Det var en hard fødsel, og de første dagene etterpå var rett og slett forferdelige. Men med den starten vi fikk, vet jeg at vi kan klare hva som helst sammen som familie.

Sist oppdatert: 28. august 2015

På en av de første kontrollene hos jordmor ble jeg satt opp som risikofødende på grunn av trykk i kraniet. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne presse i mer enn maks én time før det måtte bli keisersnitt.

På siste kontroll før termin, ringte jordmor også til sykehuset for å si ifra at jeg ikke skulle gå over termin på grunn av trykket i kraniet.

Én uke etter termin skulle jeg på overidskontroll. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle hjem fra sykehuset igjen uten babyen min, og jeg og samboeren min pakket med både fødebag og bilsetet til Eleanor. Jeg skulle bli satt i gang!

Det skal nevnes at mensterminen min var 16. mars, og ultralydterminen 26. mars.

Les også: En intens styrtfødsel

Fødselen settes i gang
På kontrollen sa legen at babyens hode lå fint nedover. Ultralyd viste det seg at det var lite fostervann igjen, og det ble bestemt at jeg skulle settes i gang med ballong. Da ballongen var satt inn,, i 13-14-tiden, bestemte legen at jeg skulle legges inn, siden det tok oss en time å kjøre til sykehuset. Jeg fikk beskjed om at igangsetting med ballong ville ta ett til to døgn.

Vi satt veska på rommet mitt, og gikk ned til kiosken for å kjøpe en is. Da begynte riene. Det var rett på vonde rier som jeg ikke klarte å sitte gjennom. Jeg stod nede i kiosken med isen og hånden og vugget fram og tilbake.

En god natts søvn?
Samboeren dro hjem i god tro om at han fikk sove en siste natt i senga si før det ble våkennetter og bleieskift. Jeg gikk opp på rommet for å legge meg litt i senga. På vei opp møtte jeg på legen som satt inn ballongen. Jeg sa at riene var i gang allerede. Hun trodde nok ikke helt på meg, for jeg fikk bare en tommel opp før hun føk videre.

Etter en times tid med rier som varte i ett minutt, med tre til fem minutters mellomrom, fikk jeg akupunktur for å lindre smertene. Det var helt supert! En sykepleier lurte på om ballongen hadde falt ut enda, og nappet litt i den. Da spratt den rett ut. Hun undersøkte meg, og jeg var fem centimeter åpen!

Jeg fikk beskjed om å ringe samboeren og si at han måtte komme tilbake, for nå ble jeg flyttet over til fødeavdelingen. Stakkaren hadde akkurat rukket å komme hjem, stekt en pizza og satt seg ned i sofaen da jeg ringte. Dette hadde gått fort.

Les også: Rakk ikke å ringe til pappaen og si at jeg holdt på å føde

En viktig stille støtte
Rundt klokken 18 var samboeren på plass igjen. Jeg lå og pustet og peste meg gjennom riene. Han var en smule stressa, men han er helten min! Han sa knapt et ord, men holdt i hendene mine, og visste godt at om han hadde kommet med oppmuntrende tilrop, så kunne jeg ha valgt å kvele ham.

Etter tre forsøk og tre bom, fikk jeg endelig epidural. Det var magisk! Ifølge samboeren sovnet jeg litt, men det husker ikke jeg.

Kjenner trykketrang
Da jeg kviknet til igjen var klokken 20, og jeg hadde åtte centimeter åpning. Jeg begynte å føle trykketrang, men var så opphengt i at det bare var åtte centimeter at jeg holdt igjen. Etter hvert sa jeg til jordmor at jeg måtte presse, for det føltes som om jeg snart ville eksplodere der nede. Jordmor tok vannet mitt, og det viste seg å være misfarget.

Jordmor satt en pulsmåler på hodet til babyen. Etter noen press falt plutselig pulsen hennes, og en hær av sykepleiere, barneleger og andre ramlet inn på fødestuen. Lille måtte tas med vakuum – nå!

Les også: Pappaen fikk ikke vært med på fødselen

En liten jente blir født
Mitt aller helligste ble klippet opp, vakuumet satt på, og røskingen begynte. Samboeren satt i et hjørne – med hånden tilgjengelig så jeg kunne knuse den mens jeg presset. Han var sjokkert over hvor mye de røsket i den lille babyen vår.

Mens jeg presset, kjente jeg at jeg fikk panikk. Jeg sa til jordmor at nå begynner jeg å hyperventilere. Hun var utrolig dyktig til å roe meg ned, og få meg til å fokusere. Til slutt var babyen ute. Navlesnoren ble klippet, og to stykker føk ut døren med henne. Hun pustet ikke.

Hva skjer?
Jeg var så utslitt og samboeren så sjokkert at vi ikke klarte å bli stresset eller kreve å få vite hva som skjedde. Jeg ble sydd, og samboeren ringte for å fortelle at hun var født, men hadde blitt tatt med av legene.

Etter fem minutter med hjelp, pustet hun selv. Eleanor ble født klokken 00:50 3. april. Hun var 3656 gram tung og 53 centimeter lang. Hun lå på nyfødtintensiven i fem dager med penicillinkur og glukosebehandling.

Les også: Noah ble født i uke 28+0

Ikke helt den starten vi hadde sett for oss. Foto: privatEr dramaet endelig over?
Rundt klokken tre på natten fikk vi endelig se henne. Den stakkars datteren vår hadde så vondt i nakken og hodet at hun ikke klarte å finne roen da jeg endelig fikk henne på brystet.

Vi trodde at dramaet var over, men det viste seg at det bare var over for hennes del. For i livmoren min var det en blødning som ikke ble oppdaget. På natten våknet jeg av en etterrie, som jeg trodde var et akutt toalettbehov. Jeg føl på do. Heldigvis var det en pleier utenfor, for da jeg satt meg på do, besvimte jeg.

Livmoren har ikke trukket seg sammen
Jeg ble karret opp i sengen min av tre pleiere. Det ble ikke gjort noen større sak av det. Jeg hadde jo nettopp født, så det var vel ikke så rart at jeg besvimte. Men riene og smertene ga seg ikke. Da en pleier til slutt kjente på livmoren, kjente hun at den ikke hadde trukket seg sammen.

En lege med ultralydapparat kom raskt inn på rommet, og konstaterte raskt at det var to liter med delvis koagulert blod i livmoren min. Det måtte ut med én gang!

Det var ikke spesielt delikate saker, særlig ikke for stakkars samboeren min som satt sånn at han fikk med seg alt.

Les også: Overraskende kjapp fødsel for førstegangsfødende

Blodoverføring og tøff start
Det tok meg tre dager og fire poser med blodoverføring før jeg kom meg. Jeg fikk ikke sett datteren min på flere dager.

På grunn av den kronglete starten tok det også litt tid før morsfølelsen kom. Det var mange dager med dårlig samvittighet og tårer.

Da vi kom hjem, var jeg utslitt. Eleanor gjorde ikke annet enn å gråte på grunn av mageknip.

Gikk seg til etter hvert
Vår opplevelse unner jeg ikke min verste fiende. Men med tiden kom morsfølelsen og stoltheten over å være mamma. Nå er verdens vakreste Eleanor fem måneder gammel, og jeg klarer endelig å sette ord på fødselsopplevelsen.

Jeg er nok litt bitter for at jeg ikke fikk den perfekte fødselen med babyen rett på brystet og strømmende morsfølelse. Men damene på sykehuset gjorde en fantastisk jobb med å hjelpe meg og Eleanor. Og i dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Jeg har min perfekte lille familie.

Så til dem som ikke skjønner hvordan de skal klare seg gjennom våkennetter, babyer som skriker og gråter hele døgnet, og null energi – det blir bedre.

Og vi fikk trodd alt verdens største gave – vår perfekte datter.

Les også: Da vi ankom føden kunne de se håret til veslejenta!

Hva synes du om artikkelen?