av dusjen igjen nokså fort, det hjalp ikke i det hele tatt.

Siden jeg hadde mest smerter i korsryggen var jeg avhengig av å ha støtte i ryggen å presse imot, det fikk jeg ikke i dusjen. Det tok en evighet å tørke seg å kle på seg mellom riene. Mannen min hjalp til så godt han kunne, men syntes nok det var litt ekkelt å se at jeg hadde vondt.

Da klokka ble 19.30 bestemte mannen min seg for at nå skulle vi dra til sykehuset fordi riene var tette og lange. Jeg kunne godt vært hjemme lenger, syntes ikke det var så ille, var nesten overrasket over smertene for jeg hadde forestilt meg at det skulle være mye verre.

Mannen min trillet meg i rullestol opp til føden for jeg var livredd for å få en ri på tur opp. Åpningen ble sjekket først og den var hele 5 cm! Jeg jublet inni meg fordi jeg slapp å dra hjem igjen. Jeg ble vist inn på fødestua med en gang og ble beordret til å legge meg på siden for ikke å klemme pulsåra til babyen. Dette var svært ille for meg for jeg fikk ikke støtte i ryggen. Men uansett hva jeg sa så måtte jeg altså ligge slik.

Da jeg kom på sykehuset ble riene mye verre. Det føltes som jeg skulle knekke i to enkelte ganger og jeg fikk ikke til å slappe av. Jeg fikk likevel mye skryt fordi jeg ikke spente kroppen undre riene og jeg pustet godt og rolig(det hadde jeg bestemt meg for på forhånd!).

Jeg fikk prøve lystgass og det hjalp masse. Tror egentlig bare det å konsentrere seg om å holde maska inn til ansiktet under riene hjalp mest. Nå var riene blitt så vonde at jeg måtte gi lyd fra meg.

Kl 21, en time etter vi ankom sykehuset kom en lege og sjekket åpningen min (jordmor hadde lest feil i papirene og trodde jeg holdt på å føde en måned for tidlig, derfor hadde hun tilkalt lege.)

Åpningen var nå 9 cm og alle ble nokså overrasket over at det hadde gått så fort. Jeg var kommet til det punktet at jeg nå spurte om jeg kunne få epidural, men fikk beskjed om at det var for sent! Typisk tenkte jeg da!!

Klokka 22 begynte jeg å få noen pressrier, men etter hvert begynte riene å avta og det ble satt drypp på meg for å få det igang igjen. Jeg hadde nå så og si full åpning, men en liten kant var igjen og den hindret hodet til babyen i å komme helt ned. Både jordmor og lege prøvde å holde ned denne kanten mens jeg presset, men hodet sto bare og stagget.

Da klokka ble 23 ble det bestemt at jeg skulle få hjelp med sugekopp. Selv om de satte bedøvelse var det forferdelig vondt da legen plasserte sugekoppen på hodet til babyen. Det føltes ut som hun skrudde fast noe til meg. Selv om jeg presset og legen dro kom ikke hodet lenger ned fordi barnet lå så skjevt. Legen måtte derfor vri babyen rundt ved hjelp av sugekoppen.

På det tidspunktet trodde jeg jeg skulle dø! Så kom endelig hodet ut og sugekoppen ble fjernet og jordmor tok over. Jeg tenkte ikke over det der og da, men hun så litt bekymret ut og dro i babyen for å få den ut selv om jeg ikke presset. Kl 23.38 (3 1/2 time etter at jeg kom på sykehuset) kom kroppen og barnet ble lagt nederst på magen min. Helt blå, helt stille og med navlestrengen rundt halsen.

Mannen min nærmest ropte at de måtte flytte babyen lenger ned for å få fjernet navlestrengen for den var helt stram. På noen sekunder hadde jordmor klipt navlestrengen og jeg rakk akkurat å si «Hvorfor skriker den ikke?» før alle sprang ut av rommet(både barnepleier og en student var der i tillegg til jordmor og legen).

Jeg og mannen min var helt alene. Jeg lå med føttene oppe og kunne ikke røre meg og mannen min travet frem og tilbake på gulvet. Vi hørte ingenting!

Etter 5 min hørte vi så vidt barneskrik og jordmor stakk hodet inn og sa at alt var bra. Jeg har aldri vært så lettet i mitt liv, men samtidig var jeg i sjokk så skjønte ikke mye av det som foregikk. Vi spurte så nesten i munnen på hverandre om det var gutt eller jente for det visste vi ikke på forhånd, og fikk beskjed om at det var en jente som vi hadde trodd.

Mannen min fikk gå inn i rommet ved siden av og se på den lille jenta vår mens jeg ble sydd (måtte klippe litt pga sugekoppen). Iselin, navnet hadde vi bestemt på forhånd, hadde svelget mye dårlig fostervann og trengte hjelp for å få det ut. Hun pustet heldigvis på egenhånd da legene hadde sugd ut det meste av fostervannet.

På grunn av infeksjonsfare skulle hun sendes til St. Olavs i Trondheim (ca en time unna) og jeg fikk se henne i 10 sek før hun dro i ambulanse. Jeg ble hentet av samme ambulanse etterpå mens mannen min dro hjem for å hvile seg.

Jeg fikk se Iselin og amme henne med en gang jeg kom til Trondheim, men hun lå på nyfødt intensiv og jeg lå på barsel. De målte og veide henne der, 54cm og 3640g.

Etter to dager med antibiotika og overvåking ble hun friskmeldt og vi fikk dra tilbake til sykehuset hvor hun ble født. Da kunne jeg endelig slappe av og merket at dette hadde vært en stor påkjenning med mye uro og lite søvn. 1. påskedag fikk vi dra hjem og bare hvilte og koste oss i flere uker.

Iselin er verdens nydeligste jente og er så og si alltid blid og fornøyd. Fødselen ble ikke helt som vi hadde forestilt oss, men har ikke tatt skrekken og vil prøve igjen om ikke så alt for lang tid.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEn dramatisk fødsel som endte godt
Neste artikkelSamboeren min rakk ikke frem…
DEL